Forsvarets overkommando
Fra 1970 til avviklingen i 2004 holdt Forsvarets overkommando til på Huseby i Oslo.
Otto Ruge
Otto Ruge var Norges første forsvarssjef. Foto fra 1930-tallet.

Forsvarets overkommando (FO) var hovedkvarteret for overordnet felles militær ledelse av Forsvaret i Norge i forskjellige perioder fra begynnelsen av andre verdenskrig og frem til 2004.

Fra 18. mai til 7. juni 1940 var FO lokalisert i Troms, fra 6. februar 1942 til 16. juli 1945 i London, fra 16. juli 1945 til 19. juli 1946 i Oslo, og fra 1. januar 1970 til 1. januar 2004 på Huseby i Oslo.

Opprettelsen i Nord-Norge

Forsvarets overkommando som institusjon ble første gang etablert 18. mai 1940, da sjefen for Hærens overkommando, generalmajor Otto Ruge, ble utnevnt til forsvarssjef, samtidig som han beholdt stillingen som sjef for Hæren. Som stabssjef ble utnevnt sjefen for generalstaben, oberst Halvor Hansson. Kampene mellom tyske og norske og allierte styrker på norsk jord var på dette tidspunkt fortsatt i gang i Nord-Norge. Formålet med etableringen var å sikre nasjonal kontroll med kommandoføringen på norsk jord i krig, og å sikre demokratisk kontroll med Forsvaret i en krisesituasjon. Forsvarssjef med overkommando ble derfor lagt direkte inn under forsvarsministeren. Overkommandoen ble i praksis basert på restene av Hærens overkommando fra felttoget i Sør-Norge, men var i prinsippet overordnet Hæren og Marinen. Fra Marinen fikk Ruge tilbeordret kommandør Birger Lund Gottwaldt som forbindelsesoffiser. Da kongen og regjeringen forlot Norge med kurs for Storbritannia 7. juni 1940, og general Ruge valgte å bli igjen som forsvarssjef i tysk krigsfangenskap, ble overkommandoen lagt ned.

FO i London

Forsvarets overkommando ble reetablert i London 6. februar 1942, med major Wilhelm von Tangen Hansteen som midlertidig generalmajor og forsvarssjef og med rittmester Bjørn Christophersen som midlertidig oberst og stabssjef. I navnet kunne det se ut som en gjenoppretting av den provisoriske overkommandoen fra krigen i Nord-Norge, men i realiteten dreide det seg nå om en reell og kraftfull fellesinstitusjon med med operativt og forvaltningsmessig ledelsesansvar på nivået over forsvarsgrenene.

Den nye overkommandoens operative ledelsesansvar var i praksis stort sett begrenset til planlegging, med henblikk på frigjøringen av Norge og maktovertakelsen hjemme etter krigen. Norske marine- og flystyrker var underlagt operativ kommando og kontroll av henholdsvis Royal Navy og Royal Air Force, og de enhetene fra den norske hæren i Skottland, som fra tid til annen ble avgitt til aktiv tjeneste, ble enten underlagt Special Operations Executive (SOE) eller British Army. I dette var det en grunnleggende forskjell mellom Forsvarets overkommando i London og overkommandoene som ble etablert i Troms våren 1940 og på Huseby i 1970.

Avvikling etter krigen

Ordningen med forsvarssjef og overkommando var midlertidig, men var ansett som et egnet styringsorgan all den tid det var krig og regjeringen befant seg i eksil. 16. juli 1945, kort tid etter at regjeringen og Forsvarets overkommando var tilbake på norsk jord, kunne Otto Ruge gjeninntre i stillingen han hadde forlatt våren 1940. Ruge søkte avskjed som forsvarssjef og gikk av 31. desember 1945, kort tid etter at Jens Chr. Hauge hadde overtatt som forsvarssjef, og Hauge lot deretter stillingen som forsvarssjef bli stående ubesatt. 19. juli 1946 fjernet Hauge forsvarssjefsstillingen, og da var det ikke lenger behov for noen Forsvarets overkommando, som ble erstattet av en forsvarsstab.

Gjenopprettelse

Stillingen som forsvarssjef ble gjeninnført fra 1. januar 1963, da sjefen for forsvarsstaben, generalløytnant Bjarne Øen ble utnevnt i embetet. 7. desember 1967 vedtok Stortinget å samlokalisere den sentrale politiske og militære forsvarsledelsen i et nytt forsvarbygg på Huseby i Oslo. Formålet var å styrke den politiske styringen med det militære. Dermed var det også etablert politisk grunnlag for å reetablere Forsvarets overkommando. Men i motsetning til ordningen under krigen måtte det nå bli en reell integrasjon mellom forsvarsgrenene på det øverste nivået. 1. januar 1970 trådte den nye Forsvarets overkommando i funksjon. Viseadmiral Folke Hauger Johannessen, som hadde avløst generalløytnant Øen i embetet 1. januar 1964, rykket med det opp til admiral, med generalmajor Rolf Rynning Eriksen som stabssjef med grad av generalløytnant.

Organisering

Formålet med den nye Forsvarets overkommando var å styrke forsvarssjefens evne til å tverrprioritere mellom forsvarsgrenene. Samlokaliseringen med forsvarsdepartementet skulle bidra til å styrke politisk kontroll med Forsvaret. Den nye Forsvarets overkommando ble bygget opp med en fellesstab, som skulle erstatte forsvarsstaben og bestå av seks fagstaber:

  • plan og budsjett
  • personell
  • operasjoner
  • logistikk
  • etterretning
  • sikkerhetstjeneste.

Etterretningsstaben forble likevel et eget frittstående «direktorat», fysisk lokalisert langt unna departement og overkommando.

Overkommandoens andre del var de grenspesifikke stabene:

Også Heimevernstaben ble integrert som en del av Forsvarets overkommando.

Overkommandoens to øverste sjefer var forsvarssjefen og stabssjefen. Forsvarssjefen skulle ha grad på generalsnivå, samme nivå som H.M. Kongen, og stabssjefen grad på generalløytnantsnivå, samme gradsnivå som sjefene for forsvarsgrenene hadde hatt siden 1947, og som forsvarssjefen hadde hatt siden stillingen ble gjenopprettet i 1961. Lederne for de grenspesifikke stabene skulle ikke lenger være sjef for forsvarsgren, men generalinspektør, og rykket ned til generalmajorsnivå. Med dette ble generalinspektøren for Heimevernet og Heimevernsstaben for første gang etablert på samme nivå som forsvarsgrenenes generalinspektører og staber.

Avvikling

1. august 2003 vedtok Stortinget å avvikle Forsvarets overkommando og integrere flere av overkommandoens ledelses- og planfunksjoner i Forsvarsdepartementet. For å støtte forsvarssjefen i hans funksjon som etatssjef ble det opprettet en mindre forsvarsstab som ble lokalisert på Akershus festning. Den nye organisasjonen trådte i kraft 1. januar 2004, og Forsvarets overkommando opphørte fra samme dato.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Sverdrup, Jakob (1996). Norsk utenrikspolitisk historie Bind 4, Inn i storpolitikken 1940-1949. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN: 82-00-22531-3
  • Johannessen, Folke Hauger (1998). Erindringer 1948-1973. Norse forlag, Fokusgruppen AS, Oslo. ISBN: 82-994930-0-5
  • Skogrand, Kjetil (2004). Norsk forsvarshistorie Bind 4 1940-1970 – Alliert i krig og fred. Eide forlag, Bergen. ISBN: 82-514-0621-8
  • Børresen, Jacob, Gullow Gjeseth og Rolf Tamnes (2004). Norsk forsvarshistorie Bind 5 1970-2000 – Allianseforsvar i endring. Eide forlag, Bergen. ISBN: 82-514-0622-6
  • Bjerga, Kjell Inge (2014). Forsvarspolitikk og forvaltningspolitikk? Organisering, reformer og militæreksepsjonalisme i Forsvarets sentrale ledelse mellom 1940 og 2003. Avhandling for graden philosophiae doctor. University of Bergen, Norway. ISBN: 978-82-308-2773-4
  • Kristiansen, Tom (2019). Hærføreren Otto Ruge. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo. ISBN: 978-82-03-29736-6

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg