Fredkulla er en stort anlagt opera i to akter med solister, kor og orkester. Musikken er av Martin Andreas Udbye til tekst av Carl Müller. Operaen ble komponert i løpet av to måneder i desember 1857 og januar 1858, og regnes dermed som Norges første opera.

Ouverturen og et utvalg arier ble fremført på konserter i Trondheim i januar og februar 1858, samt i mars 1861 og mai 1873. Ifølge avisartikler fra tiden falt spesielt ouverturen i smak hos publikum. Operaen ble imidlertid ikke fremført i sin helhet i en full scenisk produksjon i Udbyes levetid, til tross for flere forsøk.

Stil

Orkestreringen er i wienerklassisk, tidlig-romantisk stil. Instrumentasjonen omfatter en besetning på cirka 40 musikere.

Udbye viser tydelig påvirkning fra Mozart. Hans håndskrevne katalog over musikalier viser at han eide en hel rekke Mozart-operaer rett nok i tillegg til operaer av Georg Friedrich Händel, Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven. Men ingen komponist var så godt representert som Mozart. Ingen overraskelse derfor at påvirkninbgen fra Mozart og wienerklassisismen i tillegg til tidlig-romantikk er så tydelig i Fredkulla. Det har ikke forhindret Udbye fra å vise et personlig grep både på form og musikkdrama i verket.

Før Fredkulla hadde Udbye skrevet ti verker i ulik størrelse og form, for en eller flere stemmer. Dette spente fra verker for en stemme med ledsagelse av piano, til større verk som for eksempel op. 11, Asgaardsreien for eenstemmigt Mandskor, Solo og Orkester. I årene før Fredkulla hadde også Udbye komponert to syngespill, Lördagskvellen (1855) og Prinsesserne (1856). Av disse to er det manuskriptet til Prinsesserne som har overlevd og det har ikke blitt studert. Dette viser likevel at Udbye hadde noe erfaring med slike sceneverk før Fredkulla.

Librettist Carl Arnoldus Müller (1818–1893), hadde også erfaring med sceneverk før Fredkulla. Müller var rektor ved katedralskolen i Trondheim, og var en lærd mann som blant annet oversette store litterære verker til norsk. I tillegg skrev han skuespill. I 1851 i ett lite teater Müller hadde satt opp i Latinskolen, ble Clara Raphael, en vaudeville-komedie med prolog fremført. Noen år senere, i sesongen 1857–58 ved Trondhjems Teater (i dag Trøndelag Teater), ble lystspillet Ægtemand og Frier fremført. Disse verkene er heller ikke studert, men slik som i Udbye sitt tilfelle viser de at Müller hadde erfaring med sceneverk fra før.

Handling

Handlingen i operaen er hentet fra Magnus Berrføtts saga med historien om den svenske prinsessen Margrete, som fikk tilnavnet Fredkulla, og hennes arbeid for å bevare freden blant de nordiske nasjoner. Krigstilstander mellom den norske kong Magnus og svenskekongen Inge er det grunnleggende konfliktstoffet, men i handlingen oppstår det en kjærlighetshistorie mellom kong Magnus og svenskekongens datter.

Uenigheten rundt hvem som har rett på landområdet rundt Göta-elv er det som ligger til grunn for den sentrale konflikten i verket. Magnus mener dette tilhører ham og Norge, mens svenskene mener det er deres, er det som fører til spenningene i operaen. Da verken Magnus eller Inge vil gi seg, ligger det an til å bli en stor konflikt mellom Norge og Sverige. Etter at Margrete blir ført til nordmennene sin leir, møter hun kong Magnus i forkledning, og de forelsker seg i hverandre. Margrete klarer å komme seg tilbake til faren sin, og det blir da foreslått at Magnus kan få landområdet dersom han gifter seg med Margrete. Dette går han til slutt med på, og det blir fred.

Nummer i Fredkulla

Etter ouverturen følger «No 1. Kor». Her venter kvinnene mennene sin tilbakekomst fra et slag. Mennene er på vei hjem med beskjed om at de vant, og når de kommer hjem synger alle sammen og hyller kong Magnus. Her møter vi også Tora, og hun uttrykker sine følelser for Agmund og venter spent på ham. Folket feirer, dikker og hyller igjen kongen sin, som kjempet så tappert. I «No 2. Qvartett» blir det klart at Agmund ikke er den eneste som er interessert i Tora, for Giffard frir til henne. Tora sier nei, og aksepterer Agmunds frieri. Videre i denne kvartetten gjør både Tora, Agmund og Gisle narr av den hovne Giffard. Skalden Gisle gjenforteller i «No 3. Vise» hva som skjedde under slaget, og hyller kongen på samme tid.

På grunn av den manglende librettoen vet vi ikke med sikkerhet hva som blir sagt mellom «No 3. Vise» og «No 4. Recitativ, arie og Duet». Mellom disse to har Margrethe gjort sin første opptreden i operaen. Margrete har blitt tatt til fange av nordmennene. I «No 4. Recitativ, arie og Duet» møter hun kong Magnus for første gang. De går begge under andre navn for å skjule sin identitet. Magnus kaller seg Agmund, Margrethe kaller seg Maria. Ridder Giffard vet hvem Margrete er, da han i en tid var ved hoffet til den svenske kongen. Han går med på å hjelpe Margrete med å flykte.

Før flukten er Margrete og Tora sammen, og Margrete forteller om det hun tenker på. I «No 5. Sang» synger hun om Magnus, han som bor i hennes hjerte og sinn, som er i hennes tanke konstant, og som gjør henne ulykkelig fordi de måtte skilles. Mens Tora og Margrete snakker om sine utkårede, tror de at de er forelsket i samme mann, begge heter jo Agmund! Tora blir fortvilet da hun tror at Agmund har vært utro. Nå blir ett av sideplottene introdusert. Noen har nemlig overhørt Giffard snakke med to bueskyttere, og vil ha dem til å drepe Agmund. Grunnen er at Giffard vil rydde Agmund av veien slik at han kan få Tora for seg selv. Når tror Margrete hennes Agmund, kongen, er i livsfare. I «No 6. Recitativ og Duet» ber Margrete til Gud om at Agmund må frelses og holdes trygg. Magnus innser at han elsker Margrete og vil gifte seg med henne, men hun forteller om planen hennes om å flykte og at han må være forsiktig. Etter å ha sunget om sine følelser for hverandre sier de farvel.

Margrete og Giffard skal flyte om natten, og Tora blir med. Når Agmund ikke lenger er tro mot henne har hun ingen grunn til å bli. Dette blir uttrykt i «No 7. Finale». Når Magnus finner ut at de har dratt blir han sint, og tror at Margrete ikke elsket ham likevel. Fra båten Giffard, Tora og Margrete er på hører de Margrete rope farvel til Agmund. Agmund, som er ved kongens side tror dette var Toras stemme, men kongen vet at denne avskjeden var ment for ham. Dagen etter skal de møte kong Inge på tinget, og alvoret senker seg. Solen har gått ned og Magnus sine undersåtter ber til Gud om at Magnus må få visdom og råd på tinget.

Når andre akt begynner blir Magrete, Tora og Giffard ønsket velkommen til svenskenes leir. Margrete blir gjenforent med sin far, og svenskene synger om at solen stiger over en ny dag som vil bringe fred i Nordens riker, i dag skal kongene møtes på tinget. Margrete klarer ikke glemme Magnus. Tora klarer heller ikke slutte å tenke på Agmund, og i «No 9. Sang» forteller hun dette til Margrete. Forviklingene blir omsider oppklart, da de skjønner at Margrete sin Agmund og Tora sin Agmund har forskjellig hårfarge, og at de da elsker to forskjellige menn. I «No 10. Duet» synger Tora om hennes håp om å bli gjenforent med Agmund, og det samme gjør Margrete, som innser at mannen som elsker henne faktisk er den norske kongen.

Giffard bruker anledningen i leiren til å hylle sin egen prestasjon med å få Margrete hjem igjen. I «No 11. Vise» synger han om seg selv og hans kvaliteter, og fremhever hvor stor suksess han har med damene. Akkurat hva som skjer mellom dette nummeret og det neste er uklart, siden en fullstendig libretto ikke er funnet. Vi vet at andre karakterer kommer tilbake, da det neste nummeret, «No 12. Vise» er et kvad som blir sunget av Gisle, for kong Magnus. I «No 13. Kvintet» møter Magnus, Gisle og Agmund, Margrete og Tora igjen. Agmund og Tora er glade for å se hverandre igjen. Magnus spør Margrete, som fortsatt bruker dekknavnet Maria, om hvorfor hun dro, noe Margrete ikke svarer på. Magnus uttrykker da sin kjærlighet for henne og lover henne hans troskap. Margrete sier at hun vil være sammen med ham, men at hennes plikt holder henne tilbake. De sier igjen farvel.

I det nest siste nummeret i operaen, «No 14. Kor», synger svenske, danske og norske krigere om at kongene deres skal møtes på tinget for å skape fred i de nordiske landene. De er brødre som stammer fra den samme roten, og de bør stå sammen. De er håpefulle, men i starten av «No 15. Finale» vil ikke Magnus gå med på en fredsavtale som innebærer å gifte seg med en svensk prinsesse. Han vet ikke at denne svenske prinsessen er Margrete. Han endrer etter hvert mening og vil skape fred for hans elskede Maria (Margrete). Han er opprørt siden han ikke kan treffe henne mer, for hans egen lykke kan ikke forenes med Nordens vel. Tora gjør en dramatisk entré og forteller at noen har skutt med pil etter Agmund, og at han er uskadd, men har dratt etter gjerningsmennene. Giffard skal ta med seg de norske krigerne og dra etter dem. Nå kommer Margrete til kongen og får henne til å lytte til ham. Overrasket og glad over å se henne, innser han at hun er svenskekongens datter og at han kan få både henne og freden. De uttrykker igjen sine følelser for hverandre, og freden er et faktum. Magnus kaller Margrete «Fredkulla», og sammen med folkemassen ber de Gud signe ekteskapet deres og freden i Norden.

Oppbygging og konvensjoner

Alle de 15 numrene i originalmanuskriptet er datert. Operaen åpner med en ouverture for orkester, altså helt tradisjonelt og med utgangspunkt i det wienerklassiske sonatesatsprinsippet med et tydelig rytmisk hovedtema kontrastert av et lyrisk, sangbart sidetema. Sidetemaet i ouverturen kommer igjen i det første sangnummeret i operaen, «No 1. Kor», og blir sunget av Tora.

I fortsettelsen av første akt viser Udbye hele det klassiske repertoaret av musikkdramatiske uttrykksmidler med recitativ, arie, duetter, kvartett, kvintett og ensemblefinale. Andre og siste akt følger stort sett i samme spor bortsett fra et sted der det musikalske uttrykk krevde at tanken måtte ledes tilbake til sagatiden og skaldekvadet. Her lot Udbye en enkel, strofisk sang veksle med et ritornell i form av en chaconne, en form som peker mot barokken. Dermed griper komponisten tilbake til barokkens form- og uttrykksverden for på så sett å gi skaldekvadet en fremskutt, markert og dominerende plass.

Mot slutten stiller Margrete som betingelse for sin kjærlighet at kongene må inngå fredsavtale. Dette danner grunnlaget for operaens finale – fred i de nordiske riker – der alle i det avsluttende, mektige fredskoret hyller «Nordens samdrektige Riker». Mest kjent av sangnumrene er Fredkullas sang og skaldekvadet i siste akt.

Udbye har fulgt operakonvensjonene fra tiden til punkt og prikke når det kommer til stemmetyper og roller. Den unge, uskyldige kvinnelige hovedrollen Margrete, synges av en sopran. Hennes venninne Tora, en sekundær kvinnekarakter, synges av en mezzosopran. Margretes kjærlighetsinteresse, kong Magnus, synges av en tenor. Agmund, kongens venn og mulig romantisk partner for Tora, synges også av en tenor. Ridder Giffard, som kan sees som antagonisten i operaen, og som til støtt og stadig gjøres narr av, synges av en baryton. Skalden Gisle ved kong Magnus’ hoff, synges av en bass. De to eldre kongene, sveakongen Inge og danekongen Erik, synges begge av basser, noe som er vanlig for eldre kongefigurer i operaer. En svært liten karakter, Kol, synges av en tenor. Disse karakterene interagerer med hverandre i ulike nummertyper, og sammensetningene av stemmer i ulike nummer (som for eksempel kjærlighetsduetten for sopran og tenor, kvartetten for mezzosopran, tenor, baryton og bass, og så videre), er igjen i tråd med konvensjonene.

Forsøk på fremføringer og første oppføring i 1997

Som nevnt ble musikken fremført på konserter i Trondheim etter at Fredkulla var ferdig komponert. I Adresseavisen fra 30. januar 1858 kan man lese at den trønderske fiolinisten Georg F. Rostad skal arrangere en konsert der man blant annet vil få høre flere nummer fra en ny opera, Fredkulla. Videre kan man lese at flere som allerede har hørt musikken er enige om at den «er fortræffelig, og at den udmærker sig baade ved smukke Melodier og en rig Harmoni.» Under denne konserten ble ouverturen for firhendig piano fremført, samt en arie, og en kvartett for sopran, tenor og to basstemmer. Kvartetten var trolig «No 2. Qvartett». Denne konserten ble det også rapportert om i Christiania-Posten fra den 16. februar 1858, der man kan lese at den var «meget godt besøgt», og at «Publikum behøvde ikke at tage noget af Landsmandskabet tilhælp for at finde Behag i denne Musik, der lod til fulkommen at gjøre det Indtryk, som Rygtet havde spaaet den.»

I Adresseavisen fra 27. februar 1858 kan man lese om en konsert som skal finne sted neste dag, som komponisten av operaen Fredkulla skal gi sammen med Georg Rostad. Programmet for konserten nevnes ikke. Neste gang musikk fra Fredkulla fremføres er 24. mai 1858. Da blir ouverturen spilt av et fullt orkester under en abonnementskonsert. I konsertanmeldelsen kan man lese at Udbye blir skildret som en landsmann for fortjener oppmerksomhet, da han «med Alvor dyrker Musiken og at hans Talent ikke er ubetydelig.» Neste konsert med musikk fra Fredkulla skjedde i mars 1861, og da ble tre komposisjoner av Udbye fremført. En av disse var «No 5. Sang» som noen ganger blir kalt «Romance» fra Fredkulla. I 1873 arrangerte Udbye en konsert selv i Trondhjems teater, med egne komposisjoner. Her ble musikk fra Fredkulla fremført.

Hele operaen hadde enda ikke blitt fremført. Dette skulle etter planen skje i 1877 i Christiania Theater. Det at dette var hele 19 år etter operaen ble komponert, har trolig noe med at Carl Müller hadde fått en plass i styret ved teateret i 1875, og at han da har hatt mulighet til å foreslå at teateret burde sette opp Fredkulla. Udbye var på veg til hovedstaden for de siste prøvene da han visstnok fikk beskjed om en brann på teateret som satte en stopper for premieren. I Dagbladet fra 15. januar 1877 kan man lese at «I Eftermiddag hjemsøgtes Theatret af en heftig Ildsvaade», som ødelagte deler av taket, scenen, garderobeområdet og kostymer. Sjefen ved teateret, Ludvig Josephson, skrev i Morgenbladet 9. februar 1877 at teateret kunne bli klart i tide til å fremføre Fredkulla i mars det samme året, men det skjedde ikke.

Det var først i 1997, under Trondheims 1000-års jubileum at operaen fikk sin premiere i en full scenisk produksjon. Før dette hadde musikken blitt fremført i en konsertversjon på NRK Radio i 1958, i anledning operaens 100-års jubileum. Det var forretningsmannen Bjørn W. Lunde i Trondheim som på 1990-tallet tok initiativet til en restaurering og produksjon av verket. I regi av Musikkteatret i Trondheim hadde Fredkulla premiere i Olavshallen i Trondheim 3. mars 1997. Regien var ved Stein Winge og Sveinn Einarsson. Scenograf var Jon Kristian Alsaker og dirigent for Trondheim Symfoniorkester var Roar Leinan. I forbindelse med uroppførelsen hadde Jon Bing og Tor Åge Bringsværd tilrettelagt librettoen med en ny rammefortelling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg