Göran Tunström

Tunström var prestesønn og vokste opp i prestegården på tettstedet Sunne sammen med sine fire søsken, mor og far. Som 12-åring mistet han faren, og familien måtte flytte ut fra prestegården – en hendelse som hjemsøker hele hans forfatterskap. Han studerte i Uppsala.

Flere av sine formative år tilbrakte han på reiser til blant annet Mexico, Guatemala og Paris. På den greske øya Hydra delte han hus med Leonard Cohen og ble kjent med den norske forfatteren Axel Jensen.

Tunström og kunstneren Cronqvist arbeidet ofte parallelt med verk – hun i billedkunsten og han i skriften. Sammen fikk de sønnen Linus Tunström. De var bosatt på Södermalm i Stockholm og hadde sommerhus på Kosterøyene.

I 1958 debuterte Tunström som dikter med den kritikerroste diktsamlingen Inringning. Leserskaren ble forstørret med romanen Maskrosbollen (1962), som kretser rundt sentrale temaer i forfatterskapet, som barndom, identitet, solidaritet og forholdet mellom far og sønn. Mange av bøkene handler om sameksistensen av lys og mørke, liv og død, inspirert av blant andre Gunnar Ekelöf, Lars Ahlin, Federico Garcia Lorca og Pablo Neruda.

Da den svenske litteraturen ble politisert på 1960-tallet, kom Tunströms eksistensialistisk finstemte poesi i bakgrunnen, og han følte seg også utilpass i rollen som samfunnsengasjert forfatter. I løpet av tiåret utga han en kriminalroman under pseudonymet Poul Badura Mörk, Hallonfallet (1967).

Tapet av faren preger mange av romanene til Tunström, og forfatterskapet inndrar ofte forfatterens egen biografi, noe som for eksempel er framtredende i romanene De heliga geograferna (1973, norsk oversettelse De hellige geografene i 1995), Guddöttrarna (1975, norsk oversettelse Guddøtrene i 2002) og ikke minst Prästungen (1976, norsk oversettelse Prestungen i 1991), kanskje den mest direkte selvbiografiske romanen i forfatterskapet.

Diktsamlinger som Svartsjukans sånger (1975) og Sandro Botticellis dikter (1976) kretser rundt kjærlighetens og kunstens vilkår, men også mannsrollen. Noen av disse diktene er samlet i Dikter till Lena, dedisert til hans kone Lena Cronqvist, hvor temaer som mannens sjalusi mot kvinnen utforskes. I 1987 utkom et stort utvalg dramatikk, Chang Eng och andra pjäser. Den ufullførte Försök med ett århundrade ble utgitt posthumt i 2003.

I en årrekke skrev Tunström en spalte i månedsmagasinet Metallarbetaren (senere Dagens arbete), samlet og utgitt i Krönikor (2000).

Kristendommen og mystikken spiller en stor rolle i forfatterskapet, selv om Tunström ikke selv var religiøs. Han var opptatt av religiøse begrep og ritualer, inspirert av blant andre den rumenske filosofen og forfatteren Mircea Eliade. Den religiøse interessen viser seg tydelig i romanen Ökenbreven (1979, norsk oversettelse i 1987), en kunstnerbiografi fortalt av Jesus, hvor farskomplekset kobles til den kristne myten.

Romanen Juloratoriet (1983, norsk oversettelse Juleoriatoriet i 1984) ble Tunströms internasjonale gjennombrudd. Som mange av hans romaner er den delvis selvbiografisk og handler om sorg og håp gjennom generasjoner i Sunne i Värmland og New Zealand. Romanen rommer fantastiske element og plasseres ofte innenfor en magisk realistisk litterær tradisjon.

Juloratoriet starter med at dirigenten og komponisten Victor vender tilbake til sin fødeby Sunne, for å dirigere Johann Sebastian Bachs oratorium i kirken – et korverk bestemoren Solveig hadde forberedt mange år tidligere, men på grunn av sin tidlige død aldri fikk fullført. Romanen er flerstemmig og forteller også historien om Victors far og bestefar, som begge slet med psykisk sykdom. De religiøse og eksistensielle motivene i Tunströms forfatterskap kulminerer her i en kjærlighetsfull bekjennelse til kunsten og livet.

Romanen ble filmatisert i 1996 av Kjell-Åke Andersson. Den er oversatt til norsk av Per Qvale, som har oversatt flere av Tunströms romaner.

På mer drastisk vis, men ikke uten humor, stiller den store romanen Tjuven (1986, norsk oversettelse i 1986) spørsmålet om hva som former et menneske. I likhet med en rekke av de foregående bøkene har også denne romanen forankring i forfatterens barndomsby Sunne og er inspirert av Orfeus-myten.

Romanen Skimmer (1996, norsk oversettelse i 1997) er en «skrøne» henlagt til Island. Berömda män som varit i Sunne (1998, norsk oversettelse Berømte menn som har vært i Sunne i 1999), som han fikk Augustpriset for, er en storslagen roman om kjærlighet, ensomhet og om livets øyeblikk av glede og lykke. Som mange av hans romaner er den fylt med særlige eksistenser og skjebner, og ikke minst mye humor.

Tunström sies å ha gjeninnført den fortellende prosaen fra den svenske forfatteren Selma Lagerlöf i svensk litteratur, og han var også en populær oppleser. Flere av romanene og fortellingene er innlest på bånd og i radio av forfatteren selv, og enkelte av romanene er påbegynt som stykker skrevet til radio. Tunström satte Lagerlöfs Keisaren av Portugalien (1914) høyt, og Lagerlöf spiller også en rolle i romanen Juleoratoriet.

Lagerlöf gjorde Värmland kjent i sine romaner, og Tunströms romaner gir landskapet ytterligere litterær koloritt. Sunne på 1940- og 1950-tallet brukes som modell for de forskjellige tablåene han lar spille seg ut i romanene hans, og det har vært hevdet at man kunne gjenskape Sunnes gater ut fra romanene alene, slik noen hevder Dublin kan gjenreises ut fra James Joyces forfatterskap.

• Lena Cronqvist
• Selma Lagerlöf
• magisk realisme
• Sunne
• Sveriges litteratur

• Intervju med Göran Tunström for svensk p4 Värmland (1993)
• Intervju med Göran Tunström på NRK (1996)

• Alsing, Rolf: Prästunge och maskrosboll: en bok om Göran Tunström, 2003, isbn 91-0-058146-1
• Hammar, Stina: Duets torg: Göran Tunström och tankekällorna, 1999, isbn 91-630-7406-0
• Nilsson, Skans Kersti: Det förlorade paradiset: en studie i Göran Tunströms Sunneromaner, 2003, isbn 91-86270-79-6
• Tyrberg, Anders: Anrop och ansvar, 2002, isbn 91-7203-476-9
• Varga, Anita: Såsom i en spegel: en studie i Göran Tunströms roman Juloratoriet, 2002, isbn 91-7217-045-x