Haakon Haraldsen

Haraldsen ble født i Sverige, men da familien flyttet tidlig til Norge vokste han opp i Fredrikstad. Han tok examen artium i 1922 og pedagogisk seminar i 1926, og ble cand.real. ved Universitetet i Oslo i 1930.

På den tiden da han var hovedfagsstudent var det to professorer i kjemi i Oslo: Eyvind Bødtker i organisk kjemi som underviste medisinere og farmasøyter og Heinrich Jacob Goldschmidt i uorganisk kjemi som underviste realistene. Goldschmidt falt for aldersgrensen i 1927, men fortsatte til etterfølgeren Ellen Gleditsch ble ansatt i 1929. Heinrich Goldschmidt henviste derfor Haraldsen til sin sønn Victor Moritz Goldschmidt på Tøyen hvor Haraldsen gjennomførte sin hovedoppgave. Oppgaven er skrevet på tysk, siden Haraldsen tok sikte på å fortsette sine studier i Tyskland dit både far og sønn Goldschmidt dro i 1929 etter at sønnen hadde akseptert et professorat i Göttingen.

I hovedoppgaven studerte Haraldsen endringene i serpentinmineraler og talk ved oppvarming hvor mineralene dekomponerer og avgir vann.

Etter en kort tid som universitetsstipendiat ble Haraldsen i 1936 ansatt som dosent i kjemi ved Universitetet i Oslo i konkurranse med Milda Prytz (som overtok dosenturet da det igjen ble ledig 12 år senere).

På grunnlag av et studieopphold ved Kaiser-Wilhelm-Institut für Eisenforschung i Düsseldorf skrev Haraldsen en artikkel hvor han konkluderte med at Norsk Kjemisk Selskap (NKS) burde ta et initiativ for å få opprettet en sentral organisasjon for ren og anvendt forskning i Norge. Det førte til at NKS opprettet en komité med Odd Hassel som formann og Haraldsen som sekretær. Arbeidet var ferdig i 1939, men innstillingen ble først publisert i 1945 på grunn av krigen. Både artikkelen fra 1936 og innstillingen inneholder synspunkter som det tok lang tid å få gjennomført i Norge – som noen vil hevde dessverre aldri ble gjennomført.

I 1947 ble Haraldsen ansatt i professoratet i kjemi etter Ellen Gleditsch «med særlig plikt til å undervise i uorganisk kjemi». Ansettelsen skjedde i hard konkurranse med Christen Finbak og Håkon Flood, som begge senere ble professorer ved NTH.

Haraldsen var bestyrer av Avdeling for uorganisk kjemi fra 1947 til 1970 da instituttet gikk over til valgte bestyrere – en reform han var sterkt imot. I denne tiden bygget han opp faststoffkjemien i Oslo. Han og hans medarbeidere og studenter utførte banebrytende arbeid vedrørende fase-, struktur- og bindingsforhold samt magnetiske egenskaper hos innskuddsgrunnstoffenes chalkogenider og enkelte andre grunnstoffer fra nabogruppen (fosfor, arsen og antimon).

Foruten å bygge opp sitt eget forskningsområde ved Kjemisk institutt i tiden som dosent med de små midlene som var tilgjengelige skrev Haraldsen lærebøker i kjemi for skolen og et kompendium om metallene.

Som professor holdt Haraldsen i mange år begynnerforelesningene i uorganisk kjemi med et vell av demonstrasjonsforsøk som skapte entusiasme.

Som pensjonist skrev han mange artikler om kjemi i de trykte utgavene av Store norske leksikon.

Haraldsen var dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i 1959–1963 og formann i byggekomiteen for Kjemibygningen som sto ferdig i 1968. Han var aktiv i Norsk Kjemisk Selskap hvor han var generalsekretær i 1948–1957.

• Hovedoppgaven: Eine röntgenographische und chemische Untersuchung über die termische Umbildung des Serpentins und des Talkes. (1930).
• Doktoravhandlingen: Die tensimetrische Analyse der Systeme Gold-Phosphor, Silber-Phosphor und Kupfer-Phosphor. (1933).
• Haraldsen, Haakon og Ragnar Melbye. Lærebok i kjemi for realskolen, 1941
• Haraldsen, Haakon og Ragnar Melbye. Lærebok i kjemi for gymnaset , 1943
• Forelesninger over uorganisk kjemi (metallenes kjemi). 2 bind, flere utgaver fra 1945.
• «Industri og forskning i Tyskland». Tidsskrift for Kjemi og Bergvesen, nr. 1 (1937) s. 8–14.
• «Innstilling fra Norsk Kjemisk Selskaps forskningskomité, samt videre planer for norsk forskning». Tidsskrift for kjemi, bergvesen og metallurgi, nr. 9 (1945) s. 141–148.

• faststoff-kjemi
• kjemi