Jemens nyere historie

Da de osmanske styrkene ble trukket ut av Jemen etter Første verdenskrig sikret zaidi-imamen Yahya seg kontroll over landet, og utfordret Storbritannias rett til å ha kontakt med stammene i protektoratet Sør-Jemen, som han også anså som sine undersåtter. Imamen aksepterte i 1934 imidlertid grensedragningen som var foretatt mellom britene og tyrkerne, og som la grunnen for den senere delingen av landet i de to selvstendige statene.

Yahya var nøytral under Andre verdenskrig til tross for et etablert forhold til det fascistiske Italia. Imam Yahya ble i 1948 drept i et kupp, og hans sønn Ahmad overtok makten. Han styrte like autokratisk, men åpnet Jemen mot utenverdenen. Ahmad var mistenksom overfor Egypt under president Gamal Abdel Nasser, noe som til tilnærming til Storbritannia. (Nord-) Jemen framsatte krav på Aden, og det kom til militære sammenstøt i 1953 og i 1958. Jemen (Nord-Jemen) gikk i 1958 inn i en føderasjon med Forente arabiske republikk (unionen av Egypt og Syria), men denne ble oppløst igjen i 1961 uten å ha blitt virkeliggjort.

I 1955 og 1961 var det forsøk på å styrte imam Ahmad bin Yahya. Da han døde i 1962, brøt det ut et offisersopprør, senere kjent som revolusjonen, og Ahmads etterfølger, Mohammed al-Badr, ble styrtet. Opprøret var støttet av Egypt, og førte til opprettelsen av Den arabiske republikk Jemen.

Revolusjonen førte til at monarkistene mobiliserte, med økonomisk og militær støtte fra Saudi-Arabia. Egypt gikk inn i konflikten for å forsvare et radikalt arabisk regime, og for å sikre seg et fotfeste på Den arabiske halvøy. Rundt 70 000 egyptiske soldater kom det jemenittiske militærregimet til unnsetning i den påfølgende borgerkrigen. En observatørstyrke fra FN (United Nations Yemen Observation Mission, UNYOM) ble i 1963–1964 satt inn for å overvåke grenseområdet til Saudi-Arabia. Norge deltok med et mindre antall observatører i styrken. Etter nederlaget mot Israel i Seksdagerskrigen i 1967 trakk Egypt seg ut av Jemen.

Kamper mellom republikanere og rojalister fortsatte til 1969, til krigen ble avsluttet i 1970 etter å ha kostet rundt 200 000 menneskeliv. Samme år vendte kongefamilien tilbake til Jemen. Etter en ustabil periode med flere ledere, overtok Ali Abdullah Saleh som statsoverhode i 1978. I 1979 ble landet angrepet av det marxistiske Sør-Jemen. USA sendte militære styrker til (Nord-) Jemen og forsynte landet med våpen. Kampene ble avsluttet med enighet om å forene de to statene.

Regjeringen i Sanaa ble også destabilisert av den venstreorienterte National Democratic Front (NDF), som ble slått etter en større offensiv 1982. Samtidig avsluttet Sør-Jemen sin støtte til den nordjemenittiske væpnede opposisjonen, og en periode med politisk stabilitet tok til. Saleh grunnla et styrende parti, General People's Congress (GPC), det første i sitt slag i (Nord-) Jemen. Saleh ble valgt til president i 1983.

Mens Nord-Jemen var et selvstendig imamat, var Sør-Jemen et britisk protektorat, mens Aden hadde status som koloni. Den hadde den største britiske militærbase utenfor Europa, med høy levestandard og utstrakt politisk frihet.

Etter Andre verdenskrig vokste det fram en egyptisk-støttet nasjonalistbevegelse, National Liberation Front (NLF), som krevde selvstendighet og gikk inn for å skape en sosialistisk stat i Sør-Jemen. I 1961 ble Aden tilsluttet Føderasjonen Sør-Arabia, imidlertid ikke var en selvstendig statsdannelse, men en løs sammenslutning. I 1963 startet NLF en væpnet motstandskamp mot det britiske styret. I Aden opererte en annen gruppe, Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY). I 1967 tok NLF kontrollen over Aden fra FLOSY etter en kort borgerkrig, og etablerte deretter kontroll over innlandet.

I 1966 startet Storbritannia avkoloniseringen, og trakk seg ut av Aden 30. november 1967. Dermed ble Sør-Jemen en selvstendig stat. Landets første president ble Qahtan al-Shaabi fra NLF.

Den nye staten utviste britiske militære rådgivere og erstattet dem med sovjetiske; Sovjetunionen forsynte også Sør-Jemen med våpen. Etter indre motsetninger i NLF ble Shaabi avsatt i et kupp i 1969 og erstattet av et presidentråd, ledet av Salim Rubai Ali. Maktskiftet innebar en dreining til venstre, og i 1970 ble landets navn endret til Den demokratiske folkerepublikken Jemen.

Politisk ustabilitet preget 1970-årene. En firedel av befolkningen flyktet fra landet, som var i konstant krise og ble holdt oppe gjennom sovjetisk bistand. Forholdet til Nord-Jemen var konfliktfylt, og det kom til kamper ved grensen i 1972. I 1978 ble NLF omdannet til et et marxist-leninistisk parti, Yemen Socialist Party (YSP). De indre stridighetene førte til en kortvarig borgerkrig i 1986.

Jemen er et tradisjonsbundet samfunn, hvor så vel politisk organisering som offentlig styring innenfor moderne strukturer har kort historie. Tradisjonelle maktforhold, og lojalitet til stamme og klan, står sterkt, ikke minst på landsbygda.

Kulturelt betingede konflikter særlig knyttet til religion, blant annet et skille mellom sunnier og sjiiaer, har bidratt til opprøret i nord. Når integrasjonen mellom de to statene først på 1990-tallet ikke førte fram, skyldes dette både kulturforskjeller og uinnfridde forventninger til utviklingen i sør.

Misnøyen med hvordan den sørlige delen ble tilgodesett innenfor den forente staten førte til politisk motstand og væpnet kamp – og til at den sørlige delen av landet forsøkte å bryte ut etter en borgerkrig. Dette opprøret ble slått ned, men politiske spenninger har vedvart, og gitt seg flere utslag – blant annet i militært opprør i nord og politisk motstand i sør. Dertil kommer politisk spenning og voldelige aksjoner som følge av aktiviteten til radikale islamister.

I 1993 vokste den politiske motstanden i sør, og det kom til væpnede sammenstøt mellom rivaliserende militære enheter. Våren 1994 utviklet konflikten seg til full borgerkrig mellom de to gamle statene. Denne førte i mai til at den da avsatte visepresident Baid proklamerte Den demokratiske republikken Jemen i sør, og brøt ut av den forente statsdannelsen fra 1990. Etter militære kamper og beleiring av Aden ble de sør-jemenittiske styrkene slått, og opprørerne overga seg 7. juli. Jemen ble deretter videreført som én stat. Saleh ble gjenvalgt som president.