Juana de Ibarbourou var en uruguayansk forfatter. Sammen med Gabriela Mistral og Alfonsina Storni regnes hun til de tre fremste spansk-amerikanske kvinnelige diktere i første halvdel av 1900-tallet.
Juana de Ibarbourou
Faktaboks
Juana de Ibarbourou
- Uttale
- iβarβˈoro
- Født
- 8. mars 1892, Melo, Uruguay
- Død
- 15. juli 1979, Montevideo, Uruguay
Bildet er tatt fra det argentinske bladet Siete Días Ilustrados (Syv dager illustrert), mai 1974.
Forfatterskap
Hennes diktsamling Las lenguas de diamante (Diamantspråkene) fra 1919 gjorde henne straks berømt. Den ble fulgt av en samling prosadikt: El cántaro fresco (Den kalde muggen) fra 1920 og av diktsamlingen Raíz salvaje (Villrot) fra 1922. Hennes ungdomsdiktning, med kjærligheten og naturen som hovedmotiver, karakteriseres av spontanitet, friskhet og sensualitet. I de senere diktsamlingene, for eksempel La rosa de los vientos (Vindens rose) fra 1930, med surrealistiske trekk, Perdida (Mistet) fra 1950 og Elegía fra 1967, er temaer som ensomhet, melankoli, forgjengelighet og død mer fremtredende.
Foruten dikt utgav hun en samling fortellinger bygd på barndomsminner, Chico Carlo (Gutten Carlo) fra 1944, og barneteater, Los sueños de Natacha (Natachas drømmer) fra 1945. I 1929 ble Ibarbourou hedret over hele Latin-Amerika med tittelen «Juana de América». I 1962 utkom et utvalg av hennes poesi i svensk oversettelse, Döda är blodets falkar.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.