Karl Adolf Gjellerup

Karl Adolf Gjellerup var en dansk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1917.

Gjellerup studerte opprinnelig teologi, men sluttet seg senere til Georg Brandes' tanker og skrev i begynnelsen av 1880-årene en rekke naturalistiske romaner og «frigjorte» dikt. En idealist (1878) og Germanernes lærling (1882) er de betydeligste av romanene, diktsamlingen Rødtjørn (1881) den klareste brandesianske bekjennelse. Gjellerup brøt imidlertid hurtig med naturalismen.

I de to stillferdige småromanene G-dur og Romulus prøver han å skrive uten tendens. I reiseboken Vandreaaret (1885) vender han seg mot brødrene Georg og Edvard Brandes, unødig bittert, og innvarsler en etisk-klassisk linje i sitt forfatterskap. Det stort anlagte dramaet Brynhild (1884) er en frukt av denne forandringen.

Svakere, men med rike enkeltheter er den dramatiske trilogien Tamyris (1887). En borgerlig linje, sterkt påvirket av 1890-årenes symbolisme, kommer samtidig frem i skuespillene Wuthhorn (1893), Herman Vandel (1891) og Hs. excellence, samt i de to ypperlige romanene Minna (1889) og Møllen (1896).

Gjellerup bosatte seg i Tyskland mot slutten av 1800-tallet, og skrev etter hvert bøkene sine både på tysk og dansk, eller bare på tysk. Via den tyske filosofen Arthur Schopenhauer ble han ledet mot indisk filosofi og skrev de to romanene Pilgrimmen Kamanita (1906) og Verdensvandrerne (1910) over buddhistiske tanker.

I 1917 delte Gjellerup Nobelprisen i litteratur med Henrik Pontoppidan.