Kjell Arild Pollestad

Pollestad er født og oppvokst like ved slektsgården på Jæren, men fikk tidlig en åpen dør til Europa. Han lærte fransk av en grandtante da han var 15 år gammel, og ble belønnet med en reise til Paris. Dermed var interessen for språk vekket. På gymnaset lærte han norrønt av en entusiastisk norsklærer. Pollestad leser bortimot 20 språk.

Etter examen artium ved Bryne gymnas var han lærervikar, soldat og sivilarbeider før han begynte å studere russisk og deretter teologi ved Universitetet i Oslo. Der ble han cand.theol. i 1977, etter å ha skrevet hovedoppgave om Martin Luther. I 1975 konverterte han til den katolske kirke og trådte samme år inn i Dominikanerordenen. Han kommer ikke fra noe utpreget religiøst hjem, men ble troende da han som 21-åring oppsøkte kirken Santa Maria Maggiore i Roma. Gjennom en nærmest mystisk opplevelse erkjente han der at «Her er Gud». Som klosterbroder studerte han katolsk teologi i Toulouse i 1975–1979, deretter koptisk og syrisk i Roma i 1979–1981. Han ble presteviet i 1980.

I 1981 ble Pollestad første leder av Katolsk Informasjonstjeneste i Oslo, og i årene som fulgte, ble han Norges mest profilerte katolikk. Han ble en etterspurt foredragsholder og kåsør, og en flittig bidragsyter i mediene. Han engasjerte seg særlig i kampen mot abort. Innad i den katolske kirke har Pollestad møtt kritikk på grunn av enkelte av de synspunktene som kommer til uttrykk i hans bøker, og for sin gjendiktning av den greske homofile lyrikeren Konstantínos P. Kaváfis.

Forfatterskapet startet 1984, og han slo for alvor gjennom i 1987 med den humoristiske epistelsamlingen Skål for Norge. Pollestad var sogneprest i Tønsberg fra 1988 til 1996, og i denne perioden skrev han noen av sine mest kjente bøker, blant annet den selvbiografiske Veien til Rom. Hvordan jeg ble katolikk, Maten er halve føda og Pater Hilarion. Her innledet han også en litterær sjanger som han er alene om i norsk litteratur: den litterære dagboken. Den første, Parabol, kom i 1996, senere er det blitt flere. Grunntemaet i Pollestads forfatterskap er takknemligheten over tilværelsen. Ved å rette et muntert og åpent blikk mot «de tilsynelatende ubetydelige ting og hendelser» fremstiller pateren verden som et forunderlig skattkammer og den menneskelige eksistens som en gave. Det er hyllesten til livet som utgjør den røde tråden i forfatterskapet, som kjennetegnes av sikker språksans og humor.

Pollestads litterære forbilde er ikke minst den franske forfatteren Julien Green, som skrev litterær dagbok fra 1926 til han døde 1998. Men størst inspirasjon henter han hos klassikerne, fra Horats til Ludvig Holberg. I dagbøkene finnes det atskillige gjenklanger fra Horats’ satirer og epistler.

Pollestad har som forfatter og formidler tatt opp mye av arven fra pater Hallvard Rieber-Mohn. Det er den samme kristne humanismen som kommer til uttrykk, tilpasset en annen tid. Men i motsetning til forgjengeren har Pollestad langt dypere røtter i det norske. Selv om han regner Italia, Frankrike og Hellas som sine åndelige fedreland og lar intellektet ferdes fritt i det europeiske, er hjertet på Jæren: «Noen dager kan minnet om et forblåst rognebærtre ved et steingjerde nesten røre meg til tårer.»

I 2010 fikk offentligheten kjennskap til en konflikt som hadde versert innad i Den katolske kirken i Norge i flere år. Pollestad var av en yngre prest blitt anklaget for to tilfeller av seksuelle overgrep som skulle ha funnet sted tidlig på 1990-tallet. Pollestad avviste anklagene og omtalte både anklagene og erfaringene med å være anklaget i et av sine dagbok-bind (Anklaget. Dagbok 2008–2011).

Intern kritikk av Pollestads liv og lære hadde i 2004 ført til en såkalt kanonisk visitas fra Roma, der en egen delegasjon kom til Oslo for å undersøke anklager som var kommet fram. Resultatet av undersøkelsene var at Pollestad av sine ordensforesatte i Dominikanerordenen ble bedt om å forlate Norge for en periode på to år. I 2005 ble han overført til St. Jacques-klosteret i Paris.

Den offentlige oppmerksomheten om overgrepsanklagene i 2010 førte også til at politiet så på saken. Den ble henlagt i april samme år etter avhør av presten som hadde kommet med anklagene. Pollestad selv opplevde seg imidlertid som uønsket i embetet som katolsk prest og sendte 12. april 2010 – nøyaktig 30 år etter at han hadde avlagt sine presteløfter – søknad til paven om laisering: altså om å bli løst både fra sine preste- og munkeløfter.

Behandlingen av denne søknaden tok lang tid, og først i 2015 ble den innvilget av paven. På grunn av en forsinkelse ved Domikanerordenens internasjonale hovedkvarter ble ikke Pollestad selv informert om resultatet før i 2018. I mellomtiden var det kommet til en forsoning mellom Pollestad og den katolske biskopen i Oslo.

Både under Frankrike-oppholdet fra 2005 og etter at han vendte tilbake til Norge, har Pollestad kastet seg over nye og store oversettelsesarbeider. I 2018 kom Heimskringla ut i ny oversettelse. I 2023 kom også en ny oversettelse av Bibelen.

Pollestads oversettelsesarbeid er preget av ønsket om å gi nye lesere del i gleden ved å møte gamle klassikere. Like viktig som å forstå teksten man skal oversette fra, er det ifølge ham å gi den et nytt og levende uttrykk i det språket man oversetter til. I sin nye bibeloversettelse har Pollestad mange ganger søkt andre løsninger enn Det Norske Bibelselskaps oversettelser, som han mener ofte kan bli preget av kompromisser. «Komiteer kan ikke skape poesi», har han uttalt i denne sammenhengen.

• Dominikanerordenen
• Den katolske kirke