Liberias historie

Allerede før statsdannelsen ble Liberias befolkning delt i tre, som utviklet seg til tre klasser: kolonialistene og deres etterkommere (kjent som americo-liberiere), frigitte fanger fra slaveskipene (kjent som congos) og den innfødte befolkningen (omtalt som aborigines). Americo-liberierne innførte amerikansk sørstatskultur, herunder tvangsarbeid, og utgjorde den herskende klassen helt til 1980.

Motsetningene mellom kolonialister og innfødte startet med ervervelsen av land og fortsatte med statsbyggingen rundt den americo-liberiske eliten. Den opprinnelige befolkningen ble langt på vei neglisjert og innlandet lite utviklet. Koloniseringen ble møtt med motstand, og først i 1890-årene fikk republikken kontroll over de indre deler av landet. På 1900-tallet ble flere kriger ført mot innfødte folk som var uvillige til å underkaste seg den americo-liberiske dominansen, og Liberia diskriminerte den innfødte befolkning i like stor utstrekning som andre afrikanske land underlagt europeisk kolonistyre. Først i 1944 fikk de opprinnelige innbyggerne stemmerett og representasjon i parlamentet, deretter stemmerett ved presidentvalg i 1952.

Fra 1847 etablerte Liberia nærmere kontakt med europeiske stater. Tyskland, Nederland og Storbritannia ble Liberias viktigste handelspartnere. Liberia var økonomisk og militært svakt og ble truet av europeisk kolonialisme. Krigføring og utbredt korrupsjon svekket Liberia, som fikk høy utenlandsgjeld. Behovet for økte statsinntekter lå bak en avtale med det amerikanske selskapet Firestone i 1926, og verdens største gummiplantasje ble etablert i Liberia. Dermed ble også den europeiske innflytelsen i landet redusert.

Firestone inngikk en leieavtale for store landområder i 99 år, og gummi ble Liberias viktigste eksportvare. En del av avtalen var at Liberia skulle sørge for arbeidskraft basert på et kontraktsystem, ikke ulikt tvangsarbeidet i Kongo. Gjennom lokale høvdinger påtok staten seg å skaffe 50 000 arbeidere årlig. Også andre selskaper hadde rekruttert innfødt arbeidskraft fra Liberia, blant annet til byggingen av Panamakanalen. Slik ble mennesker en eksportartikkel, omtrent som i slavehandelstiden. Forholdet vakte i 1920-årene internasjonal oppmerksomhet, og ble brakt inn for Folkeforbundet. Det samme ble overgrep begått av hæren i krigen mot kru-folket rundt 1930.

USAs regjering presset Liberia til å inngå avtalen med Firestone for å innvilge et amerikansk lån. Dette innebar at USA langt på vei fikk finansiell kontroll over Liberia. I 1943 ble amerikanske dollar den offisielle valuta, selv om liberiske dollar var utstedt. Forholdet til og avhengigheten av USA ble ytterligere styrket under og etter andre verdenskrig. I 1942 besøkte president Franklin D. Roosevelt Liberia og oppnådde en avtale om bygging av militære anlegg, som ble sentrale i USAs tilstedeværelse i Afrika også under den kalde krigen. USA bygde flyplasser og bygde ut havnen i Monrovia, noe som førte til økonomisk utvikling i landet.

I 1943 ble William Tubman valgt til ny president. Han bygde på en åpen økonomisk politikk for å tiltrekke utenlandsk kapital, og en integrasjon av Liberias opprinnelige befolkning i republikken. Hans politikk ble videreført av etterfølgeren, William R. Tolbert, som samtidig førte en mer aktiv politikk overfor nabolandene, blant annet ved å opprette Mano River-unionen med Sierra Leone (og senere Guinea) i 1973, og ved å slutte Liberia til den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS samme år.

I det ytre var Liberia en stabil stat under ettpartistyret til True Whig Party (TWP), som hadde utstrakt kontroll med samfunnslivet. Grunnleggende motsetninger kom imidlertid til overflaten i 1970-årene, da en utenomparlamentarisk opposisjon vokste frem. Flere grupper deltok i demonstrasjoner mot regjeringen i 1979, med krav om at subsidiene på ris ble opprettholdt. Fremveksten av opposisjonen undergravde TWPs posisjon, som også mistet kontrollen over hæren.

Opprøret som skulle styrte Samuel Doe startet julaften 1989 da et hundretalls NPLF-soldater invaderte landet fra Elfenbenskysten. I denne delen av Liberia var det grobunn for å spille på etniske strenger som følge av tiltagende utilfredshet med Does enerådige styre. Oppslutningen om opprøret vokste raskt, noe den liberiske hærens gjengjeldelsesaksjoner mot sivilbefolkningen også bidro til. Begge parter angrep sivile, vesentlig basert på etnisk tilhørighet, noe som bidro til å skape motsetninger som tidligere ikke hadde vært fremherskende i Liberia, men som ble en viktig dimensjon i borgerkrigen. Den skulle pågå, med enkelte avbrekk, i mer enn et tiår – og spre seg til nabolandene.

En årsak til at opprøret utviklet seg til en borgerkrig med regionale implikasjoner, var at en rekke liberiske fraksjoner og flere afrikanske stater deltok. De ulike militsgrupper som vokste frem hadde knapt noen politiske mål; de var vesentlig instrumenter for krigsherrer med personlige maktambisjoner og mulighet til å berike seg. Mange av soldatene var også opportunister, og både militære ledere og soldater skiftet gjerne side. NPFL ble splittet allerede tidlig i 1990, da Prince Johnson etablerte Independent National Patriotic Front of Liberia (INPFL). Senere fant nye splittelser sted, og en rekke grupper som dels bekjempet regjeringen i Monrovia, dels hverandre, vokste frem. Den vestafrikanske fredsstyrken ECOWAS Monitoring Group (ECOMOG) ble satt inn i landet i 1990.

NPLF angrep straks fredsstyrken, som allierte seg med INPLF. ECOMOG tok kontroll over Monrovia, hvor INPLF i september 1990 kidnappet president Doe og torturerte ham til døde. Både Taylor og Johnson utropte seg til presidenter; Taylor opprettet egen administrasjon og regjering i det han kalte Greater Liberia; i praksis hele landet med unntak av Monrovia. Den første av flere våpenhviler ble undertegnet i oktober 1990, der de stridende parter ble enige om å innføre sivilt styre. En midlertidig regjering ble innsatt under ECOMOG-beskyttelse, ledet av Amos Sawyer. Taylor aksepterte ikke regjeringen, etablerte sin egen administrasjon i Gbarnga og fortsatte kampen.

En ny gruppe, United Liberation Movement of Liberia for Democracy (ULIMO), støttet av Sierra Leone, angrep NPFL fra slutten av 1991. I oktober 1992 rettet NPLF igjen et større angrep mot Monrovia, som ble forsvart av ECOMOG, samtidig som INPLF falt sammen og Johnson søkte tilflukt i Nigeria. Angrepet innebar starten på den andre fasen i borgerkrigen. En ny våpenhvile ble undertegnet i juli 1993, og en ny nasjonal regjering og et parlament dannet. FN sendte observatørstyrken United Nations Observer Mission in Liberia (UNOMIL) for å bistå ECOMOG. Høsten 1994 ble NPLF angrepet av en utbrytergruppe fra organisasjonen. Nye fredsforhandlinger førte til enda en ny avtale i august 1995 og nok en ny samlingsregjering ble etablert, med medlemmer fra de deltakende fraksjoner – derunder NPLF. Derved var også Taylor nærmere sitt mål om å bli Liberias statssjef.

Ved valget på nasjonalforsamling og president i 1997 stilte Charles Taylor for National Patriotic Party (NPP) og fikk 75,3 prosent av stemmene; han ble deretter innsatt som Liberias valgte president. 13 partier stilte opp ved parlamentsvalget, hvor NPP sikret flertall både i senatet og Representantenes hus. Medlemmer av rivaliserende grupperinger fra borgerkrigen ble inkludert i regjeringen, men dette forhindret ikke enkelte fortsatte stridigheter.

ECOMOG ble trukket ut i oktober 1999 etter avvæpningen av de ulike militsgruppene. FN-observatørene, UNOMIL, avsluttet sitt oppdrag året etter. Etter noen år med relativt stabilt styre under president Taylor brøt borgerkrigen ut på nytt i 2002. Allerede i 1999 gikk bevegelsen Liberians United for Reconstruction and Democracy (LURD) til angrep på regjeringen; i 2002 gikk LURD mot hovedstaden, hvor det på ny ble utkjempet harde kamper. Også i første halvdel av 2003 var det sammenstøt i flere deler av landet. Under militært press fra LURD og diplomatisk press fra flere land ble det nye fredsforhandlinger i juni 2003. Taylor gikk med på å trekke seg tilbake, på betingelse av at nye fredsstyrker ble innsatt.

ECOWAS etablerte en ny vestafrikansk styrke, ECOMIL, og Taylor trakk seg som president. Han forlot Liberia 11. august 2003 og gikk i eksil i Nigeria. Amerikanske krigsskip bidro til presset og til innsettingen av ECOMIL etter at Taylor hadde forlatt landet. Fredsstyrken sikret opphør i kampene mellom LURD og regjeringshæren i Monrovia – og borgerkrigens slutt – selv om det brøt ut noen kamper høsten 2003.

Borgerkrigen i Liberia var usedvanlig brutal og gikk i særlig stor grad ut over sivile. Krigen ble i liten grad utkjempet av regulære styrker, men av militsgrupper med få utdannede offiserer og mannskaper. Mange av soldatene var frivillige med motiver om personlig hevn og berikelse, en del var tvangsrekrutterte – andre så få andre muligheter etter at landsbyene deres var blitt ødelagt og familien drept. Det siste gjaldt ikke minst barn; en betydelig andel av soldatene, ikke minst i NPLF, var barnesoldater. De ble indoktrinert og dopet og var særlig fryktet for sin lojalitet overfor overordnede og for sin hensynsløshet. Også voksne soldater ble dopet for å miste hemninger, samtidig som det i utstrakt grad ble spilt på tradisjonell overtro og spiritisme – blant annet for at soldater skulle tro de var usårlige.

Det ble rapportert om kannibalisme i de fleste leirer, hvor motstanderens blod ble drukket og hjerte spist for å gi økt styrke. Det er anslått at om lag 200 000 mennesker ble drept som følge av krigen i Liberia; mange helt vilkårlig, eller fordi de tilhørte en spesiell etnisk gruppe. Nær sagt hele landet ble rammet, med enorme materielle ødeleggelser. Om lag halvparten av de 2,8 millioner innbyggerne flyktet fra sine hjem – enten internt i landet eller til naboland; særlig Elfenbenskysten og Guinea.

Også nabolandene Sierra Leone og Elfenbenskysten ble kastet ut i borgerkriger nært knyttet til krigen i Liberia. Flere stater var direkte eller indirekte involvert i krigen i landet. Burkina Faso bidro i utgangspunktet til å bygge opp Charles Taylor som den ledende opprørsleder, mens Sierra Leone og Guinea etter hvert støttet grupper som bekjempet Taylor. Taylor bidro til borgerkrigen i Sierra Leone gjennom sin støtte til Revolutionary United Front (RUF). NPLF var også aktiv i krigen i Sierra Leone, og RUF-soldater skal ha kjempet i Liberia. Guinea støttet LURD, som i noen grad fikk operere fra det sørøstlige Guinea. Elfenbenskysten gav sterk støtte til Taylor, som ledd i president Félix Houphouët-Boignys mer eller mindre personlige motiverte motstand mot Doe, og da NPLF i 1989 startet opprøret, var det ved å gå inn i Liberia fra Elfenbenskysten. Elfenbenskysten støttet senere gruppen MODEL, som deltok i krigens siste fase og bidro til Taylors fall i 2003.

Libya støttet rundt 1990 grupper fra en rekke land for å få en revolusjonær utvikling i Vest-Afrika. Den libyske innflytelsen på NPLF var en årsak til at Gambia, Ghana, Nigeria og Sierra Leone så med uro på utviklingen i Liberia. Burkina Faso var en viktig støttespiller for Taylor, både ved å knytte kontakten til Libya og å bidra med trening av opprørssoldater og import av våpen. Regjeringssoldater fra Burkina Faso deltok også i kamper på liberisk territorium, på NPLFs side.

Borgerkrigen i Sierra Leone ble utløst av Taylors støtte til Foday Sankoh og RUF, som startet et opprør mot regjeringen. Taylor ønsket å svekke stabiliteten i regionen for å styrke sin egen stilling i Liberia, samtidig som han forsøkte å etablere økonomiske forbindelser. Sierra Leone var eksportør av diamanter, og diamanter fra opprørskontrollerte områder i Liberia ble eksportert via Sierra Leone, Guinea og Gambia.

Med sin kontroll var Taylor i stand til å utnytte Liberias naturrikdommer, særlig diamanter, gummi og tømmer, som ble eksportert over NPLF-kontrollerte havner i Liberia eller Elfenbenskysten. Taylor finansierte krigen gjennom illegal handel og bygde samtidig opp en betydelig personlig formue. Soldatene, unntatt i regjeringshæren, fikk ikke lønn, og tydde til tyveri og ran. Også offiserer og soldater i ECOMOG deltok i illegal utførsel av stjålne varer, til dels i samarbeid med NPLF. Da krigen i Liberia var over med valget i 1997 var den ennå på sitt mest intense i Sierra Leone, hvor liberiske soldater var aktive. Når krigen i Liberia brøt ut igjen i 2002, var det mye grunnet krigen i Sierra Leone. Revolusjonære, leiesoldater og lykkejegere fra flere land deltok i de to krigene.

Den regionale stormakten Nigeria spilte en spesiell rolle i krigen. Både ECOMOG og ECOMIL bestod vesentlig av nigerianske tropper og var ofte ikke nøytrale, snarere et instrument for Nigeria. Under president Doe ble det utviklet nære forbindelser mellom Nigeria og Liberia, og Doe var nært knyttet til Nigerias president Ibrahim Babangida. Den nigerianske juntaen fryktet at et Liberia styrt av Taylor kunne utgjøre en base for destabilisering av Nigeria. En tilsvarende frykt fantes i Ghana. President Felix Houphouët-Boigny i Elfenbenskysten hadde en tilsvarende dobbel motivasjon: stå imot nigeriansk ekspansjon og hevne drapet på sønnen til president William Tolbert – som var inngiftet i den ivorianske presidentens familie.

Motsetningene mellom Nigeria og Taylor til tross; det var i Nigeria, under president Olusegun Obasanjo, Taylor fikk asyl da han trakk seg tilbake i 2003. Nigeria ble deretter kritisert for ikke å ville utlevere ham til krigsforbryterdomstolen i Sierra Leone. Bak de regionale aktørene fantes de to stormaktene Frankrike og USA, som støttet henholdsvis Elfenbenskysten og Nigeria.