Litauen ble medlem av EU i 2004. Siden 2015 har euro vært landets valuta. I perioden fra 1993 til 2015 var litas landets valuta.

Litauens bruttonasjonalprodukt (BNP) er 66,45 milliarder amerikanske dollar (2021). BNP økte med 6,0 prosent i 2021. BNP per innbygger er 53 prosent av gjennomsnittet i de 27 EU-landene. Det høyere enn i Latvia, men lavere enn i Estland (2021). Arbeidsledigheten er 7,9 prosent, mens inflasjonen er 4,7 prosent (2021). Den offentlige gjelden er 39,7 prosent av BNP (2017).

Historisk bakgrunn

Litauen

Kjernekraftverket Ignalina stod for størstedelen av landets elektrisitetsproduksjon, men ble stengt i 2009. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Før andre verdenskrig var Litauen et typisk jordbruksland som eksporterte lin, melkeprodukter og tømmer. Industrien var stort sett begrenset til tekstiler og næringsmidler, fordi landet, i likhet med Latvia, mangler industriråvarer. Spesielt i 1960-årene ble utbyggingen av industrien prioritert. De baltiske økonomiene var i sovjettida tett integrert i den sovjetiske økonomien. Dette førte til store problemer etter uavhengigheten i 1991.

Fra Litauen ble medlem av EU i 2004 til 2021 ble landets BNP med nesten fordoblet. Med unntaket av de økonomiske tilbakeslagene i 2008–2010 og 2014–2015 har landet hatt en jevn vekst siden 2004. Veksten skyldes i stor grad økt etterspørsel i hjemmemarkedet, og især av energisektoren, bygg, anlegg og handel, samt utenlandske investeringer i Litauen av eksportorientert industri.

Landet har mangel på kvalifisert arbeidskraft, blant annet på grunn av stor utvandring. I perioden 1990–2011 emigrerte 650 000 litauere. Det innebærer at i gjennomsnitt forlot vel 30 000 litauere landet hvert år i denne perioden. I 2010 emigrerte de fleste til Storbritannia (49,2 prosent), Irland (15,7 prosent) og Norge (5,8 prosent).

Primærnæringer

Primærnæringene bidrar med 3,5 prosent av BNP og sysselsetter 9,1 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Jordbruk

Nesten halvparten av landets areal er åker, hvorav drøye 20 prosent er eng og beite. Jordbruket ble kollektivisert under sovjetstyret, men en ny lov i 1989 forberedte overgang til privat jordbruk. Hovedvekten ligger på melkeproduksjon og svineavl, men korndyrkingen (rug, hvete, havre) betyr relativt mer nå enn før andre verdenskrig. Det dyrkes også blant annet sukkerbete. Republikken har et stort overskudd av meieriprodukter og lin.

Skogbruk

Skog dekker 35 prosent av Litauens areal (2020). 16 prosent av landets areal er produktiv skog. Det aller meste er furu, med en del eik og gran.

Fiske

Landets sjøfiske skjer i Østersjøen, hvor det blant annet fanges brisling og sild. Ferskvannsfisket foregår i hovedsak i strandsjøen Kurisches Haff. Den totale fangst av fisk utgjør 70 196 tonn (2018). Oppdrett av fisk foregår i innlandet og utgjør 4477 tonn (2018), hovedsakelig karpe.

Bergverk

Litauen er relativt fattig på mineralske ressurser, men det er begrensede forekomster av olje og naturgass. Landets oljeproduksjon startet i 1990 fra et lite felt ved Kretinga, 21 kilometer nord for Klaipeda.

Energi

Litauen, øk. kart (min & ind)

Litauen: Økonomiske forhold.

Av /Store norske leksikon ※.

Forbruket av energi har ikke endret seg nevneverdig de siste 15 årene. I 2022 var forbruket av primærenergi 250 petajoule (PJ). Per innbygger utgjør det 102,6 GJ, som er nær gjennomsnittet for Europa.

Over 70 prosent av forbruket er basert på bruk av fossil energi. Litauen er svært avhengig av å importere råolje, kull, og naturgass, både for industriproduksjon og for levering til det alminnelige forbruk. Ved Mazeikiai, 100 kilometer nordøst for Klaipeda, er det et oljeraffineri, som gjør at landet er nær selvforsynt med petroleumsprodukter. En LNG-terminal kom i drift i Klaipeda i 2014.

Fornybar energi utgjorde 27 prosent av energimiksen i 2022 mot 2 prosent i 1990. Økningen av fornybar energi er i hovedsak skjedd med økt bruk av bioenergi.

Elektrisitetsforsyningen

Litauen hadde tidligere et kjernekraftverk i Ignalina, som på det meste dekket over 70 prosent av landets elektrisitetsproduksjon. Etter press fra EU ble kraftverket stengt ned i 2009 av sikkerhetsmessige grunner. Som følge av nedstengningen gikk landet over fra å være en viktig eksportør av elektrisk energi til å bli helt avhengig av import for å dekke eget behov. I 2022 var kraftproduksjonen 4,7 TWh, som bare utgjorde 35 prosent av forbruket. Netto import ble dermed 8,6 TWh i 2022 mot en netto eksport på 11,9 TWh i 1990. Landet har uttrykt ønske om å halvere importen av kraft innen 2030, og at 70 prosent av kraftproduksjonen skal være basert på innenlandske ressurser.

Fornybare kilder står for 81 prosent av landets kraftproduksjon, herunder vindkraft (32 prosent), biomasse (12,8 prosent), vannkraft (21,3 prosent) og solenergi (6,4 prosent). 19,2 prosent av produksjonen kommer fra fossilt brensel i form av naturgass og petroleum (2022).

Sluttforbruket elektrisk energi var 4 400 kWh per innbygger i 2022. Det er en økning fra 2 500 kWh per innbygger i 2000.

Industri

Industriens bidrar med 29,4 prosent av BNP og sysselsetter 25,2 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017). Industriens andel av BNP har vært synkende siden 1991, da den utgjorde 75 prosent.

Industriråstoffer, særlig metaller, fra andre deler av Sovjetunionen har gjort det mulig å bygge opp en tyngre maskin- og elektroteknisk industri, skipsbygging og andre industrigrener. Litauen har nå en variert industrisektor, som også omfatter informasjonsteknologi, møbel-, næringsmiddel-, gjødnings- og tekstilindustri, samt maskinbygging og metallarbeid.

Turisme

De litauiske strendene trekker mange sommerturister.
De litauiske strendene trekker mange sommerturister.

I 2020 besøkte 2,3 millioner utenlandske turister Litauen. De fleste turister er fra Tyskland, Polen, Russland, Latvia, Belarus, Storbritannia og Estland.

Samferdsel

Litauen tar hånd om mye av transitthandelen mellom østersjøkysten og Russland. Det er 1911 kilometer jernbane (2020), 84 166 kilometer veier, herunder 72 297 kilometer med fast dekke (2012) og 447 kilometer indre vannveier som kan brukes hele året (2007). Det er fire internasjonale lufthavner: Vilnius, Kaunas, Palanga (nord for Klaipeda) og Šiauliai. Klaipeda er landets største havn. Den er isfri. I tillegg til LNG-terminalen har Klaipeda en egen terminal for cruiseskip. Landets viktigste elvehavn er i Kaunas ved sammenløpet av elvene Neris og Nemunas.

Utenrikshandel

Litauens eksport utgjorde 41,48 milliarder amerikanske dollar i 2020, mens importen beløp seg til 36,06 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et overskudd på handelsbalansen på 5,42 milliarder amerikanske dollar.

I 2019 hadde Litauen størst eksport til følgende fem land: Russland (13 prosent), Latvia (ni prosent), Polen (åtte prosent), Tyskland (sju prosent) og Estland (fem prosent). Viktige eksportvarer er raffinerte produkter, møbler, sigaretter, hvete, kjemikalier, plast, tekstiler og matvarer.

I 2019 hadde Litauen størst import fra følgende fem land: Polen, Russland og Tyskland (alle tre land tolv prosent), Latvia (sju prosent) og Nederland (fem prosent) Viktige importvarer er råolje, naturgass, biler, medisiner, metaller og kunstgjødsel.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg