Nigerias litteratur

Den kanskje viktigste delen av joruba-diktningen utgjøres av dramatikk, der det blant annet ble skapt en helt ny sjanger, den såkalte folkeoperaen, med bakgrunn i tradisjonelle, dramatiske former som maskespill og dans.

Folkeoperaens skaper er Hubert Ogunde (1916–1990). De første stykkene hans ble oppført allerede under kolonitida. Han dannet sitt eget teaterkompani og kombinerte sang og dans og mytisk og dagsaktuell tematikk i forestillingene. Det mest berømte stykket hans er det klart politiske stykket Yoruba Ronu (Tenk dere om jorubaer!) fra 1964.

Elija Kola Ogunmola (1925–1973) skapte en scenisk versjon av Amos Tutuolas berømte roman The Palm Wine Drinkard. (norsk utgava Palmevinsdrikkaren). Den mest kjente representanten for denne teatersjangeren er imidlertid Duro Ladipo. Forestillingene til teatertruppen hans var preget av oppfinnsom bruk av dialog, musikk og dans. Hans mest kjente skuespill er Ọba kò so, som er blitt oversatt til engelsk under tittelen The King Did Not Hang (1972).

Disse tre store omreisende jorubateaterentreprenørene er blitt etterfulgt av andre trupper. De har imidlertid tapt noe av sitt publikum i de siste tiårene ikke minst som følge av framveksten av den nigerianske filmindustrien som omtales som Nollywood.

Mye av den tidlige engelspråklige litteraturen bestod av religiøse tekster publisert av misjonsselskaper. Det fantes også aviser blant annet i Lagos som publiserte skjønn- og faglitterære tekster. Den første store boka skrevet av en nigerianer var den anglikanske presten Samuel Johnsons (1846–1901) store verk om jorubafolkets historie. Han gjorde det ferdig i 1897. Den britiske forleggeren som skulle utgi manuskriptet, mistet det imidlertid. Det ble gjenoppdaget og fullført av forfatterens bror Obadiah Johnson (1849–1920), som publiserte boka i 1921 som A History of the Yorubas from the Earliest Times to the Beginning of the British Protectorate.

Den første virkelige romanen på engelsk skrevet av en nigerianer var Amos Tutuolas The Palm-Wine Drinkard and His Palm-Wine Tapster in the Deads' Town fra 1952. På 1950-tallet vokste det frem en vital litteratur blant annet med utgangspunkt i miljøet ved universitetet i Ibadan, der mange av landets ledende forfatter studerte, for eksempel Chinua Achebe, Wole Soyinka, Christopher Okigbo, John Pepper Clark, alle født i første halvdel av 1930-tallet. Det gjelder også landets mest betydelige kritiker Abiola Irele (1936–2017). De publiserte tekstene sine blant annet i litterære tidsskrifter som The Horn og Black Orpheus.

På 1950- og 1960-tallet fantes også en annen, mer populær litterær tradisjon i form av pamfletter og triviallitteratur som særlig kom ut i byen Onitsha og ofte kalles Onitsha-litteratur. Den betydelige forfatteren Cyprian Ekwensi (1921–2007) gav ut sine første bøker i en slik sammenheng. Den fremste representanten for denne tradisjonen er Ogali Agu Ogali. Det finnes fremdeles en rik triviallitterær tradisjon i landet, særlig innenfor det som kalles «chick-lit and romance»-sjangeren. Den er ikke på samme måte som på midten av det 19. århundret konsentrert rundt tradisjonelle markeder. Den har funnet andre distribusjonsformer og er i stadig sterkere grad koplet opp mot digital distribusjon og annen medievirksomhet som blant annet billige nigerianske såpeoperaer i radio og på tv.

Da den 28 år gamle Chinua Achebe debuterte i 1958 med romanen Things Fall Apart (norsk utgave Mønsteret rakner), innvarslet det en ny æra i nigeriansk og moderne afrikansk litteratur. Betydningen av Achebes roman kan vanskelig undervurderes. Den er det gjennom tidene viktigste afrikanske litterære verket – trykt i mer 20 millioner eksemplarer og oversatt til 57 ulike språk. Romanen var også den første boka i den legendariske serien med afrikansk litteratur som det britiske forlaget Heinemann begynte å gi ut i 1962 (African Writers Series, AWS). Achebe ble ansatt som redaksjonell konsulent for serien.

På 1960-tallet utgav Achebe tre andre romaner: No longer at Ease (1960), Arrow of God (1964) og A Man of the People (1966). Den første av disse er en sosialpsykologisk beretning om en ung mann fanget i dilemmaet mellom å tilfredsstille normene i det moderne og det tradisjonelle samfunnet. Den andre er liksom Things Fall Apart en historisk roman om konflikter innad i de tradisjonelle samfunnet i møtet med britisk kolonialisme. Den siste romanen er en kritisk skildring av korrupt politikk i det selvstendige Nigeria. Temaene i Achebes fire romaner har felles stofftilfang med bøkene til mange andre nigerianske romanforfattere som stod fram på 1960-tallet. Mange av bøkene deres ble utgitt i AWS-serien som fram til den ble nedlagt i 2003, omfattet 359 bøker av alle sjangere fra hele Afrika.

Det var imidlertid ikke bare i denne serien at afrikanske forfattere fant en plattform for sine verk. Også andre britiske forlag begynte å fatte interesse for afrikansk litteratur. Den livlige framvoksende litterære kulturen ved universitetet i Ibadan og andre utdanningsinstitusjoner la grunnen for en rik ung nigeriansk litteratur på 1960- og tidlig 1970-tall. Blant disse forfatterne er

• Timothy Mofolorunso Aluko (1918–2010)
• Elechi Amadi (1934–2016)
• Vincent C. Ike (1931–2020)
• Onuora Nzekwu (1928–2017)
• Obi Egbuna (1938–2014)
• Nkem Nwankwo (1936–2001)
• John Munonye (1929–1999)
• Gabriel Okara (1921–2019)
• Ken Saro-Wiwa (1941–1995)
• John Pepper Clark (1935–2020)
• Christopher Okigbo (1932–1967)

De fleste av forfatterne var menn, men det var to framtredende kvinner blant dem som kan betraktes som forløpere for en senere sterk nigeriansk kvinnelitterær tradisjon. Det gjelder Flora Nwapa (1931–1993), som ikke bare var forfatter, men også forlegger for andre kvinnelige forfattere, og Adaora Lily Ulasi (1932–2016), som var språklig oppfinnsom og blant annet benyttet seg av pidgin i sine tekster.

Ved siden av Chinua Achebe er den mest betydelige afrikanske og nigerianske forfatteren Wole Soyinka, som har arbeidet innenfor alle sjangere, og som er en av de ledende intellektuelle i hele verden i det 19. og første del av 20. århundret. Han debuterte i 1954 som dramatiker og hadde sitt gjennombrudd med et drama han skrev i anledning av Nigerias selvstendighetsfeiring, A Dance of the Forest (1960). Stykket kastet et kritisk blikk på den nye staten ved å peke på dens motsetningsfylte og voldelige arv. Stykket møtte derfor også sterk motstand.

Allerede året før hadde hans komiske drama om tradisjonelle og moderne oppfatninger av kjønnsroller, The Lion and The Jewel (1959), vakt oppsikt. Han gav ut sin første roman, The Interpreters, i 1965. Den bygger på hans erfaringer fra universitetstida i Ibadan og inneholder kamuflerte portretter av hans venner der, samtidig som den setter disse inn i en ramme med grunnlag i jorubamytologien. I 1967 gav han ut diktsamlingen Idanre and other Poems, som også finner bakgrunn for poetiske bilder av det moderne nigerianske samfunnet i jorubafolkets gamle mytologi.

Verkene til Soyinka illustrerer den sjangeroverskridende litterære rikdommen i 1960-tallets nigerianske diktning. Ved siden av Soyinka var de fremste poetene på 1960-tallet Christopher Okigbo, som falt under Biafrakrigen, John Pepper Clark og Gabriel Okara.

Den nigerianske borgerkrigen (6. juli 1967 til 15. januar 1970) brøt ut da den sørøstlige delen av landet erklærte seg som en selvstendig stat under navnet Biafra. Krigen skapte et skille ikke bare i landets historie, men påvirket også litteraturen tematisk og sosialt. Mange av forfatterne som stod fram på 1970- og 1980-tallet, var påvirket av krigen og av de militærdiktaturene som preget den nigerianske politikken i resten av 1900-tallet. Ledende forfattere som Okibgo, Ekwensi og Achebe sluttet opp om Biafra. Achebe har skrevet en dypt personlig bok om Biafra, There Was a Country (2013). Soyinka ble fengslet av det føderale regimet. Da han slapp ut, utgav han fengselsdagboka And the Man Died (1972).

Borgerkrigen har vært emne for en rekke viktige nigerianske romaner både i samtid og ettertid. Bøkene med bakgrunn i krigen spenner over så vel selvbiografiske beretninger som realistiske romaner, erindringer, noveller, dikt og drama.

Noen av verkene ble skrevet av førstegenerasjonsforfattere, andre av forfattere født på 1940-tallet, som var unge under krigen. Achebe gav ut novellesamlingen Girls at War and Other Stories i 1972, og Cyprian Ekwensi publiserte Survive the Peace (1976). Flora Nwapa skrev om krigen fra et kvinneperspektiv i Never Again (1975) og novellesamlingen Wives at War (1980). Elechi Amadi, som selv var offiser, utgav Sunset in Biafra i 1973. I.N.C. Aniebo (1939–ukjent) som også var offiser, skrev The Anonymity of Sarifice (1974). Festus Iyayi (1947–2013) har også skrevet om Biafrakrigen i den prisbelønnede romanen Heroes fra 1986.

Andre som i romanform har behandlet denne tragedien, er Eddie Iroh (født 1945), Sebastian Okechukwu Mezu (født 1941) og Chukwuemeka Ike (1931–2020). I 1982 gav Buchi Emecheta (1944–2017) ut Destination Biafra med et feministisk perspektiv på krigen. Borgerkrigen spiller også en viktig rolle som bakgrunn for Soyinkas andre roman Season of Anomy (1973). Mer allegoriske romaner om krigen er The Combat (1974) av Kole Omotoso og The Last Duty (1976) av Isidore Okpewho (1941–2016).

Den kanskje mest oppfinnsomme og omdiskuterte av krigsromanene er Sozaboy: A Novel in Rotten English (1985) av Ken Saro-Wiwa, som er skrevet helt og holdent på pidgin. Chimamanda Ngozi Adichie (født 1977), som ikke var født under krigen, har skrevet en av de sterkeste romanene om den med Half a Yellow Sun (2006, norsk utgave En halv gul sol), der tittelen viser til Biafras flagg. Adichie skrev allerede i 1998 et skuespill med tittelen For Love of Biafra.

Biafrakrigen er også behandlet i dramatikk blant annet av Femi Osofisan (født 1946) i Kolera Kolej (1975) og The Chattering and the Song (1977). Han har også behandlet tema med kvinner i krig i dramaene Morountodun (1999) and Women of Owu (2006). Soyinka benytter erfaringene fra fengselsoppholdet og borgerkrigen i dramaet Madmen and Specialists (1971).

J.P. Clark behandlet krigen direkte og med kritikk av Biafra i antikrigsdiktsamlingen Casualties (1970). I 1971 gav Achebe ut samlingen Beware Soul Brother med dikt direkte knyttet til krigen. Den ble i 1972 utgitt Storbritannia i utvidet utgave, og så igjen i 1973 med flere dikt under tittelen Christmas in Biafra and Other Poems. Wole Soyinka anvender borgerkrigen som bakgrunn i diktsamlingen A Shuttle in the Crypt (1972). Mamman Jiya Vatsa (1940–1986) som var general og poet, redigerte samlingen med krigsdikt Voices from the Trench (1978).

Borgerkrigen ble delvis utløst av et militærkupp i 1966. Og etter krigen var Nigeria styrt av ulike militære regimer fram til 1999. Disse regimene var mer eller mindre brutale og preget av sensur og overgrep mot ytringsfriheten. Flere forfattere ble forfulgt, og i 1995 ble Ken Saro-Wiwa henrettet av diktatoren Sani Abacha. Det hører også med til historien at situasjonen i landet var preget av grov korrupsjon.

Mye av litteraturen i denne perioden og senere tematiserer og kritiserer overgrep og korrupsjon. Det gjelder for eksempel Kole Omotoso i Just Before Dawn fra 1988, som er en kritisk framstilling av det moderne Nigerias historie. Et annet eksempel er romanen Climate of Corruption (1978) av Labo Yari (1942–2023). Chris Abani (født 1966) ble fengslet i 1985 for å ha gitt ut romanen Masters of the Board. I 1987 utgav Achebe romanen Anthills of the Savannah, som tar for seg situasjonen i fiktivt afrikansk diktatur med klare referanser til situasjonen i Nigeria under regimet til president Ibrahim Babangida. Et langt senere uttrykk for kritikken av vanstyret i landet er Niyi Osundares (født 1947) berømte dikt fra 2016, «My Lord, Tell Me Where To Keep Your Bribe.»

Kvinnelige forfattere spiller en viktig rolle i den andre generasjonen av nigerianske forfattere, og særlig er verkene til Buchi Emecheta betydelige. Hennes fremste roman er The Joys of Motherhood (1979). En annen forfatter som tar opp beslektete temaer som Emecheta, er Zeynab Alkali (født 1950) i blant annet i The Stillborn (1984). I denne sammenhengen skal det også pekes på innsatsen til de to feministiske kritikerne og forfatterne Omolara Ogundipe–Leslie (1940–2019) og Amina Mama (født 1958).

Tredjegenerasjons nigerianske romanforfattere teller mange betydelige navn som har vunnet stor internasjonal anerkjennelse. Ben Okri ble tildelt Bookerprisen i 1991 for romanen The Famished Road (norsk utgave Den sultne veien). I 2003 debuterte Chimamanda Ngozi Adichie med romanen The Purple Hibiscus (norsk utgave Dyprød hibiskus) og kom umiddelbart til å bli anerkjent som en klar feministisk forfatter med fokus på kvinners rolle i et patriarkalsk samfunn.

I 2005 publiserte Sefi Atta (1964) dannelsesromanen Everything Good Will Come om en ung kvinnes oppvekst i det postkoloniale Nigeria. Helen Oyeyemi (født 1964) som er født i Nigeria, men vokste opp i England, benyttet egne erfaringer i debutroman The Icarus Girl (2005), som dreier seg om tilværelsen mellom to kulturer. Helon Habila (1967), som er prosaist (romaner og noveller), poet og journalist, debuterte med novellesamlingen Prison Stories i 2001. Han fikk Caine-prisen for novellen Love Poems i 2001 og utgav den sterke skildringen av et militærdiktatur i romanen Waiting for an Angel i 2002.

Biyi Bandele (1967–2002) skrev romaner, skuespill og filmmanus og regisserte en rekke filmer. Debutboka hans var romanen The Man Who Came in From the Back of Beyond (1991). På 1990-tallet og de første tiårene av 2000-tallet arbeidet han for en stor del ved engelske teatre og fikk oppført en rekke skuespill. Som filmregissør debuterte han med filmatiseringen av Adichies roman Half a Yellow Sun (2013), og i 2022 ble hans filmatisering av Soyinkas berømte skuespill Death and the King’s Horseman (1975) vist på Netflix med store deler av dialogen på joruba under tittelen Elesin Oba, The King's Horseman.

Med den fjerde generasjon av nigerianske romanforfattere har bredden og kvaliteten i litteraturen fra landet nådd nye høyder. Noe av det karakteristiske er hvordan forfatterne har utvidet perspektivet på landets utvikling og variasjonen i bruken av ulike sjangere og litterære teknikker og temaer. I tillegg er det slående hvordan forfatterne er en del av en stor internasjonal litterær offentlighet som har sin bakgrunn både i Nigeria og i en stor nigeriansk diaspora.

Verkene til amerikansk-nigerianske Teju Cole (født 1975), som også er fotograf og essayist, illustrerer godt det internasjonale og sjangeroverskridende perspektivet i moderne nigeriansk litteratur, blant annet i debutromanen Every Day Is for the Thief (2007) og essayene i samlingen Known and Strange Things (2016). I flere av bøkene skriver Cole om Nigerias største og myteomspunne by Lagos, som har spilt en viktig rolle som åsted så vel som tema i nigeriansk litteratur. Chris Abani (født 1967) tar for seg oppvekst i slummen i byen i GraceLand (2004). Chibundu Onuzo (født 1991) skildrer også byens mange aspekter i romanen Welcome to Lagos (2016). Eloghosa Osunde skriver om Lagos i romanen Vagabonds (2022), som blander realisme og fantasi. Nndedi Okorafor (1974) har skapt en science fiction-roman om Lagos i Lagoon (1914).

Av andre nigerianske forfattere som har betydd mye i i de siste tiårene, er Chigozie Obioma (født 1986), som ble nominert til Bookerprisen for sine to romaner The Fishermen (2015, norsk utgave Den forbudte elven) og An Orchestra of Minorities (2019). En viktig satirisk roman om identitet er Blackass (2015) av A. Igoni Barrett (født 1979). Uzodinma Iweala (født 1982) har tatt for seg skjebnen til en afrikansk barnesoldat Beast of No Nation (2005), som også er blitt filmet. Religiøs identitet spiller en viktig rolle i Stephen Buoros (født 1993) gjennombruddsroman The Five Sorrowful Mysteries of Andy Africa (2023).

Kjønnsroller er også et viktig tema i den nyeste nigerianske litteraturen. Her kan nevnes Abubakar Adam Ibrahim Season of Crimson Blossoms (2016) om forholdet mellom en muslimsk eldre kvinne og en ung mannlig bandeleder. I denne sammenhengen spiller Akwaeke Emezie (født 1987) med sine romaner om doble kjønnsroller i Freshwater (2018) og The Death of Vivek Oji (2020) en viktig rolle. Emezie identifiserer seg som en ikke-binær forfatter. Abimbola «Abi» Daré skriver med feministisk og sosialt engasjement om skjebnen til en ung tjenestejente i The Girl with the Louding Voice (2020, norsk utgave Jenta som fikk en stemme).

Uzodinma Iweala skriver om kjærlighet mellom menn i Speak no Evil (2018). Det samme gjør Ani Kyaode Somtochukwu i And Then He Sang a Lullaby (2023) og Arinze Ifeakando i novellesamlingen God’s Children Are Little Broken Things (2023).

Femi Kayode har vunnet internasjonal oppmerksomhet med kriminalromaner med en psykolog som detektiv, blant annet Lightseeker (2021) og Gaslight (2023). Oyinkan Braithwaite (født 1988) benytter seg også av krimsjangeren i My Sister a Serial Killer (2018).

Drama har helt fra begynnelsen spilt en viktig rolle i moderne nigeriansk litteratur på engelsk. Den dominerende skikkelsen er Wole Soyinka, men også John Pepper Clark var betydelig skuespillforfatter. Hans store drama Ozidi fra 1967 bygger på mytisk bakgrunnsstoff og tradisjonelle dramaformer hos ijawfolket i deltaet til elven Niger. Ellers blant de tidlige dramatikerne må nevnes den kvinnelige dramatikeren Zulu Sofola (1935–1955). Obi Egbuna, Ola Rotimi og Wale Oguyemi (1939–2001) er mest kjent for sine historiske skuespill. Helt siden han skrev sine første dramaer i forlengelse av borgerkrigen, har Femi Osofisan vært en betydelig dramatiker. Sam Ukala (1948–2021) har skrevet dramaer og teoretisert over hvordan moderne drama viderefører lange afrikanske tradisjoner.

Siden fjernsynet og filmen kom til Nigeria, har disse mediene vært viktige i utviklingen til dramasjangeren. Den første store TV-suksessen var komiserien som Ken Saro-Wiwa skrev i årene mellom 1986 og 1990, som het Basi and Company. Ellers har forfattere som Biyi Bandele spilt en viktig rolle som formidler mellom scene og skjerm.

De store navnene i nigeriansk poesi er Wole Soyinka, Christopher Okigbo, Gabriel Okara, Niyi Osundare og Odia Ofeimum (født 1950). Ben Okri er også en betydelig poet. Jumoko Verissimo (født 1979) debuterte med en sterk diktsamling i 2008, I Am Memory, blant annet med tema fra oljesølet i Nigerdeltaet. En annen ung poet er Oluwasegun Romeo Oriogun med samlingen The Gathering of Bastards (2023).

Det litterære miljøet i Nigeria er svært livlig, og det kommer årlig ut mange bøker på de utallige små og store forlagene i landet. Noen av disse har også avdelinger i Storbritannia og USA. Ett eksempel er The Cassava Republic. Andre er forlag er Farafina, Parresia og The Kachifo Publishing Company. En utfordring for bokindustrien i landet er at det er få bokhandlere utenfor universitetscampusene. Dessuten er piratkopiering svært omfattende. Dette rammer blant annet lærebøker og akademiske utgivelser på landets viktigste universitetsforlag The University Press (PLC), opprinnelig grunnlagt i 1952 som Ibadan University Press. Ellers skal det nevnes at det er rikt faglitterært miljø i Nigeria rundt de mange universitetene i landet. Det publiseres mye innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.

I de seriøse avisene finnes det også en interessant litterær debatt. Den årlige bokmessen i Lagos er i ferd med å etablere seg som en av Afrikas viktigste.