Skrik

Munch laget fem ulike versjoner av bildet. Mest kjent er de to maleriene, det første fra 1893 (Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo), det andre datert til rundt 1910 (Munchmuseet, Oslo kommunes kunstsamlinger). Også litografiet fra 1895 er godt kjent. I tillegg finnes en versjon i fargestift fra 1893 (Munchmuseet) og én i pastell fra 1895 (privat eie).

En noe annen versjon av motivet bærer tittelen Angst og forekommer både i maleri (blant annet 1892, Thielska Galleriet i Stockholm og Munchmuseet i Oslo kommunes kunstsamlinger) og grafikk (1895–1896).

I litografiet er tittelen på bildet gjengitt på tysk: «Geschrei». Det er fulgt av en ledsagende tekst: «Ich fühlte das grosse Schrei durch die Natur» (Jeg følte det store skriket gjennom naturen). Teksten er et fortettet utdrag fra en tidligere tekst som Munch forfattet 22. januar 1892, da han befant seg i Nice i Frankrike. I denne opprinnelige teksten kan vi lese:

«Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned / Jeg følte som et pust af vemod – / Himmelen ble pludselig blodig rød – / Jeg stanset, lænede mig til gjærdet træt til døden – / Så ut over de flammende skyerne som blod og sværd – / Den blåsvarte fjord og by – / Mine venner gik videre – jeg stod der skjælvende af angest – / Og jeg følte som et stort, uendeligt skrig gjennem naturen»

Det er en slik blodig rød himmel vi finner i de maleriske utgavene av Skrik, fremstilt i bølgende bånd over et dypt blått landskap med en lysere fjord. Landskapet viser Oslofjorden med byen innerst til høyre. Vi ser fjorden og byen fra Ekebergåsen.

I bildet blir vi konfrontert med en karikert skikkelse som vender seg ut mot betrakteren. Store hender dekker ørene, mens ansiktet er som en maske. Det ligner på et dødningehode som skriker mot betrakteren med åpen munn. Det kan også hevdes at skikkelsen ikke selv skriker, men at den åpne munnen er en angstfylt reaksjon på et skrik som går gjennom naturen, slik Munch formidlet det i sin tekst fra Nice. De blodrøde linjene i himmelen har blitt lignet med lydbølger, som om Munch forsøkte å male lyden av et skrik i naturen.

Skrik ble utstilt første gang i Berlin senhøsten 1893, da under tittelen Fortvilelse. Bildet avsluttet en bildeserie som Munch kalte Kjærligheten, en serie som senere ble utviklet videre til det vi kjenner som Livsfrisen. Bildeserien besto av seks bilder som viste kjærlighetens oppvåkning, utvikling og hvordan den ble forgiftet gjennom sjalusien og endte i den forvridde fortvilelsen som uttrykkes i den forvridde figuren som møter oss i Skrik.

I det midterste av de tre røde skybåndene i Nasjonalmuseets Skrik står det skrevet i liten skrift: «Kan kun være malet af en gal Mand». Man har lurt på om det kan være skrevet av Munch selv, men i dag mener de fleste at teksten er påført bildet av en opprørt publikummer en gang før 1904, da påskriften nevnes for første gang. Teksten tydeliggjør den populære koblingen som har vært gjort mellom Munchs bilde og psykisk sykdom, helt fra bildet var stilt ut første gang.

Nasjonalgalleriets Skrik ble stjålet i februar 1994, men kom til rette etter om lag tre måneder. I august 2004 ble Munchmuseets Skrik og maleriet Madonna stjålet av bevæpnede ranere, men begge maleriene kom til rette to år senere.

• Edvard Munch
• Livsfrisen
• Madonna
• Pikene på broen

• Bjerke, Øyvind Storm: «The Scream as image of a 'scream'», Kunst og Kultur, nr. 3, 2007.
• Gundersen, Bjarne Riiser og Poul Erik Tøjner: Skrik: historien om et bilde, Oslo: Forlaget Press, 2013.
• Heller, Reinhold: The Scream, London: Allan Lane, 1973.
• Ydstie, Ingeborg (red.) og Munchmuseet: Skrik, Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2008