Sonja Henie

Sonja Henie vokste opp i Thomas Heftyes gate i Kristiania, bare noen hundre meter fra Frogner Stadion. Moren Selma var halvt irsk og beskrives som tilbakeholden og forsiktig, men med mye av den samme seige energien som var typisk for ektemannen. Wilhelm Henie hadde kåpe- og pelsforretning i Prinsens gate. Han var en stor, tykk, ubehøvlet og på alle måter fargerik Kristiania-gutt som snakket vikaspråk kraftig oppblandet med tidens sjargong. Hans mor var født Jordan, og han hadde trolig arvet penger fra slektens børstefabrikk. Han hadde selv vært aktiv idrettsutøver og ble verdensmester i 100 km banesykling i 1894. Han hadde også en andreplass i europamesterskapet i hurtigløp på skøyter i 1896.

Det var den sju år eldre broren Leif som tok med seg den lille søsteren ut på isen. Hun var bare seks år gammel og hadde akkurat fått sine første danseskøyter da hun ble oppdaget av skøyteklubbens trenere, som mente hun hadde talent. Wilhelm Henie ble svært begeistret, satte i gang et storstilt treningsopplegg og tok henne ut av skolen allerede i fjerde klasse for å gå på skøyter på heltid. Han fikk henne meldt på til de første olympiske vinterleker i Chamonix i 1924, men elleveåringen ble ikke tatt på alvor og kom sist – til farens høylydte forargelse. Allerede året etter vant hun det første av fem norgesmesterskap på rad, samtidig som hun i 1926–1928 også ble norgesmester i parløp sammen med Arne Lie. I disse årene var hun også elev ved Per Aabels ballettskole. Hun elsket å danse, helst på skøyter, og ble beskrevet som «en alv i blå fløyelskjole med hvite pelskanter og en liten pelshatt». Enda så liten hun var, hadde hun sterk utstråling og ble snart publikums yndling.

I 1927 begynte den utrolige rekken av internasjonale seirer. Det ble ti verdensmesterskap i perioden 1927–1936 og seks europamesterskap i 1931–1936, i tillegg til de olympiske seirene i Sankt Moritz 1928, Lake Placid 1932 og Garmisch-Partenkirchen 1936. Sonja Henies varemerke var den karakteristiske, meget lange «striper’n», etter hvert fulgt av uendelige piruetter, rundt og rundt. Når hun endelig stoppet, var hun alltid klippefast, og det hele ble fulgt av et stort, begeistret og vinnende smil.

Da Sonja begynte med kunstløp, var dette en idrett preget av pliktløp og tekniske stiløvelser. Sonja ønsket å forene dans og kunstløp, lage koreografi til musikk hun valgte selv og benytte mer kroppsnære kostymer som tillot mer bevegelse og viste mer av kroppen. Publikum lot seg både begeistre og sjokkere av Sonjas opptredener som alltid var dyktig promotert av hennes far. I en tid da idrettsutøvere ikke skulle tjene penger på idretten, krevde alltid Wilhelm Henie dekning for «utgifter» av arrangører. Her ble amatørregelverket tolket vidt, men det ble aldri noen sak ut av dette.

I løpet av disse årene ble Sonja Henie den direkte årsaken til at kunstløp ble en verdensidrett. Hun møtte konger og presidenter og hilste like begeistret på alle de mektige beundrerne. Det vakte kanskje ikke så stor oppmerksomhet den gang at hun hilste Tysklands riskansler Adolf Hitler med et fast «heil» under den beryktede propagandaolympiaden i 1936 – alle land deltok jo, og de fleste utøverne gjorde som tyskerne. Filmavisen med Sonjas Henies hilsen og bildene fra privatbesøket hennes hos Hitler med Joseph Goebbels til stede kom imidlertid til å forfølge henne resten av livet.

Etter 1936 var det ikke mye mer igjen å erobre som idrettsamatør, og bare en måned etter OL undertegnet Henie en turnékontrakt med den amerikanske manageren Arthur M. Wirtz.

Etter at Sonja Henie hadde vunnet både OL og VM i 1936, var det ikke mer igjen å erobre som idrettsamatør. Helt siden 1928 hadde hun drømt om å dra til Hollywood og gjorde nå et alvorlig fremstøt. Hun fikk en avtale med impresarioen Arthur Wirtz om isshow rundt om i USA. Turneen startet med en veldedighetsforestilling i Madison Square Garden i New York og endte med to nøye planlagte show i Hollywood.

Sonja hadde filmdebutert allerede som 15-åring i en liten rolle i Leif Sindings stumfilmkomedie Syv dager for Elisabeth, og i 1929 spilte hun seg selv i Gustav Lunds dokumentarfilm Se Norge. Far og datter bestemte seg for at nå skulle drømmefabrikken Hollywood erobres. Etter avvisning hos Metro-Goldwyn-Mayer henvendte de seg til Darryl Zanuck, sjefen for 20th Century Fox, og tilbød sine tjenester for den gang uhørte 75 000 dollar per film. Zanuck tilbød en gjesteopptreden i en musikal for en langt mer beskjeden sum. Da leide pappa Henie en ishall i Los Angeles og inviterte alle som kunne krype og gå.

Zanuck kapitulerte. Han godtok både den enorme summen og at filmene skulle kreeres rundt Sonja Henies ene talent, det å være fantastisk på isen. Debuten One in a Million fra 1936 ble en enorm suksess. Det samme ble oppfølgeren, Thin Ice (1937), med Tyrone Power som motspiller. Allerede det året ble hun rangert som nummer åtte på den viktige Quigley Annual Top Ten Box Office-listen, som anslår hvilke skuespillere som har størst kommersiell trekkraft. Sonja Henie hadde virkelig vunnet verden.

Et stort skår i gleden var det da Wilhelm Henie brått døde i 1937. Da Sonja Henie kom tilbake til Norge for å delta i begravelsen, ble hun møtt som en dronning av tusener av begeistrede nordmenn på Honnørbryggen. I familiens flotte herskapshus på Landøya ble det bestemt at moren og broren skulle følge henne til Hollywood for å konsentrere seg helt og fullt om karrieren hennes. Som den yngste noensinne ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden samme år, og etter ytterligere to filmer (Happy Landing og My Lucky Star, begge 1938) ble hun nå rangert som nummer tre på kassastjernelisten, etter Shirley Temple og Clark Gable. Kjent som en tøff og temperamentsfull forretningskvinne forhandlet hun seg til en ny femårskontrakt, som lød på 160 000 dollar per film og tre filmer i året. Hun var nå den best betalte filmskuespiller i verden.

Filmene var først og fremst ekstravagante utstyrshistorier. Handlingen foregikk selvsagt alltid om vinteren, med god anledning til å skape enorme utstyrsscener rundt Sonja Henie. Som skuespiller var hun først og fremst stiv, og hun hadde tykk norsk aksent, men hun var søt og frisk med store smilehull. Etter hvert ble hun også ledigere foran kameraet, for eksempel i Second Fiddle (1939) med originalmusikk av selveste Irving Berlin. Samme år spilte hun også i kriminaldramaet Everything Happens at Night. Siden hun ikke var mer enn akseptabel som danser uten skøyter og aldeles ikke kunne synge, ble det sørget for at andre talenter tok seg av disse funksjonene. Bortsett fra Tyrone Power spilte hun aldri mot de største mannlige stjernene. Filmselskapet behøvde ikke å bruke penger på det når Henie hadde så stor trekkraft. Det var imidlertid vanskelig å konstruere nye filmer rundt det begrensede talentet. Filmene var for like, og allerede i 1939 var hun falt ned til tiende plass på kassastjernelisten og forsvant året etter.

Sonjas skuespillertalent var begrenset og dette ble kompensert av at hun i sine filmer som regel spilte et naivt og barnlig naturbarn fra Europa, ofte Norge. Hun hadde få replikker og ble supplert av en håndfull erfarne skuespillere. Den aseksuelle fremstillingen av Henies rollefigurer var sannsynligvis en motvekt til de fysiske og sensuelle kunstløpscenene som var filmenes høydepunkter. Sonja var selv med på å utforme disse i stor grad. Sonja var kravstor og irriterte stadig Zanuck ved å henvende seg direkte til ham og ikke gå tjenestevei.

I Norge var mottagelsen annerledes enn i USA: Det var det friske, naturlige og enkle som var essensen av Sonja Henie. Hun gjorde det stort i USA fordi var hun norsk, og det betød at hun fremsto som en kontrast til Hollywood-systemet som norske kritikere distanserte seg fra. For norsk publikum var det å bli filmstjerne større enn å bli idrettsstjerne. Da Henie besøkte Oslo i 1937, var det som filmstjerne, ikke kunstløper.

Sammen med Arthur Wirtz fortsatte Henie å opptre med isshow. Disse ble gjerne lagt tett opp til filmpremierene, og det ble benyttet kostymer og koreografi fra filmene. Dette ga en synergieffekt som både filmene og isshowene nøt godt av. Selv om Henie i flere år var blant dem i Hollywood med høyest gasje, tjente hun enda mer på disse isshowene. I tillegg kom reklame for alle mulige produkter, fra hvite kunstløpsskøyter til papirdukker og sigaretter. Henie var også med på å produsere isshow hvor hun selv ikke deltok.

I 1940 giftet Henie seg med amerikanske Dan Topping, og året etter fikk hun innvilget amerikansk statsborgerskap. Da Norge ble okkupert av tyskerne same år, sendte Sonja Henie ordre hjem om at et signert bilde av Hitler skulle stilles synlig i hjemmet på Landøya, og stedet fikk stå urørt gjennom hele krigen.

I 1941 ble hun bedt om å støtte flyutstyr til norske kadetter ved Little Norway, den norske flygerskolen i Canada, hvorpå hun svarte: «Det som er hendt Norge og de andre landene som nazistene erobret, er trist. Men jeg har mitt hjem i Amerika nå, og der har jeg mine interesser.» Hun kom snart til å angre på denne holdningen og ga hjelp senere, men dette opprinnelige avslaget ble husket lenge og gjorde skade på den norske oppfatningen av Henie. Etter krigen ble det debatt om hennes holdning under krigen. Hun ble anklaget for likegyldighet og svak nasjonalfølelse, men ikke for å ha nazisympatier.

USAs deltakelse i krigen førte til en kort oppblomstring i filmkarrieren med Sun Valley Serenade (1941), der Sonja Henie spilte norsk flyktning og var omgitt av Glenn Millers orkester og musikalske klassikere som Chattanooga Choo Choo, Moonlight Serenade og In the Mood. De to neste filmene, Iceland (1942) og Wintertime (1943), var også krigsrelaterte, men innbrakte så lite penger at Fox sa opp kontrakten.

Sonja Henie ønsket seg mer krevende roller i Hollywood, slik at hun kunne imponere med mer enn kunstløp. Det var dog åpenbart for filmprodusentene at hun ikke hadde slike skuespillerevner. Filmene ble derfor laget over samme mal som før, og interessen avtok. Uansett fortsatte Henie det lukrative samarbeidet med Wirtz om isshow. Henie satset nå for fullt på dette og feiret nye suksesser både i USA og Europa. Først i 1953 torde hun besøke hjemlandet, der hun var redd for å bli pepet ut som «stripet». Showene på Jordal Amfi, der hun opptrådte både for kongefamilien og titusener begeistrede nordmenn, ble likevel betydelige triumfer.

Hun giftet seg i 1949 for andre gang, med Winnie Gardiner Jr. Han fikk overtalt Henie til å mene at Wirtz tok en for stor del av fortjenesten. Derfor brøt hun samarbeidet med Wirtz og ble sin egen producer. Dette gav store økonomiske og tekniske utfordringer som Henie ikke var forberedt på, og mange steder måtte hun konkurrere med Wirtz som hadde førsterett på de attraktive ishallene.

Turneene var også store pengesluk, og et forsøk på å erobre Latin-Amerika ble en stor fiasko. Sonja Henie var nå godt over 40 år gammel og ikke lenger den beste på isen. I tillegg hadde hun utviklet et alkoholproblem, og ved en opptreden i Rio de Janeiro var hun så påvirket at hun falt på isen og ble pepet ut av publikum. En siste spillefilm (Hello London, 1958), der temaet var hennes eget turnéliv, var også mislykket. Den utøvende karrieren var ugjenkallelig slutt.

Sonja Henie hadde begynt å samle kunst allerede før krigen. I 1955 ble hun sammen med skipsrederen Niels Onstad som samlet bevisst på abstrakt samtidskunst og fikk Sonjas øyne opp for denne. De giftet seg året etter og fikk snart en meget stor samling nyere kunst. I 1960 ble samlingen vist i Kunstnernes Hus. Den vakte stor oppsikt på grunn av Sonja Henie, de berømte og kostbare maleriene og ikke minst at norsk publikum anno 1960 ikke var vant til modernistisk og abstrakt kunst. Samlingen ble senere sendt rundt i Europa, blant annet til Tate Gallery i London.

Særlig knyttet Henie kontakt med Jakob Weidemann og med samtidens yngre franske modernister. I 1961 opprettet paret en stiftelse bestående av en rik kunstsamling og penger til Henie Onstad Kunstsenter, som ble åpnet på Høvikodden i Bærum 1968 til stor medieoppmerksomhet.

Sonja Henie døde av leukemi i et fly på vei fra Paris til Oslo høsten 1969 og ble bisatt fra Haslum krematorium 17. oktober med kongefamilien til stede. Sammen med Onstad er hun gravlagt ved kunstsenteret på Høvikodden.

Ingen norsk kvinne, ikke en gang Kirsten Flagstad og Liv Ullmann, har nådd en så omfattende berømmelse som Sonja Henie. Hun huskes med kjærlighet av et stort publikum, særlig i USA. Filmkarrieren var kort, men glamorøs, og alle Fox-filmene ble sluppet som en egen videosamling i USA i midten av 1990-årene.

Fremstillingen av Sonja Henie de senere årene har vektlagt hennes mørkere sider: At hun var vulgær, egoistisk, grådig og etter hvert alkoholisert. Selv om Sonja Henie på mange måter er et ikon for norsk skøytesport, har hun en mindre plass i norsk historie enn hun kunne hatt. En grunn til det er at hun aldri oppførte seg slik det var ventet av en norsk vintersportsstjerne – særlig vektla hun aldri at hun var norsk. Dessuten var norske holdninger til kvinneidrett reaksjonære i hele Sonja Henies levetid.

• Syv dage for Elisabeth, 1927. Tapt.
• One in a Million, 1936. (Isens dronning)
• This Ice, 1937. (På glattisen)
• Happy Landing, 1938. (Lykkelig landing)
• My Lucky Star, 1938. (En mannequin på college)
• Second fiddle, 1939. (Annen fiolin)
• Everything Happens at Night, 1939. (Journalister på eventyr). Totalforbudt av Statens filmkontroll 19. april 1940.
• Sun Valley Serenade, 1941. (Høyfjellets sang). Norsk premiere 1945.
• Iceland, 1942. Ikke importert til Norge.
• Wartime, 1943. Norsk premiere 1947.
• It’s a Pleasure, 1945. (Amor på glattisen). Norsk premiere 1948.
• The Countess of Monte Cristo, 1948. (Grevinnen av Monte Cristo)

• Mitt livs eventyr, 1938 (rev. utg. 1953; eng. utg. Wings on My Feet, New York 1940)

• Sonja Henie ‒ isens dronning. Regi: Edvard Hambro. 1993.

• Sonja. Regi: Anne Sewitsky. 2018.

• kunstløp
• Hollywood

• Svend Erik Løken Larsen: Norsk biografisk leksikon 2
• Henie, Sonja: Mitt livs eventyr. Oslo, 1938.
• Andersen, Alf G.: Som i en drøm. Sonja Henies liv. Oslo, 1985.
• Strait, Raymond og Henie, Leif: Queen of Ice, Queen of Shadows. The Unsuspected Life of Sonja Henie. New York, 1985.
• Hoel, Merete Lie: Sonja Henie. Oslo, 1992.
• Pedersen, Mona: Henie i Hollywood. Oslo, 2002.
• Stenseth, Bodil: Sonja Henie. Kvinne på is. Oslo, 2002.