Storbritannia under Thatcher

Ved inngangen til 1980-tallet var Storbritannia et av de mest flerkulturelle samfunnene i Europa. Samtidig var barna av etterkrigstidens arbeidsinnvandrere blitt vant med hverdagsrasisme, fattigdom, arbeidsledighet og dårlige fremtidsutsikter. En svart befolkning som utgjorde rundt 3,5 millioner var stort sett ekskludert fra maktens korridorer. Arbeidsledigheten blant svarte var anslått til å være tre ganger høyere enn for hvite. Tilliten til politiet var heller ikke spesielt høy. Av 117 000 ansatte i politiet i England og Wales i 1981 var det kun 286 som ikke var hvite.

Den 2. mars 1981 gjennomførte svarte aktivister en demonstrasjon i Londons gater mot det de så som brutalitet fra Metropolitan Police, likegyldighet fra rettssystemet og rasisme fra politikere. Demonstrasjonen ble etter hvert voldelig, og ledet til gatekamper med politiet. Bakgrunnen var en brann i New Cross i London tidligere på året, hvor 13 svarte mennesker hadde mistet livet. Politiets etterforskning konkluderte med at brannen skyldtes en ulykke. Flere av de pårørende og lokale innbyggere mente at brannen var påsatt av høyreekstremister. For mange av Londons svarte innbyggere var saken nok et eksempel på en rasistisk sammensvergelse og at svarte liv var mindre verdt.

En måned etter demonstrasjon i London oppstod de første raseopptøyene i Bristol. Deretter spredde opptøyene seg til Brixton. Butikker ble plyndret, og bensinbomber og barrikader ble tatt i bruk i gatekamper med politiet. I løpet av sommermånedene spredte opptøyene seg Totxteh i Liverpool. I Southall fant kamper sted mellom sikher og høyreekstremister. Sikhene i Storbritannia var kjente som lovlydige, velutdannede og forholdsvis velstående og godt integrerte, noe som var en klar indikator på at rasisme ikke bare var et klassefenomen. Opptøyene spredte seg videre til Moss Side i Manchester, Handsworth i Birmingham og en rekke andre engelske byer.

Britiske verdier som moral, toleranse og mildhet ble satt på prøve. Samtidig var det ingen som omkom som direkte resultat av opptøyene, et tegn på en viss form for britisk orden. Mange oppfattet politiet som overivrige i tjenesten og fordomsfulle, men også at de ikke beskyttet enkelte grupper i samfunnet. Arbeidsledighet og kjedsomhet ble trukket frem som utløsende faktorer. Samtidig var det få opptøyer i tradisjonelle hvite arbeiderklasseområder (som for eksempel Sør-Wales og Nordøst-England) som hadde blitt hardt rammet av nedleggelser. Den samtidige populariteten til ska og band som The Specials og Madness bar budskap om at unge hvite og svarte briter hadde mer til felles enn det pessimistiske bildet som ofte ble tegnet. I 1985 fant nye opptøyer sted i London og Liverpool.

Fotball-hooliganisme var et fenomen som oppstod mot slutten av 1960-tallet, og som ble stadig vanligere utover 1970-tallet før det på alvor ble et samfunnsproblem på 1980-tallet. Det var flere årsaker til at unge menn valgte å tilbringe lørdagsettermiddager på mer eller mindre organisert slåssing. Høye skilsmissetall som førte til fravær av farsfigurer og mannlige rollemodeller, tapt maskulinitet, stor arbeidsledighet, manglende fremtidsutsikter, misnøye med og mistillit til statsapparatet, vold i det britiske samfunnet ellers (som for eksempel raseopptøyer, gruvestreiker, Nord-Irland), frustrasjon, kjedsomhet og et behov for spenning var noen av årsakene. Casuals-kulturen var delvis inspirert av andre sub-kulturer med et aggressivt uttrykk, som blant annet punk og mod, og utviklet etter hvert en egen klesstil, tegn og koder. Spesielt beryktet var de ulike firmaenes såkalte visittkort.

Etter hvert som opptøyer i forbindelse med fotballkamper ble mer vanlig, valgte stadig flere å holde seg unna. Tilskuertallene sank og fotballsporten var i ferd med å miste sin appell hos massene. I et Storbritannia hvor bysentrum, jernbanestasjoner, puber, bensinstasjoner, parker og fotballstadioner ble omgjort til nærmest krigssoner helg etter helg, omtalte The Times fotballen som «a slum sport played in slum stadiums increasingly watched by slum people».

I 1985 opplevde engelsk fotball sitt annus horribilis. Under en TV-sendt FA-cupkamp mellom Luton Town og Millwall, stormet Millwalls supportere banen og angrep politi og publikum. I etterkant av kampen vurderte Thatchers regjering å innføre et nasjonalt ID-kort-system for å slippe inn på fotballkamper. Luton utestengte bortefans fra sin hjemmebane Kenilworth Road i fire år, mens Chelsea gikk til det drastiske skritt å installere strømgjerde (som riktignok aldri ble tatt i bruk) på sin hjemmebane Stamford Bridge.

To måneder senere omkom 56 mennesker i en brann på Bradford Citys hjemmearena Valley Parade. Selv om selve ulykken ikke hadde noen ting med hooliganisme å gjøre, var den et varsel om manglende sikkerhet på engelske fotballbaner. Samme dag døde en supporter av Bradfords naborivaler Leeds United under opptøyer i forbindelse med en bortekamp mot Birmingham City. Et par uker senere ble 39 fans drept da en vegg raste under sammenstøt mellom Liverpool- og Juventus-tilhengere under europacupfinalen på Heysel Stadion i Brussel – med det resultat at UEFA valgte å utestenge engelske klubber fra sine turneringer. Den engelske sykdommen (the English disease), som pressen kalte det, hadde blitt et diplomatisk anliggende.

I 1989 ble 97 mennesker klemt i hjel under en FA-cupkamp mellom Liverpool og Nottingham Forest på Hillsborough i Sheffield. Det økte fokuset på sikkerhet og krav til modernisering i etterkant av ulykken førte til at den tradisjonelle arbeiderklassepregede ståtribunekulturen døde. I takt med at fotballen utover 1990-tallet ble et stadig mer gentrifisert, mediestyrt og familievennlig produkt forsvant også hooligan-kulturen.