Syrias historie

Arkeologiske og paleontologiske funn vitner om menneskelig bosetting i Syria og Palestina tilbake til mellom-paleolittisk tid. Fra mesolittisk tid finnes det spor blant annet etter den natufiske kultur (rundt 10 000 fvt.), som spredde seg langs kysten av Levanten, og særlig er kjent for å dyrke og nyttegjøre seg av korn, men hvor det også ble bedrevet jakt og fiske. Herfra finnes også tidlige spor etter kultivering av korn. Utvinning av mineraler er kjent fra midten av 3000-tallet fvt. Deretter kom de første byene. De tidligste tegnene på skriftlige nedtegninger, som en forløper for skriftspråk, stammer fra Midtøsten, i områder som kan knyttes til syrisk førhistorisk tid, rundt 8000 fvt.

Syria var i de siste tre tusen årene før vår tidsregning åsted for flere bølger av semittisk innvandring til området – av kanaanitter og fønikere, hebreere og arabere, samt nomadiske folkeslag. Ebla-sivilisasjonen, dokumentert gjennom utgravinger sør for Aleppo, var et semittisk rike som strakte seg fra Rødehavet til Anatolia, og fra Middelhavet østover til Irak, fra rundt 3000 fvt. Utbredelsen av Ebla var basert på handel, og Syria var lenge en mellomstasjon i handelen mellom Egypt og Lilleasia og Mesopotamia, senere i karavanehandelen med Østen. Flere store riker, blant annet i Mesopotamia, omfattet til tider Syria, blant annet Det akkadiske rike og Guti- og Ur-dynastiene. Disse tok kontrollen over området etter at Ebla ble ødelagt.

Med en ny bølge av semittisk innvandring ble en rekke amoritt-småstater grunnlagt innenfor grensene av dagens Syria mellom 2000 og 1800 fvt. Med utvandring fra Syria erobret Hyksos makten i nordlige Egypt i 1674 fvt. På 1600- og 1500-tallet fvt. inngikk Syria i Mitanni-riket, omkring 1550 kom Syria under Egypt, som på 1300-tallet tapte landet til hettittene. Senere kom en ny innvandring østfra, av en indoeuropeisk gruppe kjent som ny-hettittene og som grunnla flere småriker.

På 1000-tallet tilhørte Syria en periode Det assyriske riket, som lå i stadige kamper med arameiske småstater nord i Syria. Siden grunnla arameerne et kongedømme i Damaskus på 1000-tallet fvt. – samtidig med at israelittene etablerte et kongedømme rundt Jerusalem. Det assyriske riket ekspanderte, særlig mot Middelhavet i vest, før landet i tur og orden ble erobret av mederne, babylonerne, perserne og grekerne. Den persiske erobringen skjedde på 500-tallet fvt., og Palestina og Kypros ble da lagt under Syria.

Aleksander den store invaderte Lilleasia i 334 fvt og slo perserne ved Issus i 333. Styrkene hans okkuperte Syria i 322. Hovedstaden i hans nye rike ble lagt til Antiok, som tilhører det historiske Syria, men som i dag ligger i Tyrkia. Etter Aleksanders død ble Syria delt etter kamp mellom selevkidene (nord) og ptolemeerne (sør). Fra 301 fvt inngikk Syria i selevkidenes rike, senere også kalt det syriske riket. Flere nye byer ble grunnlagt: Republikker erstattet kongedømmer, blant annet i Tyr og Byblos. Gresk kulturell og politisk innflytelse spredte seg, blant annet gjennom økt urbanisering, med sterke byer. Men under selevkidisk styre, med indre stridigheter, falt Syria fra hverandre. Den sørlige delen ble delt i tre stammedynastier – ituraeenere, jødene og nabateerne. Syria ble deretter erobret av Tigranes II av Armenia (83 fvt.), før han ble bekjempet av romerne.

Syria ble romersk provins fra 64/63 fvt og reorganisert. Antiok ble erobret i 64 og ble den tredje største byen i det romerske imperiet etter Roma og Alexandria. Flere små kongedømmer ble lagt inn under sentral administrasjon i Romersk Syria. Innvandringen av nomadiske stammer fortsatte under romersk styre, og enkelte småstater ble dannet i området, blant annet det palmyriske kongedømme, som ble ødelagt av keiser Aurelian i 272 evt. Nye områder ble underlagt provinsen, som ble en av Romerrikets viktigste.

Under bysantisk (østromersk) styre ble grensene i Syria forsterket for å stå imot tiltagende persisk og arabisk press. Perserne inntok deler av Syria i perioder, blant annet Antiok i 540.

Muslimske arabere invaderte Syria i 633–634 og erobret Damaskus fra bysantinerne i 635. Motangrepet ved Yarmuk i 636 ble slått tilbake, og i 640 hadde araberne fullført sin erobring og innlemmet Syria i kalifatet. Syria ble delt i fire distrikter: Damaskus, Homs, Jordan og Palestina – senere ble Kinnasrin et femte. Den bysantinske administrasjonen ble videreført, men et islamsk skattesystem innført. Islamiseringen fant sted samtidig som andre religioner, som judaisme og kristendom, ble respektert.

Syria var det politiske og kulturelle hovedsetet i et vidstrakt rike da det mektige Omayyade-dynastiet styrte kalifatet i perioden 661–750 med hovedstad i Damaskus. På høyden av sin makt strakte Omayyade-kalifatet seg fra Spania i vest til India i øst. Syria nøt i denne perioden godt av økte inntekter fra handel, noe som resulterte i flere byggverk som fortsatt finnes – blant annet Klippedomen i Jerusalem og Den store moskeen i Damaskus. Med spredningen av islam økte også den arabiske kulturens innflytelse. Under kalifen Abd al-Malik (685–705) ble arabisk det offisielle språket.

Da abbasidene erobret makten i kalifatet i 750 og etter hvert flyttet hovedstaden til Bagdad, ble Syrias politiske posisjon svekket.

I 877 ble Syria erobret av den egyptiske emir Ahmad ibn Tulun. Lokale herskere og Bysants tok tidvis tilbake kontroll over enkelte deler av landet i tiårene som fulgte, før fatimidene la hele Syria under sitt kalifat. At fatimidene var sjiaer mens Syria var dominert av sunnier, var ikke til hinder for stor kulturell utfoldelse i denne perioden.

De tyrkiske seldsjukkene erobret Syria i 1075, men imperiet gikk tidlig i oppløsning og banet veien for de europeiske korsfarerne. De okkuperte deler av Syria og tok fra 1098 til 1124 kontrollen over blant annet Antiok og Jerusalem samt områdene langs kysten i dagens Syria, Libanon og Israel. Korsfarerne delte området inn i fire stater som var underlagt kongen av det kristne kongeriket Jerusalem.

Den lokale emiren Nureddin tok tilbake en del landområder fra korsfarerne og forente Syria og Egypt under muslimsk styre i 1154. Etterfølgeren, Saladin, beseiret korsfarerne i slaget ved Hattin i 1187 og inntok senere Jerusalem. Som følge av en viss oppløsning etter Saladins død i 1193, da kongedømmet ble delt i mindre enheter, lykkes korsfarerne i å gjenopprette kontrollen over deler av de syriske kystområder. Da havnebyen Acres ble erobret av de egyptiske mamelukkene i 1291, endte imidlertid korsfarertiden i Midtøsten.

Saladins etterfølgere, ayyubidene, etablerte småkongedømmer i Aleppo, Baalbek, Damaskus, Hama, Homs og Transjordan, der de styrte til 1260. Dette var en periode med økt handel i Middelhavsområdet og med økonomisk og kulturell framgang i Syria. Ayyubidene styrket også sunni-retningen innen islam etter en periode med sjiittisk styre.

Flere mongolske invasjoner fant sted på 1200-tallet. Aleppo og Damaskus ble inntatt i 1260, men mongolene led et kraftig nederlag mot de egyptiske mamelukkene i slaget ved Ain Jalut samme år. Egypt og Syria ble på ny forent i ett rike, inndelt i seks provinser, hvorav Damaskus var den største. Med mamelukkene, som var sunnier, ble den religiøse friheten begrenset. Fra 1400-tallet gjennomgikk Syria en økonomisk nedgangstid under det mamelukkiske styret. En ny mongolsk invasjon i 1401, da Aleppo og Damaskus ble invadert, førte til store ødeleggelser.

Et nytt muslimsk dynasti tok over makten i Syria da osmanene under sultan Selim 1. bekjempet mamelukkene i slaget ved Marj Dabiq i 1516. Dagens Syria var i hele Det osmanske rikets levetid en integrert del av dette, styrt fra Konstantinopel (Istanbul) med delvis selvstyre. «Stor-Syria» besto under osmanene av Syria, Libanon, Palestina og Transjordan og var delt i de tre provinsene (vilayet) Aleppo, Beirut (senere også Tripoli og Saida) og Damaskus, samt det selvstendige distriktet (sandsjak) Jerusalem. Inndelingen vedvarte til Det osmanske rikets oppløsning i 1918.

Osmanene krevde inn skatt og innførte egne lover, men ga samtidig rom for lokal skikk og styring og ulike religiøse grupperinger. Syria forble økonomisk viktig som produsent og eksportør av landbruksvarer, med særlig Aleppo som handelssentrum. Fra 1700-tallet ble det lokale selvstyret styrket ved sterke familier som rådde over egen militærmakt, særlig i Damaskus og Saida. Samtidig ble Acre en viktig handelsby. Fra 1888 og fram til oppløsningen av Det osmanske riket var det tre administrative enheter (provinser) i Syria: Aleppo, Beirut og Damaskus.

Den ambisiøse pasjaen av Egypt, Muhammad Ali, vendte seg mot sultanen i Istanbul og erobret Syria i 1831–1833. Muhammad Alis sønn Ibrahim pasja ledet felttoget og gjeninnførte et sentralisert styre da han styrte fra Damaskus. Etter et opprør i 1840 grep stormaktene inn på sultanens side, Muhammad Ali oppga kravet på landet. Etter dette gjorde de europeiske stormaktene seg mer gjeldende i Syria.

I Libanon utspant det seg på 1800-tallet en maktkamp mellom de religiøse gruppene drusere og maronitter. Stormaktene hadde også interesser i konfliktene, særlig Frankrike som beskyttet maronittene og sendte militære styrker til Libanon. Kampene der i 1860 spredte seg til Damaskus hvor kristne ble massakrert av muslimer. Tidlig på 1900-tallet økte motsetningene mellom tyrkere og arabere. Samtidig vokste nasjonalistiske bevegelser fram i Syria. Deres krav om selvstendighet vant imidlertid ikke frem før Syria hadde kommet under en ny fremmed makt – Frankrike.

Det osmanske riket gikk med i første verdenskrig i 1914 og tapte. Ved krigens slutt innsatte britene en arabisk administrasjon i Damaskus under ledelse av Feisal, men holdt seg til Sykes–Picot-avtalen og overlot Syria til Frankrike til tross for arabiske protester.

Tre år etter den formelle selvstendigheten og fem år etter at selvstendigheten først var blitt utropt, ble Syria i 1946 reelt selvstendig. Dagen da de siste franske soldater forlot landet, 17. april 1946, feires som Syrias nasjonaldag.

Etter den britisk-franske tilbaketrekningen gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp – tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgte i 1951, deretter i 1954 og på ny i 1961, 1962 og 1963.

En lengre periode med større stabilitet ble innledet ved Baath-partiets maktovertakelse i 1963, og enda mer etter at Hafez al-Assad kom til makten i 1970. Under ham ble Syrias posisjon i regionen styrket. Baath-partiet ble enda mektigere og alawittenes fikk en dominerende stilling i det syriske samfunnet.

Utviklingen ble i vesentlig grad preget av konflikten som fulgte etableringen av Israel i 1948, med flere kriger og senere forsøk på fredsløsninger. Parallelt var det en rivalisering mellom arabiske land og regimer om lederposisjonen i den arabiske verden og den panarabiske bevegelsen. I tillegg foregikk det en maktkamp særlig mellom Baath-partiene og lederne i Syria og Irak.

Den nye syriske republikken var langt mindre enn det gamle Stor-Syria, men fortsatt ikke etnisk og religiøst homogen. Syria var i all hovedsak arabisk, men med flere trosretninger innen islam, og kristne og jødiske minoriteter. Ved selvstendigheten ble de selvstyrte regionene innlemmet i ett Syria.

Syria deltok i den arabisk-israelske krigen i 1948, og inngikk i 1949 en våpenstillstandsavtale med Israel. Fortsatt er det ikke inngått noen fredsavtale.

• Syrias samtidshistorie
• Krigen i Syria
• Midtøstens historie