T. S. Eliot

Familien var unitarer, opprinnelig fra Boston. Eliot studerte filosofi ved Harvard, med kortere opphold ved Sorbonne og i Oxford. Hans forkjærlighet for en idealistisk filosofi tok farge av studier av indisk religion og av filosofen Francis Herbert Bradley.

Ved utbruddet av første verdenskrig befant Eliot seg i Tyskland, men kom seg over til England, hvor han ble værende, og giftet seg. Hans kone var kunstnerisk begavet, men sykelig nervøs. Hun var til hjelp og inspirasjon, men ekteskapet førte begge to ut i sterke depresjoner, og etter 18 år brøt han med henne. Hun døde 1947 i en lukket institusjon. Forholdet preget mye av hans diktning.

Som lyriker ble Eliot tidlig påvirket av de franske symbolistene, særlig Jules Laforgue. Dante, det elisabetanske drama og 1600-tallets «metafysiske» diktere kom også til å bety mye for ham. Han utviklet i bevisst opposisjon til den konvensjonelle diktningen en stil som var tørr og moderne, men likevel symbol-, billed- og allusjonsmettet, og en smidig, konversasjonspreget rytme.

I England kom han i forbindelse med imagistene og amerikaneren Ezra Pound, som skjerpet hans sans for det konkrete og presise. I 1917 utgav han sin første selvstendige diktsamling, Prufrock and Other Observations, og i 1919 Poems (utvidet 1920). Disse virket uforståelige eller sjokkerende på enkelte, fascinerende nyskapende og betydningsfulle på andre. Ironien og satiren var sterkt fremtredende; storbyens nevrotiske mennesker var i forgrunnen. Samtidig begynte Eliot som anmelder og kritiker og utgav i 1919 et programmatisk essay, Tradition and the Individual Talent, der han understreket betydningen av at den litterære tradisjon holdes levende og at dikteren objektiviserer sine personlige følelser. Hans første bind av kritiske essays, The Sacred Wood, kom i 1920.

I disse årene forsøkte han seg først som lærer (1915–1917), og var så ansatt i Lloyds Bank i London til 1925. 1922 ble et viktig år både for ham og for hele den moderne poesi. Han begynte da som redaktør av det nye tidsskriftet The Criterion (1922–1939), og i første nummer offentliggjorde han sitt eiendommelige dikt The Waste Land. Det ble omtrent samtidig trykt i det amerikanske tidsskriftet The Dial. Til den endelige utformingen hadde han fått hjelp av Pound.

Diktet henter sitt sentrale symbolspråk fra gamle fruktbarhetsmyter og viser menneskets goldhet uten noen livgivende åndelig visshet. Det ble skrevet under rekonvalesensen etter et nervøst sammenbrudd, og dikteren skildret sitt eget sinn, men gjorde det i bilder blant annet av samtidens Europa. For mange er The Waste Land blitt det definitive uttrykk for etterkrigsgenerasjonens desillusjonerte og nervøse livsholdning.

Etter noen brytnings- og vekstår som avspeiler seg i hans diktning, trådte Eliot inn i Church of England (han sluttet seg til den høykirkelige, anglo-katolske fløy), samtidig som han i 1927 ble britisk statsborger. De viktigste lyriske fruktene av hans kristne periode er Ash-Wednesday (1930) og Four Quartets (1935–1943). Eliot er her mystikeren, opptatt av menneskets forening med det evige og tidløse. Diktene er mindre harde og ironiske og mer musikalske enn tidligere.

Han var sterkt interessert i versdramaet og utgav i 1932 et dramatisk fragment, Sweeney Agonistes. I 1934 kom kirkespillet The Rock, og året etter fikk han sitt gjennombrudd som dramatiker med Murder in the Cathedral, et historisk-psykologisk drama om mordet på erkebiskop Thomas Becket. Det var samtidig et gjennombrudd for det poetiske, spesielt det religiøse, versdrama. Senere kom The Family Reunion (1939), The Cocktail Party (1949), The Confidential Clerk (1954) og The Elder Statesman (1959), alle med en mer eller mindre tydelig religiøs mening, men mer og mer i den moderne salongkomedies ytre form. Stykkene har vært omstridt, men har virket stimulerende på teateret.

Eliots litterære essays finnes først og fremst i samlingene Selected Essays 1917–1932 (1932) og Essays Ancient and Modern (1936). Ellers kan nevnes The Use of Poetry and the Use of Criticism (1933), After Strange Gods (1934), On Poetry and Poets (1957) og To Criticize the Critic (1965).

Eliot var en av 1900-tallets mest innflytelsesrike kritikere og hadde stor betydning for den såkalte New Criticism med dens vekt på diktningens indre, objektive kriterier. Stort sett har hans innflytelse gått i retning av en nedvurdering av romantikerne og en oppvurdering av renessansens og klassisismens diktere. Ved siden av artiklene i The Criterion er hans viktigste samfunns- og kulturkritiske arbeider The Idea of a Christian Society (1939) og Notes Towards the Definition of Culture (1948). Både som dikter og samfunnskritiker var Eliot en av lederne for en kristen fornyelse i litteratur og tenkning. Politisk stod han i opposisjon til den tradisjonelle engelske liberalisme. Eliot var direktør i forlaget Faber and Faber.

I 1948 ble han tildelt den høyeste britiske utmerkelse, The Order of Merit, og samme år Nobelprisen i litteratur.

Etter Eliots død har interessen mer enn før vært rettet mot hans privatliv og personlige holdninger. Hans andre kone, Valerie Eliot, begynte utgivelsen av hans omfattende korrespondanse, The Letters of T. S. Eliot som er kommet i flere bind. Hans samling av humoristiske kattedikt, Old Possum's Book of Practical Cats (1939), dannet grunnlaget for en meget populær musikal, Cats, med musikk av Andrew Lloyd Webber. De viktigste av Eliots lyriske og dramatiske verker er oversatt til norsk av Paal Brekke.

• Storbritannias litteratur

• Nobelstiftelsens nettsider om Thomas Stearns Eliot

• Ackroyd, Peter: T.S. Eliot : a life, 1984, isbn 0-671-53043-7
• Gordon, Lyndall : T.S. Eliot : an imperfect life, 1998, isbn 0-09-974221-7
• Jones, David E.: The plays of T.S. Eliot, 1960, isbn 0-7100-4641-3
• Kenner, Hugh: The invisible poet : T.S. Eliot, 1959
• Moody, A. David: Thomas Stearn Eliot : poet, 2nd ed., 1994, isbn 0-521-46186-3
• Smidt, Kristian: Poetry and belief in the work of T.S. Eliot, rev. ed., 1961
• Smidt, Kristian: The importance of recognition, and other essays on T.S. Eliot, 2001, isbn 82-7477-068-4