Animasjonsfilm. Lekene Woody, Jessie og hesten Bullseye er blant hovedpersonene i dataanimasjonen Toy Story 2 (1999), i regi av John Lasseter for selskapene Pixar og Walt Disney.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Animasjonsfilm. Mikke Mus som trollmannens lærling i Walt Disneys helaftens tegnefilm Fantasia (1940). Denne berømte sekvensen er bygd på et orkesterstykke av Paul Dukas som igjen er inspirert av Goethes dikt Der Zauberlehrling.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Animasjonsfilm. Den lille jenta Chihiro møter en demon i den japanske animasjonsfilmen Chihiro og heksene (2001), i regi av Hayao Miyazaki.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Animasjonsfilm. Det engstelige pinnsvinet Ludvig i Ivo Caprino og Bjarne Sandemoses helaftens dukkefilm Flåklypa Grand Prix (1975), etter Kjell Aukrusts fortellinger. Filmen kombinerer realfilmopptak, hvor dukkene beveges i sanntid foran kamera, med dukker animert ved hjelp av enkeltbildeteknikk.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Animasjonsfilm er en fellesbetegnelse for ulike filmteknikker der filmskaperen skaper en illusjon av bevegelse gjennom å manipulere motivet ved hjelp av enkeltbildeteknikk. Tegnefilm, dataanimasjon og dukkefilm er de mest kjente typene animasjonsfilm. I dag dominerer dataanimasjon innenfor kommersiell animasjonsfilmproduksjon. I fri kunstnerisk animasjonsfilm brukes et mangfold av ulike teknikker.

Faktaboks

Uttale
animasjˈonsfilm
Etymologi
fra engelsk animation, ‘levendegjørelse’

Teknikker

Tegnefilm var den vanligste teknikken i animasjonsfilm før dataanimasjon tok over. Teknikken har sine røtter i de første tegnefilmstudioene i New York i 1910-årene, og ble ført videre hos Walt Disney i 1930-årene hvor tegnefilmen ble utviklet til en industri. For å øke produksjonen og sikre et best mulig resultat, utviklet man en arbeidsfordeling med regissører og manusforfattere på toppen, og med nøkkeltegnere, mellomtegnere, rentegnere, fargeleggere og andre nedover i hierarkiet. Man utviklet og satte i system tidligere oppfinnelser som peg-bar, en linjal med hull som holder tegnearkene i ro, og celler, ark av gjennomsiktig plastikkfolie der figurene er tegnet som kan legges oppå bakgrunnen slik at den ikke må reproduseres for hver tegning. Bildemanus (storyboard) og modelltegninger (model sheets) ble utviklet. Det samme ble bar sheets, oversikter over lydsiden, og dope sheets, instruksjoner til kameraoperatøren.

Også de grunnleggende prinsippene for hvordan tegnefilmfigurer skal bevege seg ble utviklet hos Disney i 1930-årene, og selv i dag, hvor datateknologien har overtatt de mest arbeidskrevende prosessene i tegnefilmstudioene, er det prinsippene fra Disney-studioet på denne tiden som er utgangspunktet.

Rotoskop

For å kunne kombinere tegnefilm og realfilm utviklet Max Fleischer i 1915 rotoskopet. Filmen tas først opp i realfilm som projiseres bilde for bilde på en skjerm. Papir legges over og animatøren kan på denne måten enten tegne av figurene på filmen eller tilpasse sine egne tegninger til realfilmen. Denne teknikken er brukt i filmer som Who Framed Roger Rabbit (Hvem lurte Roger Rabbit, 1988) og i a-ha-videoen Take on Me (1985).

Pin-screen

Norman McLaren har ved hjelp av optisk printer laget animerte mesterverk som Pas de deux (1967). I Paris tidlig i 1930-årene utviklet Alexandre Alexeïeff og Claire Parker den såkalte pin-screen-teknikken. Her «tegner» man med lys og skygge frembrakt av opptil én million stålstifter som kan beveges horisontalt i en vertikal treplate.

Dataanimasjon

Alexeïeff og Parkers teknikk kan sees som en forløper for dataanimasjon, en teknikk som siden 1970-årene har blitt mer og mer vanlig. Moderne datateknologi brukes for å forenkle den arbeidskrevende prosessen produksjon av animasjoner er. Men datamaskiner blir også i større og større grad brukt direkte til animasjonsfilmproduksjon.

Den eksperimentelle amerikanske animatøren John Whitney var den første som brukte dataanimasjon som kunstnerisk uttrykk, i Catalogue (1961). John Lasseter skapte klassisk karakteranimasjon på datamaskin i filmer som Luxo Jr (1986), Tin Toy (1988) og Knick Knack(1989).

Fra 1980-tallet ble innslag av dataatnimasjon brukt i filmer laget med andre animasjonsteknikker. Eksempler er Disneys animerte spillefilmer Mesterdetektiven Basil Mus (1986) og Oliver og gjengen (1988). Her blir håndtegnet animasjon som fremstilte ulike maskiner og kjøretøy bli supplert med dataanimasjon for å skape en mer tredimensjonal effekt.

Fra 1990-tallet ble dataanimasjon i stadig større grad brukt i kombinasjon med realfilm i vanlige spillefilmer. Et av de fremste eksemplene på dette er Steven Spielbergs Jurassic Park fra 1993.

Spillefilmer som utelukkende var laget med dataanimasjon kom i økende grad fra 1990- og 2000-tallet. Den første spillefilmen som ble helanimert med dataanimasjon var Toy Story (1995) fra Pixar Animation Studios, regissert av John Lasseter. Toy Story ble en enorm kommersiell suksess verden over. I dag dominerer dataanimasjon det kommersielle animasjonsfilmmarkedet. Selv i filmer hvor hovedfokuset er andre animasjonsteknikker, som tegnefilmer, finner vi i dag ofte innslag av dataanimasjon.

I dag produserer store amerikanske animasjonsstudioer som Walt Disney Animation Studios, Dreamworks, Pixar Animation Studios, Sony Pictures Animation og Illumination Entertainment i hovedsak dataanimerte kortfilmer og spillefilmer. Store europeiske og asiatiske produksjoner er ofte også dataanimasjon. Siden 1990-tallet og særlig 2000-tallet har det blitt vanlig i store deler av verden at animasjonsstudioer gradvis har beveget seg bort fra å produsere tegnefilm eller dukkefilm til fordel for dataanimasjon.

I Japan er det fremdeles vanligere å bruke animasjonsteknikken tegnefilm når man produserer kommersielle animerte kortfilmer og spillefilmer, men også her har man begynt å bruke dataanimasjon. Det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli er verdenskjent for sine håndtegnede animerte spillefilmer, men i 2020 slapp de sin første dataanimerte spillefilm, Aya og heksen (Āya to Majo). Dette overrasket og provoserte mange. Ghibli har også brukt innslag av dataanimasjon for å støtte den håndtegnede animasjonen i noen av sine tidligere spillefilmer, som i den Oscar-vinnende Chihiro og heksene (Sen to Chihiro no Kamikakushi, 2001).

Også innenfor ulike former for videospill og interaktiv video spiller dataanimasjon en sentral rolle.

Dukkefilm

Utenom dataanimasjon er dukkefilm den mest kjente av de tredimensjonale teknikkene. Dukkefilm innebærer enten å filme dukker som beveges i sanntid som normal film, eller å kombinere enkeltbildeteknikk med manipulering av objekter i tredimensjonalt rom. Dukkefilm har et bredt spekter med hensyn til hvilke materialer som brukes. Det er en del uenighet rundt definisjonen av dukkefilm, ettersom man kan skille mellom «dukkefilm» og «dukkeanimasjon». Da regnes filmer der dukkeførere gir dukker liv ved å bevege dem i sanntid foran kamera som dukkefilm, mens filmer hvor animatører bruker enkeltbildeteknikk regnes som dukkeanimasjon.

Dukkefilmen har særlig stått sterkt i Tsjekkoslovakia og andre øst-europeiske land. Tsjekkeren Jiří Trnka regnes som en av dukkefilmens aller største utøvere. Men også den litauiskfødte Wladyslaw Starewicz, russeren Aleksandr Ptusjko, ungarsk-amerikanske George Pal og tsjekkere som Hermína Týrlová, Bretislav Pojar og Karel Zeman var sentrale i utviklingen av dukkefilmen. Også norske Ivo Caprino var et sentralt navn her.

Tsjekkeren Jan Švankmajer har stått i spissen for en renessanse for dukkefilmen i 1980- og 1990-årene, og han har særlig hatt betydning for en ny generasjon britiske dukkefilmskapere med Quay-brødrene i spissen.

Innen tredimensjonal animasjon er også leire og plastilin mye brukte materialer. Amerikaneren Will Vinton høstet stor anerkjennelse for filmer som Closed Mondays (1974) og The Great Cognito (1982). Ungareren Csaba Varga gjorde stor lykke med sine leireanimerte Augusta-filmer i 1980-årene. Britiske Nick Park fra Aardman Animations fremstod i 1990-årene som den ledende leireanimatøren med filmer som Oscar-vinnerne Creature Comforts (1989) og The Wrong Trousers (De gale buksene, 1993).

Pixillasjon

En særpreget teknikk er pixillasjon, hvor dukkene er byttet ut med mennesker og gjenstander som flyttes på og avfotograferes med enkeltbildeteknikk. Norman McLaren har gitt teknikken navn, og det er også han som regnes som den viktigste pixillasjons-filmskaperen. Oscar-vinneren Neighbours (1952) er den mest kjente filmen.

Time lapse

Kjent er også time lapse hvor en for eksempel tar 1 bilde i sekundet og spiller det av med 24 bilder i sekundet. Teknikken har blitt mye brukt i naturfotografering; blomsten som plutselig springer ut er et kjent motiv. Godfrey Reggio har utnyttet denne teknikken i helaftensfilmene Koyaanisqatsi (1983) og Powaqqatsi (1988). Året gjennom Børfjord (1991) av Morten Skallerud er en norsk time lapse-film med stor internasjonal suksess.

Den enkleste formen for animasjonsfilm er direktefilm der filmskaperen tegner direkte på blankfilm, eventuelt risser i emulsjonen på ferdigeksponert film. Denne teknikken ble først praktisert av Len Lye og senere perfeksjonert av Norman McLaren i filmer som Begone Dull Care (1949) og Blinkety Blank (1954). Direktefilm kan også kombineres med realfilm, noe Morten Skallerud har gjort her i Norge i Den hvite streken (1978). Svein Erik Børja skapte «psykedeliske» effekter ved hjelp av teknikken i sine eksperimentelle musikkvideoer fra slutten av 1960-årene.

Kinestasis

Kinestasis eller stillbildeanimasjon tar utgangspunkt i en serie stillbilder som blir tilført «liv» ved hjelp av ulike kamerabevegelser. Chris Markers la Jetée (1962) og Colin Lows City of Gold (1957) er kjente kinestasis-filmer. Her hjemme har Wilfred Jensenius laget flere slike filmer.

Collage

Collage er en videreføring av kinestatis. Her brukes bilder fra ukeblader, fotografier og liknende som klippes ut og manipuleres under kameraet. Monty Python-animatøren Terry Gilliam ble kjent for sine collage-filmer anvendt som korte animerte mellomspill i gruppens TV- og filmproduksjoner. Knut Eides Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden (1977) er et norsk eksempel.

Cut-out

Cut-out eller flyttefilm er en videreføring av collage der figurene er sammensatt av en rekke løse kroppsdeler laget av papp, stoff eller papir. Teknikken har vært mye brukt i TV-programmer for barn. Franskmannen Jean-François Laguionie har perfeksjonert den i for eksempel helaftensfilmen Gwen, le livre des sables (1985). Med Eventyrenes eventyr (1979) gikk russeren Jurij Norstein enda lenger og gjorde cut-out-teknikken så avansert og uttrykksfull at den ikke lenger kunne assosieres med enkle barneprogrammer. Kine Aunes En mørkreddhistorie (1984) og Anita Killis Sinna mann (2009) er norske eksempler på avansert cut-out.

Den tyske animasjonsfilmpioneren Lotte Reiniger brukte en spesiell form for cut-out, såkalt silhuettanimasjon. Hennes figurer var klippet ut i svart papp og animert mot en lys bakgrunn slik at de fremstår som silhuetter. Reinigers spillefilm Die Abenteuer des Prinzen Achmed (1926) regnes som et mesterverk, og er den aller eldste animerte spillefilmen vi fremdeles har bevart i dag. El Apostol (1917), fra den argentisk-fødte animatøren Quirino Cristiani og den italiensk-fødte regissøren Federico Valle regnes som den aller første animerte spillefilmen, men den eneste kjente kopien av filmen ble dessverre ødelagt i en brann i 1928.

Caroline Leaf ved National Film Board of Canada er kjent for sin sandanimasjon der hun tegner figurer i sand på en underbelyst glassplate. Dette videreutvikler hun ved å bytte ut sanden med fingermaling, noe hun blant annet har gjort i mesterverket The Street (1976). Også andre materialer kan brukes som basis for slik animasjon: småperler, trefliser, fyrstikker og sukker.

Historikk

Felix the Cat i episoden kalt April Maze fra 1930 hvor han tar med nevøene Inky & Winky på piknik.
.

Animasjonsfilmen kan føres tilbake til en rekke eksperimenter med levende bilder på 1800-tallet, med navn som zoetrope, phenakistoscope og zooopraxiscope. I Théâtre Optique i Paris 1888–1900 viste blant andre Émile Reynaud 10–15 minutters «tegnefilmer» med lyd og farger. Hans samlede publikum kom opp i rundt 500 000; fra 1896 ble han imidlertid utkonkurrert av brødrene Lumières filmvisninger.

Animasjonsfilmen gjenoppstod med amerikaneren J. Stewart Blacktons Humorous Phases of Funny Faces (1905). Den ledende tegnefilmskaperen på 1910-tallet var Winsor McCay med filmen Little Nemo in Slumberland (1911) og Gertie the Dinosaur (1914). Han var også en av de store tegneseriepionerene, og mange av de første tegnefilmene var filmatiseringer av kjente tegneseriefigurer som Knoll og Tott, Mutt og Jeff, Krazy Kat. Det var i USA at den kommersielle tegnefilmproduksjonen skjøt fart, og på 1910-tallet etableres de første tegnefilmstudioene. Den første egentlige tegnefilmstjernen, Felix the Cat av Pat Sullivan og Otto Messmer, debuterte i 1917.

Gjennombrudd med Disney

Tegnefilmens endelige gjennombrudd skjedde med Walt Disneys Mikke Mus-film Steamboat Willie (1928). Mikke Mus hadde debutert samme år i Plane Crazy, men Steamboat Willie var den første Disney-filmen med lyd. Det at figurene beveget seg i takt med musikken, var hovedårsaken til suksessen. Disney-studioet ekspanderte voldsomt i 1930-årene, og her ble prinsippene for moderne tegnefilmproduksjon lagt. I en serie filmer med fellestittelen Silly Symphonies perfeksjonerte Disney-studioet tegnefilmen, og de åtte første Oscar-prisene for beste tegnefilm (1931–39) ble vunnet av filmer i denne serien. Disneys første helaftens tegnefilm, Snow White and the Seven Dwarfs (Snehvit og de 7 dverger), hadde premiere i 1937. Filmen ble en kinosuksess, og ble fulgt av Pinocchio (1940), Fantasia (1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942).

Den eneste seriøse konkurrent Disney hadde tidlig i 1930-årene var Max Fleischer som produserte filmene med Betty Boop (fra 1931), Skipper'n (fra 1933) og Supermann (1941–42), og dessuten helaftensfilmen Gulliver's Travels (Gullivers reiser, 1939).

I 1941 ble Disney-studioet rammet av kriser, blant annet streik og sviktende marked på grunn av krigen. Mange mente at storhetstiden var forbi; Disney-filmene var i løpet av 1930-årene blitt mer og mer realistiske, og hadde samtidig mistet mye av frodigheten. De nye kortfilmene fra Warner Brothers (Snurre Sprett, Per Ulv), Metro-Goldwyn-Mayer (Tom og Jerry, Droopy) og Walter Lantz (Hakke Hakkespett) var reaksjoner på dette. Her bringes fantasien, surrealismen og tegnefilmvolden tilbake. Bak denne revitaliseringen av mediet stod tegnefilmskapere som Tex Avery, Chuck Jones, Bob Clampett og Friz Freleng. Et nytt skritt vekk fra Disneys realisme var UPA (United Productions of America) med sine stiliserte filmer, deriblant den populære serien om den nærsynte Mr. Magoo.

TV'en gjør sitt inntog

TVens gjennombrudd i 1950-årene betød slutten for de korte tegnefilmene på kino, og studioene pakket sammen. Tegnefilmskapere som William Hanna og Joe Barbera, som hadde fått sju Oscar-priser for sine Tom og Jerry-filmer, begynte å masseprodusere for TV, blant annet med serien The Flintstones (Familien Flint, 1960–66). Det økte produksjonsvolumet gikk ut over kvaliteten; dialogen ble bærende og det ble lagt mindre vekt på det visuelle.

Dagens amerikanske tegnefilmer for TV blir masseprodusert ved hjelp av forenklet animasjon, datamaskiner og kopieringsmaskiner. Humoren er kommet i bakgrunnen, og tegnefilmindustrien er blitt stadig nærmere knyttet til leketøysindustrien.

Disney har fortsatt å produsere helaftens tegnefilmer for kino; etter en periode med mindre interesse for tegnefilm har Disney i 1990-årene igjen nådd et stort publikum med filmer som The Beauty and the Beast (Skjønnheten og udyret, 1991), Aladdin (1992) og The Lion King (Løvenes konge, 1994).

Kommersiell tegnefilmproduksjon står også sterkt i Japan, Kina og flere andre asiatiske land. Storbritannia og landene i Øst-Europa har også en omfattende produksjon rettet mot barn.

Eksperimentell animasjon

Men ved siden av denne kommersielle produksjonen, finnes en tradisjon der tegnefilm og annen animasjonsfilm er blitt brukt som et personlig kunstnerisk uttrykk. Tradisjonen kan føres tilbake til tyske eksperimentfilmskapere som Oskar Fischinger og Hans Richter og svensken Viking Eggeling, som i 1920-årenes Berlin laget abstrakte filmer de kalte «visuell musikk». Ved å bevege abstrakte figurer foran kamera forsøkte de å skape en visuell parallell til musikkopplevelsen, der geometriske former, rytme og bevegelse smelter sammen i en «musikalsk» enhet.

National Film Board of Canada

Under ledelse av skotten Norman McLaren har National Film Board of Canada (NFBC) i etterkrigstiden vært et senter for eksperimentell animasjonsfilm. NFBC har trukket til seg animatører fra hele verden, som Alexandre Alexeïeff, George Dunning, Paul Driessen, Caroline Leaf og Zlatko Grgić, og gitt dem gode arbeidsforhold. På denne måten har NFBC hatt stor betydning for utviklingen av den ikke-kommersielle animasjonsfilmen.

Zagreb Film i Jugoslavia (nåv. Kroatia) fikk egen animasjonsavdeling i 1956 etter at Duga Film (grl. 1951) fikk økonomiske problemer. Zagreb Film ble raskt et ledende studio som spesialiserte seg på symbolske og samfunnskritiske filmer i en enkel strek, påvirket av de amerikanske UPA-filmene. De har også laget animasjon for barn, blant annet serien Professor Balthazar.

Tegnefilm i Øst-Europa

Tegnefilmen har stått sterkt i alle de øst-europeiske landene. Statlige skoler og studioer har resultert i en omfattende produksjon og god rekruttering. Korte tegnefilmer hadde fortsatt sin plass på kinoene i Øst-Europa under det gamle systemet, men de har nå forsvunnet slik de forsvant i vesten sammen med den øvrige kortfilmen i 1960-årene.

I det gamle Tsjekkoslovakia stod dukkefilmen sterkt med eksponenter som Jiri Trnka og Bretislav Pojar. Ungarn og Polen utmerker seg med avanserte og eksperimentelle symbolske filmer. Russland har ennå en stor produksjon både av tegnefilmer for barn og mer avanserte filmer for voksne, og det finnes animasjonsfilmstudioer i alle de tidligere sovjetrepublikkene. I 1980- og 1990-årene har særlig Estland markert seg.

Moderne tegnefilm, påvirket av filmene fra National Film Board of Canada og de statlige studioene i Øst-Europa, har nådd et stort, voksent kinopublikum gjennom enkelte helaftens filmer på kino, som George Dunnings Beatles-film Yellow Submarine (1968).

Det meste av dagens animasjonsfilmproduksjon er likevel TV-serier og helaftens filmer for barn. Det finnes også en omfattende produksjon av uavhengig animasjon for voksne. For disse er de mange animasjonsfilmfestivalene viktige visningssteder. Animasjonsfilm har blitt et svært utbredt virkemiddel innen reklamefilm og etter hvert også musikkvideoer. Animasjon blir også mye brukt i undervisnings- og opplysningsfilm.

Fra 1990-årene har dataanimasjon skapt nye betingelser for tegnefilmen. Ikke minst har det amerikanske Pixar Animation Studios vært pionérer, og har i samarbeid med Disney-selskapet lansert filmene Toy Story (1995; oppfølger 1999) og Finding Nemo (2002).

Animasjon i Norge

I Norge er det blitt laget animasjonsfilm siden 1913 da Sverre Halvorsen gjorde sine første eksperimenter. Også Ola Kornelius og Thoralf Klouman, som var blant Halvorsens kolleger i det nystartede Tegnerforbundet, laget korte tegnefilmer for kinodistribusjon.

Da reklamefilmen fikk innpass på norske kinoer tidlig i 1920-årene, fikk vi en ny generasjon animatører der Sverre Sinding-Hansen og Ths. W. Schwartz er de sentrale navnene. Også utlendinger som dansken Storm P. og svensken Victor Bergdahl laget animerte reklamefilmer for norske oppdragsgivere i 1920-årene. Den største oppdragsgiveren var Tiedemanns Tobaksfabrik.

Konkurransen fra Disney tidlig i 1930-årene gjorde at de norskproduserte animasjonsfilmene forsvant. Men de animerte reklamefilmene kom tilbake på kinoene i siste halvdel av 1930-årene med filmer av langt høyere kvalitet. De aller fleste av disse var laget i utlandet, for det meste i Berlin og Praha. Krigen satte en stopper for dette.

Caprino debuterer

Med Ivo Caprinos debut i 1948 fikk vi en dukkefilmskaper med stor gjennomslagskraft; hans dukkefilmer basert på norske folkeeventyr er blant Norges mest viste filmer, og Flåklypa Grand Prix (1975) er fortsatt den største norske kinosuksessen gjennom tidene. Wilfred Jensenius laget animasjonsfilm i 50 år fra debuten i 1936, og jobbet mange år i NRK. Trygve Rasmussen begynte hos Caprino i 1954 før han startet sitt eget selskap, Punktfilm. I 1960-årene stod ekteparet Bjørn Aronsen og Anna Tystad Aronsen for cirka 200 animerte reklamefilmer; hun har siden laget barnefilmer og vignetter i NRK.

En ny generasjon animasjonsfilmskapere debuterte i 1970-årene, med Gro Strøm, Inni Karine Melbye, Knut Eide, Terje Bomann-Larsen, Morten Skallerud, Thor Sivertsen og Kine Aune som sentrale navn. I 1990-årene var selskapet Tegnefilmcompagniet i Asker og dukke- og leirefilmskaperne i Studio Magica i Oslo de sentrale produksjonssentrene for animasjonsfilm i Norge.

Norsk Film AS var involvert i flere helaftens tegnefilmer, som Per Åhlins Reisen til Melonia (1989) og den danske Jungeldyret (1994). Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1998), av Vibeke Idsøe, Nille Tystad og John M. Jacobsen etter Kjell Aukrust, ble en kinosuksess. I senere år har norske animatører opplevd internasjonal fremgang. Christopher Nielsen fikk vid internasjonal distribusjon med Slipp Jimmy fri (2006). Torill Kove vant Oscar-pris for den korte filmen The Danish Poet (2006), og Storm Studio var et av selskapene bak Oscar-vinneren Peter & the Wolf (2006).

Innføringen av reklame-TV, utvikling av databasert animasjon og nye medieuttrykk som dataspill og interaktiv video har ført til nye arbeidsplasser for norske animatører.

Utdanning i Norge

Høsten 1993 ble den første høyskoleutdanningen i animasjon startet ved Høgskulen i Volda. Siden har også Høgskolen i Innlandet, Nord universitet, Universitetet i Bergen, Noroff, Høyskolen Kristiania og flere ulike folkehøgskuler kunnet tilby utdanning innen animasjon, 3D-animasjon og digital kunst i Norge. Disse inkluderer ettårige og toårige utdanninger, samt utdanninger på bachelor- og masternivå.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bendazzi, Giannalberto: Cartoons : one hundred years of cinema animation, 1994, isbn 0-86196-446-2
  • Grant, John: Masters of animation, 2001, isbn 0-7134-8554-x
  • Laybourne, Kit: The animation book : a complete guide to animated filmmaking, new digital ed., 1998, isbn 0-517-88602-2
  • Maltin, Leonard: Of mice and magic : a history of American animated cartoons, rev. ed., 1987, isbn 0-452-25993-2
  • Pilling, Jayne, red.: A reader in animation studies, 1997, isbn 1-86462-000-5
  • Strøm, Gunnar: Animasjon i Norge : et studiehefte om norsk animasjonsfilm, 1987, isbn 82-90738-00-5
  • Strøm, Gunnar: Frå "Fanden i Nøtten" til "Fargesymfoni i blått" : animasjonsfilm i Norge 1913 – 1939, 1993, isbn 82-7692-024-1
  • Wells, Paul: Understanding animation, 1998, isbn 0-415-11596-5

Kommentarer (3)

skrev Jon Olav Eikenes

Dersom animasjon er definert som "å manipulere motivet ved hjelp av enkeltbildeteknikk" (som det står i teksten), er vel Flåklypa strengt tatt ikkje ein animasjonsfilm? Etter det eg forstår vart Flåklypa laga ved hjelp av å styre dukkene samtidig som kamaraet gjekk, og ikkje ved hjelp av å ta eit og eit bilete for så å flytte dukkene. Enten er definisjonen for smal, eller så er ikkje Flåklypa animasjonsfilm.

skrev Vetle Rossland

Pompel of pilt bruker ikke enkeltbildeteknikk og er derfor ikke en animasjonsfilm, men et filmet dukketeater. Andre eksempler på dette er Thunderbirds av AP Films og de første sesongene av Lokomotivet Thomas og vennene hans.

svarte Mari Paus

Takk for innspillet! Jeg sletter bildet av Pompel og pilt. Hilsen Mari i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg