astronomi

Astronomi. Observasjoner og beregninger har ført til at flere verdensbilder har avløst hverandre ned gjennom historien. Tegningen viser det geosentriske (ptolemeiske) verdensbilde, rekonstruert av den tyske astronomen og matematikeren Regiomontanus på 1400-tallet. Jorden er her en rund klode i universets sentrum.

.
Lisens: fri

Astronomi er vitenskapen om himmellegemene og verdensrommet. Astronomien studerer alt fra planeter, solsystemet, stjerner, galakser og hele universet.

Faktaboks

uttale
astronomˈi
etymologi
av gresk astér- ‘stjerne’ og -nómos ‘lov’

Inndeling

Emisjonståken, kalt Ørnetåken, i stjernebildet Slangen (Serpens), som er rundt 7000 lysår fra oss, viser hoper av nylig dannede stjerner.
.

Astronomi deles i flere grener som delvis griper inn i hverandre:

  • astrofysikk behandler himmellegemenes og den interstellare materiens fysiske og kjemiske natur og de enkelte himmellegemenes opprinnelse, utvikling og slektskap.
  • astrometri beskriver himmellegemenes stilling og posisjonsforandring på himmelkulen.
  • i celest mekanikk studeres himmellegemenes bevegelse under påvirkning av gravitasjon og andre krefter. Celest mekanikk har fått stor betydning i forbindelse med utskytingen av kunstige satellitter og romsonder.
  • kosmologi er læren om universets opprinnelse, struktur og utvikling. Studiet av det tidlige univers er sterkt knyttet til partikkelfysikk og kjernefysikk. I studiet av de forskjellige modeller av vårt univers benyttes generell relativitetsteori.

Astrometri og celest mekanikk representerer den klassiske astronomi, men anvendelsen på kunstige himmelobjekter krever helt nye metoder. Astrofysikk og kosmologi er forgreninger av den moderne astronomi. I tidens løp har det utviklet seg mange spesialfelter, særlig innen astrofysikken. De kan være knyttet til spesielle deler av det elektromagnetiske spektrum: gamma-astronomi, røntgenastronomi, ultrafiolett astronomi osv., eller til spesielle typer himmelobjekter: solfysikk, planetfysikk, kompakte objekter, galakser osv.

Historikk

I eldre tider

En supernova som ble observert i år 1054 evt. førte til denne hurtig ekspanderende lysende tåke av gass, kalt Krabbetåken, vekk fra sentralstjernen. Denne stjernen er en pulserende nøytronstjerne som roterer 30 ganger rundt sin egen akse hvert sekund.
.

Allerede i de eldste tider spilte astronomien en viktig rolle for menneskene i forbindelse med tidsbestemmelse, kalender og navigasjon. Den har også hatt en avgjørende betydning for utviklingen av menneskenes livssyn.

Astronomiens utvikling har foregått i etapper, som for det meste skyldes fremskritt i instrumentell teknikk, fysikk og matematikk.

Før kikkerten ble oppfunnet av Hans Lippershey (1608) og forbedret av Galileo Galilei (1609), var astronomene henvist til å observere de få tusen stjernene som er synlige for det blotte øye, og å følge Månens og planetenes gang på himmelen. Fra før år 2100 fvt. har man beretninger av kinesiske astronomer om beregninger av formørkelser. Også inderne, babylonerne og egypterne har drevet med astronomi. Viktige fremskritt ble gjort av greske astronomer. Hipparkhos oppdaget for eksempel jordaksens presesjon.

Grekerne utviklet også viktige kosmologiske ideer, blant annet teorier om Jordens forhold til resten av universet. Ptolemaios' verdensbilde hvor Jorden befant seg i sentrum av universet influerte astronomisk tenkning i 1300 år.

FRA 1500-TALLET

Solen er en magnetisk stjerne med aktive områder på overflaten og i dens utstrakte atmosfære (solflekker, eksplosive utbrudd, lyse buer, etc.), som varierer periodisk. Bildet viser buer ved solranden observert i ultrafiolett lys med romsonden TRACE.
.

På 1500-tallet satte Nicolaus Copernicus i stedet Solen i sentrum, og en del andre viktige fremskritt ble gjort: Johannes Keplers oppdagelse av prinsippene for planetenes bevegelse, Galileos bruk av teleskopet til astronomiske observasjoner og Isaac Newtons formuleringer av lovene for bevegelse og gravitasjon.

Det første speilteleskopet ble laget av Newton. Store teleskoper av denne typen ble bygd av William Herschel, som med disse gjorde mange store oppdagelser, blant annet planeten Uranus. Joseph Fraunhofer lagde den første akromatiske kikkert, og det førte til at linsekikkerter ble vanlige astronomiske instrumenter på 1800-tallet. Nye fremstøt kom ved utvikling av spektroskopisk og fotografisk teknikk på midten av 1800-tallet. Dermed kunne man bestemme både stjerners kjemiske sammensetning, deres fysiske egenskaper og deres bevegelse i synslinjens retning, og undersøke strukturen av stjernetåker nøyere.

1900-tallet

Radarbilde av Venus, solsystemets varmeste planet og vår nærmeste nabo, tatt med NASAs romsonde Magellan.
.
Bildet viser komet C/1996 B2 Hyakutake, med uvanlig lang hale, som passerte svært nær Jorden i mars 1996. Den er en meget langperiodisk komet med omløpstid på 113 782 år.
.

Men de største fremskrittene innen astronomisk forskning kom først på 1900-tallet. Stjernenes avstander ble bestemt ved nye metoder: Frank Schlesinger utviklet den fotografiske teknikk for trigonometriske avstandsbestemmelser, Walter Sydney Adams og A. Kohl Schüller innførte spektroskopisk metode til astronomiske bestemmelser, Ejnar Hertzsprung, Harlow Shapley og Edwin Hubble utnyttet egenskaper ved kefeider for samme formål. Hubble fikk på den måten bestemt avstanden til de nærmeste galakser. I 1929 oppdaget Hubble at universet ikke var statisk, men i stadig utvidelse, som Aleksandr Friedmann noen år tidligere hadde vist var i samsvar med den generelle relativitetsteori.

Det har vist seg at gravitasjonen fra den observerte massen i galaksene ikke er tilstrekkelig til å forklare deres raske rotasjon. Til dette kreves mye mer masse, som har fått navnet mørk materie fordi den ikke sender ut eller absorberer elektromagnetisk stråling, men kun kan påvises gjennom dens gravitasjonstiltrekning på ordinœre masser.

Gravitasjonslinser, som første gang ble oppdaget 1979, er også blitt et eget og meget lovende felt. Mye av teorien for dette fenomenet er utviklet av nordmannen Sjur Refsdal.

I 1998 påviste Hubble-romteleskopet at universets ekspansjon etter big bang ikke bremses av gravitasjonskraften som forventet, men tvert imot øker hastigheten. Dette tilskrives en til nå ukjent energikilde, som har fått navnet mørk energi . En måte å representere denne energien på er gjennom den såkalte kosmologiske konstant. Denne ble innført av Einstein som en motkraft til gravitasjonen for å beskrive det han feilaktig trodde var et statisk univers. Denne konstanten kan forklare universets akselererende ekspansjon. Den mørke energien er ekvivalent med en masse som antas å utgjøre ca. 68 % av universets totale masse, mens mørk materie utgjør ca. 27 % og ordinœr masse ca. 5 %.

De store speilteleskopene man etter hvert fikk bygd, har spilt en viktig rolle for astronomiens utvikling, likeså Schmidt-teleskopet og de store radioteleskopene.

Siden begynnelsen av 1990-tallet er det blitt oppdaget et stort antall småplaneter i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane, og det er funnet flere tusen eksoplaneter.

Romalderen

Gravitasjonslinset bilde av en kvasar, Einsteinkorset, som ble oppdaget i 1985. Strålingen fra den fjerne kvasaren blir avbøyd og splittet opp i fire bilder i gravitasjonsfelt til galaksen ZW 2237+030 i forgrunnen, som ses i sentrum av bildet.
.
Romteleskopet Hubble Space Telescope (HST), med speildiameter 2,4 meter, ble i 1990 sendt opp i sin bane rundt Jorden med romfergen Discovery. HST observerer vesentlig lyssvakere objekter i verdensrommet enn det som tidligere hadde vært mulig.
.

Med oppskyting av den sovjetiske satellitten Sputnik 1 i 1957 begynte romalderen. Et stort antall senere satellitter og romsonder har medført en eksplosjon av nye kunnskaper om vårt solsystem og om stjerner og galakser. Utenfor atmosfæren er hele det elektromagnetiske spektrum tilgjengelig for observasjon, noe som har gjort det mulig med røntgen- og gammaobservasjoner (fra ballonger eller satellitter) og infrarøde og ultrafiolette observasjoner.

Teknologisk utvikling

ESOs første observatorium på La Silla, i fjellområdet i utkanten av den chilenske Atacamaørkenen, 2400 meter over havet, er kjent for sin mørke og klare stjernehimmel. Bildet tatt fra observatoriet viser en myriade av stjerner og deler av vår galakse, Melkeveien.
.

Observasjoner av lyssvake objekter som eksoplaneter, asteroider og fjerne galakser er muliggjort gjennom en ekstrem økning av lysfølsomheten av teleskoper i rommet og på bakken ved bruk av digitale sensorer, CCD-sensoren, som helt har erstattet fotografiske plater. Ny teknologi som korrigerer for atmosfæriske forstyrrelser har økt bakkebaserte teleskopers detaljoppløsning betydelig.

Denne teknologiske utviklingen har også gjort det mulig å finne og kartlegge objekter mye raskere enn før.

Moderne astronomi

I dagens astronomi spiller numeriske beregningeren stadig større rolle. For slike beregninger har utviklingen av store og raske datamaskiner vært avgjørende. Astronomer bruker datamaskiner til å lage modeller og simulere observasjoner for å forstå den underliggende fysikken. Det dreier seg om modeller for Solen og andre stjernes indre struktur og utvikling. Også studier av Universet er basert på modeller.

Institusjoner

I 1834 oppfører Christopher Hansteen det første nasjonale observatoriet ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) og i 1934 oppretter Svein Rosseland Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo.

Mye av det internasjonale astronomiske samarbeid blir koordinert gjennom Den internasjonale astronomiske union (IAU) som ble grunnlagt i 1919. IAU har i dag 79 medlemsland og over 12 000 individuelle medlemmer. Norge har vært medlem siden 1922.

Astronomer samarbeider stadig mer internasjonalt som følge av prosjektenes størrelse, kostnader og kompetansebehov. En rekke europeiske land samarbeider gjennom European Southern Observatory (ESO) og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), som igjen samarbeider med blant andre NASA og JAXA. Ansatte ved Institutt for teoretisk astrofysikk og ved Norsk romsenter har nært samarbeid med internasjonale organisasjoner knyttet til astronomi.

Viktige begivenheter i astronomiens historie

Før vår tidsregning

år fvt. hendelse
585 Den greske astronom Thales forutsa en solformørkelse
432 Den greske astronom Meton oppdaget den 19-årige månesyklus (Metons syklus) der Månens fase vender tilbake til samme dato i samme måned
Ca. 265 Den greske astronom Aristarkhos hevdet at Jorden beveget seg rundt Solen
Ca. 240 Den greske matematiker Eratosthenes bestemte Jordens omkrets ved å måle avstand og breddeforskjell mellom Alexandria og Syene til 250 000 stadier (= 46 000 km)
127 Grekeren Hipparkhos, oldtidens største astronom, fullførte en stjernekatalog som ble brukt i over 1500 år
45 Den romerske keiser Julius Cæsar innførte den julianske kalender

Fra år 0 til 1610

år hendelse
Ca. 140 Den greske astronom Claudius Ptolemaios begrunnet i sitt berømte verk om antikkens astronomi Syntaxis (arab. Almagest), det verdenssystem som er oppkalt etter ham som sier at Jorden er verdens sentrum
1054 En supernova ble observert i stjernebildet Tyren som Krabbetåken er restene etter
1420 Tatarfyrsten Ulug-Beg bygde et stort observatorium i Samarkand
1543 Den polske astronom Nicolaus Copernicus' verk De Revolutionibus Orbium Coelestium ble trykt. Her begrunnes det verdenssystem som er oppkalt etter ham hvor Solen er i verdens sentrum
1576 Grunnsteinen ble lagt for den danske astronom Tycho Brahes slott og observatorium Uranienborg på Ven – en ny æra innen observasjonsastronomi var innledet
1582 Pave Gregor 13 innførte den gregorianske kalender
1584 Den italienske filosof Giordano Bruno utgav dialogen Dell'infinito, universo e mondi hvor han hevder at universet er uendelig og at stjernene er soler
1596 Den første variable stjerne, Mira, ble oppdaget av den tyske presten David Fabricius
1603 Den tyske astronom Johannes Bayer publiserte sitt himmelatlas Uranometria der han innfører den betegnelsen på stjerner med greske bokstaver, som fortsatt benyttes
1608 Kikkerten ble oppfunnet av den nederlandske brillemaker Hans Lippershey
1609 Den tyske astronom Johannes Kepler offentliggjorde i Astronomia Nova de første to av sine lover om planetenes bevegelse
1610 Kikkerten ble for første gang brukt som astronomisk instrument. Den italienske naturforskeren Galileo Galilei oppdaget med et selvkonstruert teleskop Jupiters fire store måner, solflekkene, Venus' faseveksling og Månens ringfjell

Fra 1619 til 1800

år hendelse
1619 Den tyske astronomen Johannes Kepler offentliggjorde Harmonices Mundi som inneholder hans tredje lov for planetenes bevegelse
1647 Den tyske astronom Johannes Hevelius publiserte sitt himmelatlas Uranographia
1651 Den italienske teolog og astronom Giovanni Battista Riccioli utgav sitt månekart, der den moderne månenomenklatur blir innført
1655 Den nederlandske fysiker Christiaan Huygens oppdaget saturnmånen Titan og gav den riktige forklaring på Saturns ringsystem
1668 Isaac Newton bygde det første speilteleskop
1669 Den italienske astronomen Geminiano Montanari påviste at stjernen Algol er lysvariabel
1675 Greenwich-observatoriet ble grunnlagt av kong Karl 2. Fra Greenwich-meridianen regnes lengdegradene på Jorden
1676 Den danske astronomen Ole Rømer viste, ut fra observasjoner av Jupiter-månenes bevegelse, at lyset har endelig hastighet
1687 Den engelske fysikeren Isaac Newtons Philosophiae Naturalis Principia Mathematica utkom med den universelle gravitasjonsloven
1718 Den engelske astronomen Edmond Halley oppdaget stjernenes egenbevegelse. Stjernene er ikke fiksstjerner i ordets betydning
1755 Den tyske filosofen Immanuel Kant utgav Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels som inneholder hans hypotese om solsystemets dannelse
1781 Den tysk-britiske astronomen William Herschel oppdaget planeten Uranus. Dette er første gang man kan tidfeste oppdagelsen av en ny planet
1783 Herschel påviste Solens bevegelse gjennom verdensrommet ved å bestemme egenbevegelsen av 13 stjerner
1796 Den franske astronom Pierre Simon Laplace offentliggjorde Exposition du Système du Monde som inneholder hans nebularhypotese om solsystemets dannelse

Fra 1800 til 1900

år hendelse
1801 Den italienske astronom Giuseppe Piazzi oppdaget den første asteroide (Ceres)
1802 Herschel påviste eksistensen av fysisk forbundne dobbeltstjerner. Tidligere trodde man at dobbeltstjerner bare var to stjerner som tilfeldig stod nær hverandre på himmelen
1802 Den britiske kjemikeren William Wollaston oppdaget mørke linjer (absorpsjonslinjer) i solspektret, men mente det var grenser mellom fargene
1814 Den tyske optikeren Joseph Fraunhofer gjenoppdaget absorpsjonslinjene i solspektret (fraunhoferske linjer) og utførte et systematisk studium av disse
1838 Den tyske astronom Friedrich Wilhelm Bessel bestemte for første gang avstanden til en stjerne (61 Cygni)
1840 Den amerikanske astronom Henry Draper tok det første fotografi av Månen
1843 Den tyske apoteker Heinrich Schwabe oppdaget den elleveårige perioden i solflekkenes antall (solflekksyklusen)
1846 Den tyske astronom Johann Gottfried Galle oppdaget planeten Neptun nær det sted som var forutberegnet av den franske astronom Urbain Le Verrier
1851 Den franske fysiker Léon Foucault gav et direkte bevis for Jordens rotasjon ved sitt pendelforsøk, som ble utført i Panthéon i Paris
1859 Den første kraftig solstorm ble observert av Richard Carrington og Richard Hodgson
1859 De tyske vitenskapsmenn, fysikeren Gustav Robert Kirchhoff og kjemikeren Robert Bunsen stilte opp spektroskopiens fundamentale lover og la grunnlaget for astrofysikken
1862 Den tyske astronom Friedrich Wilhelm August Argelanders store stjernekatalog Bonner Durchmusterung ble fullført
1864 Den britiske astronom William Huggins foretok den første analysen av et stjernespektrum, og den italienske astronom Angelo Secchi publiserte den første katalog over stjernespektra
1868 Huggins bestemte hastigheten av en stjerne i synslinjens retning (radialhastigheten) ved hjelp av dopplerforskyvningen av spektrallinjer
1877 Den italienske astronomen Giovanni Schiaparelli beskrev «Mars-kanaler» og den amerikanske astronomen Asaph Hall oppdager Mars-månene Phobos og Deimos
1897 Yerkes-observatoriet i USA ble ferdig og en refraktor (som fremdeles er verdens største) ble tatt i bruk

Fra 1900 til 1950

år hendelse
1905 Den tyske fysikeren Albert Einstein presenterte den spesielle relativitetsteori
1908 Den amerikanske astronomen George Ellery Hale påviste sterke magnetfelter i solflekker
1911 Den danske astronom Ejnar Hertzsprung (og uavhengig i 1913 den amerikanske astronom Henry Norris Russell) konstruerte et diagram (Hertzsprung-Russell-diagrammet) som gir sammenhengen mellom luminositet og spektralklasse for stjernene. Det har hatt meget stor betydning, blant annet for studiet av stjernenes utvikling
1912 Den amerikanske astronomen Henrietta Leavitt oppdaget en sammenheng mellom lysstyrke og periode for en type variable stjerner (periode-luminositetsrelasjon for kefeider) som har vært meget viktig for avstandsbestemmelser til stjernesystemer
1914 Den amerikanske astronomen Harlow Shapley viste at kefeidene er pulserende stjerner og ikke (spektroskopiske) dobbeltstjerner som man tidligere hadde trodd
1915 Einstein presenterte den generelle relativitetsteori
1916 Den tyske astronomen Karl Schwarzschild fant en eksakt løsning på Einsteins feltligninger fra den generelle relativitetsteorien gyldig for rommet utenfor en sfærisk masse (for eksempel Solen)
1916 Den britiske astronomen Arthur Eddington offentliggjorde det første av en serie grunnleggende arbeider over stjernenes indre struktur
1917 Shapley bestemte avstand og retning til Melkeveiens sentrum ut fra fordelingen av de kuleformede stjernehopene, og påviste Solens eksentriske stilling innenfor systemet
1917 100-tommer teleskopet ved Mount Wilson-observatoriet i USA ble ferdig. Det var verdens største speilkikkert i 30 år
1919 Den internasjonale astronomiske union (IAU) ble stiftet
1920 Den indiske fysikeren Meghnad Saha utviklet teorien for ionisasjon av atomer i stjerneatmosfærer, og viste at stjernenes forskjellige spektrallinjemønster ikke skyldes forskjell i kjemisk sammensetning (som man tidligere hadde ment), men i de fysiske forhold linjene dannes under
1924 Hubble gav ved avstandsbestemmelse av Andromedagalaksen det endelige bevis for at galaksene er stjernesystemer utenfor Melkeveien
1924 Den norske astrofysikeren Svein Rosseland angav metoden til å bestemme stjernemateriens absorpsjonskoeffisient (Rosselands middelabsorpsjonskoeffisient)
1924 Henry Draper-katalogen over stjernespektra – standardkatalogen for stjerner klassifisert etter spektraltype – ble fullført ved Harvard-observatoriet
1926 Den svenske astronomen Bertil Lindblad påviste Melkeveiens rotasjon
1927 Den amerikanske astronomen Ira Sprague Bowen forklarte opprinnelsen til sterke emisjonslinjer i spektre av gasståker (nebuliumlinjene)
1929 Hubble viste at galaksene fjerner seg med en hastighet som er proporsjonal med deres avstand (Hubbles lov)
1930 Planeten Pluto ble oppdaget av den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh ved Lowell-observatoriet. (I 2006 ble Pluto omklassifisert til en dvergplanet)
1930 Den franske astronomen Bernard Lyot oppfant koronagrafen, som gjorde det mulig å observere den ytterste del av solatmosfæren, koronaen, også utenfor solformørkelser
1931 Den amerikanske radioingeniøren Karl Jansky registrerte for første gang radiostråling av kosmisk opprinnelse
1936 Den amerikanske radioingeniøren Grote Reber bygde det første radioteleskop og studerte radiostrålingen fra Melkeveien
1937 Store områder av ionisert hydrogengass innenfor Melkeveien ble påvist av de amerikanske astronomene Otto Struve og Christian T. Elvy. Teorien for disse ble gitt to år senere av den danske astronomen Bengt Strømgren
1938 Den amerikanske fysikeren Hans Bethe og den tyske fysiker Carl von Weizsäcker forklarte en av de viktigste mekanismer for energiproduksjonen i stjernenes indre (karbon-nitrogen-syklusen eller Bethe-syklusen)
1939 De første nøytronstjerne-modellene ble beregnet av de amerikanske fysikere Robert Oppenheimer og George M. Volkoff. Nøytronstjerner var den gang hypotetiske stjerner med enorm densitet, som ble påvist å eksistere i 1967 (pulsarer)
1941 Den svenske fysikeren Bengt Edlén gav forklaringen på de gåtefulle emisjonslinjene i Solens koronaspektrum; de skriver seg fra meget høyt ioniserte atomer
1942 Man registrerte for første gang radiostråling fra Solen
1944 Den tysk-amerikanske astronomen Walter Baade innførte begrepet populasjonstype I og II: Klassifisering av stjernene etter kjemisk sammensetning, alder, bevegelse og beliggenhet innenfor Melkeveien
1944 Den nederlandske astronom Hendrik Christoffel van de Hulst forutsa at interstellart hydrogen sender ut radiostråling på 21 cm bølgelengde
1946 Det ultrafiolette solspektrum ble for første gang fotografert (fra romfartøy), og en ny gren av astronomien vokse frem; ultrafiolett astronomi
1949 De amerikanske astronomene William A. Hiltner og John S. Hall oppdaget det interstellare magnetfelt ved å påvise at lys fra fjerne stjerner, som passerer gjennom skyer av interstellart stoff, er polarisert

Fra 1950 til 2000

år hendelse
1950 Den amerikanske astronomen Fred Whipple presenterte sin teori om at kometkjernene er «skitne sneballer».
1950 Den nederlandske astronomen Jan Hendrik Oort lanserte idéen om et kuleskall-formet sky av isete planetesimaler (Oorts sky) som befinner seg nesten et lysår fra solen
1951 De amerikanske astronomene Harold Ewen og Edward Purcell oppdaget 21 cm strålingen som var forutsagt av van de Hulst i 1944
1952 Baade påviste at skalaen for galaksenes avstand måtte revideres. Alle avstander måtte multipliseres med en faktor omkring to – universet ble dobbelt så stort
1952 Den amerikanske astronomen William W. Morgan med flere påviste Melkeveiens spiralstruktur ut fra fordelingen av emisjonståker
1953 Den nederlandske astronomen Jan Oort med flere bestemte Melkeveiens spiralstruktur ut fra radioobservasjoner
1955 Radiostråling ble registrert for første gang fra en av planetene (Jupiter)
1956 Det store fotografiske himmelatlas National Geographic Society – Palomar Observatory Sky Atlas (Palomar-atlaset) ble fullført. Det inneholder stjerner ned til 21. størrelsesklasse
1956 Man registrerte for første gang mikrobølgestråling fra Venus. Ut fra målingene ble overflatetemperaturen bestemt til ca. 600 kelvin – langt høyere enn man hadde trodd
1957 Den første kunstige satellitt, den sovjetiske Sputnik 1, ble skutt opp i bane rundt Jorden
1957 Et stort styrbart radioteleskop ble tatt i bruk ved Jodrell Bank i Storbritannia. Det var verdens største inntil 1972, da et 100 m teleskop ble ferdig ved Effelsberg i Tyskland
1959 Man fikk for første gang se fotografier av Månens bakside. Bildene ble tatt av den sovjetiske romsonden Luna 3
1962 Den amerikanske romsonden Mariner 2 passerte Venus og sendte en rekke opplysninger, spesielt om atmosfæren, tilbake til Jorden
1963 Et stjernelignende objekt med stor rødforskyvning og sterk radiostråling – den første kvasar – ble identifisert
1964 Den amerikanske romsonden Ranger 7 tok de første vellykte bilder av Månens overflate fra nært hold
1965 Den amerikanske romsonden Mariner 4 passerte Mars og sendte nærbilder av planetens overflate til Jorden
1965 Den kosmiske bakgrunnsstrålingen etter big bang ble observert av de amerikanske astronomene Arno Penzias og Robert W. Wilson, og identifisert av Robert Dicke
1967 Den sovjetiske romsonden Venera 4 sendte en instrumentkapsel ned mot Venus' overflate, og data om atmosfærens sammensetning, densitet, trykk og temperatur, ble gitt over radio til Jorden
1967 Man oppdaget den første pulsar, en variabel radiokilde som sender ut pulser med meget regulær periode.
1968 Radioastronomene innledet en lang serie oppdagelser av kompliserte organiske molekyler i det interstellare rom
1969 De første mennesker landet med det amerikanske romskip Apollo 11 på Månen og brakte prøver fra overflaten tilbake til Jorden
1970 Verdens største styrbare radioteleskop (100 m i diameter), nær Bonn i Tyskland, ble fullført
1970 Raymond Davis Jr. startet registreringer av solare neutrinoer med Homestake Solar Neutrino Detector i South Dakota
1973 Den amerikanske romsonden Pioneer 10 passerte Jupiter og sendte de første nærbilder og de første målinger av de fysiske forhold nær planeten til Jorden
1973 Den amerikanske bemannede romstasjonen Skylab ble skutt opp i bane rundt Jorden. Dens hovedoppgave var utforskning av Solen
1974 Den amerikanske romsonden Mariner 10 passerte Venus og Merkur og skaffet ny viten om de innerste planetene, blant annet de første nærbilder av den kraterdekkede Merkur-overflaten
1975 Instrumentkapslene fra de sovjetiske romskipene Venera 9 og 10 landet på Venus og overførte de første bilder tatt fra overflaten på en annen planet til Jorden
1976 Instrumentkapslene fra de to amerikanske romsondene Viking 1 og 2 landet på Mars og overførte fotografier og data om de fysiske forhold på overflaten og i atmosfæren til Jorden
1978 Den amerikanske astronom James Christy oppdaget Charon, Plutos måne
1979 1979 Voyager 1 og 2 tar nœrbilder av Jupiter med måner og ringer Den første gravitasjonslinsen ble oppdaget
1980 De første detaljerte bilder av Saturn-systemet ble tatt fra romsonden Voyager 1
1982 Pulsar 4C 21.53, med periode 1,6 millisekund, ble oppdaget i stjernebildet Vulpecula
1986 Halleys komet passerte perihel 9. februar i en avstand av 90 millioner km fra Solen og blir oservert på 540 km avstand av ESAs romsonde Giotto
1986 1987 Voyager 2 tar nœrbilder av Uranus med måner og ringer Supernova (SN 1987A) ble oppdaget i Den store Magellanske sky. For første gang observerte man nøytrinoer fra en supernova.
1989 1990 Voyager 2 tar nœrbilder av Neptun med måner og ringer Hubble-romteleskopet ble skutt opp i sin bane
1990 Satellitten COBE påviser at den universelle bakgrunnsstråling etter big bang er sort stråling (Planck-stråling) med temperatur 2,735 kelvin
1991 Radarsonden Magellan kartlegger Venus' overflate ned til 100 m
1992 Satellitten COBE påviser små anisotropier (temperaturforskjeller på noen mikrograder) i den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Dette har avgjørende betydning for teorien om big bang
1992 Det første kuiperbelte-objektet (1992 QB1) oppdages utenfor Neptuns bane
1992 Den første planeten (eksoplaneten) rundt en annen stjerne oppdages
1994 Kometen Shoemaker-Levy treffer Jupiter
1995 Romsonden Galileo plasseres i bane rundt Jupiter
1997 Romsonden NEAR Shoemaker tar det første nœrbilde av en asteroide (Mathilde)
1997 Mars-roveren Mars Pathfinder myklander på Mars og returnerer mange bilder
1998 Observasjoner av supernovaer i fjerne galakser viser at universets utvidelseshastighet øker. Dette kan forklares ved at «den kosmologiske konstant» har en positiv verdi

Etter år 2000

år hendelse
2003 Observasjoner av de små anisotropier i bakgrunnstrålingen viser at (det tredimensjonale) rommet er nesten eller helt evklidsk (flatt), det vil si at rommet har liten eller ingen krumning
2003 Ekstremt høye observerte hastigheter av stjerner nœr Melkeveiens sentrum indikerer at de beveger seg rundt et supermassivt sort hull
2004 Første foto av en eksoplanet
2004 Roverne Spirit og Opportunity sender detaljerte bilder fra Mars
2004 Cassini-Huygens plasseres i bane rundt Saturn
2005 Huygens myklander på Saturns måne Titan
2005 Dvergplaneten Eris på størrelse med Pluto oppdages
2006 Romsonden Deep Impact sender en prosjektil ned på kometen Tempel 1
2008 Romsonden Messenger begynner en flere års kartlegging av Merkur
2009 Kepler-romobservatoriet sendes opp i bane rundt Solen, med nær samme omløpstid som Jorden, for å påvise eksoplaneter i den «beboelige» sonen rundt sollignenede stjerner. Planetene avsløres ved at de skygger for noe av lyset når de passerer foran moderstjernene
2011 Romsonden Dawn plasseres i rommet for kartlegging av asteroiden Vesta
2012 Første observasjon av Higgs partikkel ved CERN. Higgs partikkel er vesentlig for vår forståelse av begrepet masse
2017 Jordnære passasje av det interstellare sigarformede legemet Oumuamua
2018 Første solnære romsonde Parker Solar Probe skutt opp i sin meget elliptiske bane rundt Solen
2020 Første observasjoner med neste generasjons solteleskop, Daniel K. Inouye Solar Telescope (DKIST), på Maui, Hawaii
2020 Andre solnære romsonde Solar Orbiter skutt opp i sin elliptiske bane rundt Solen

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Elgarøy, Øystein & Øyvind Hauge: Fra strålende objekter til sorte hull, 1989-90, 2 b., isbn 82-517-7073-4, Finn boken
  • Fjørtoft, Magnar: Praktisk astronomi, 4. utg., 2004
  • Levy, David H.: Himmelrommet, 2008, isbn 978-82-7822-747-3, Finn boken
  • Newth, Eirik: Se opp! – på vår egen stjernehimmel, ny utg., 1997, isbn 82-02-17396-5, Finn boken

Kommentarer (3)

skrev Per Atle Skalmerås

Hei!Jeg er bare en simpel naturfaglærer, men jeg lurer på om noe av det som er skrevet ovenfor er uriktig?Andre kilder hevder at Leonard Diggs var den som oppfant kikkerten i 1555. Når det gjelder teleskopet så var etter alt å dømme både nederlenderen Hans Lippershey og engelskmannen Thomas Harriot før Galileo med patenter. Det hevdes at Galileo fikk høre om de nevnte personers invensjoner og gikk deretter igang med å lage sin egen. Lippershey hadde faktisk laget en kikkert som han kalte for "teleskop", med forstørrelsesevne på x3 som han til og med hadde lagt ut for salg i Paris. Man kan sikkert med rettferdighet kalle Galileo Galilei for verdens første "virkelige" astronom, men man bør da også i forbifarten nevne at Thomas Harriot, faktisk før Galileo hadde laget sitt teleskop, hadde rettet et teleskop mot månen for å kartlegge den!Galileo Galilei var en enestående vitenskapsmann som skal ha æren for mye, blant annet innenfor astronomien, men man bør av respekt for de andre ikke gi ham æren alene for noe han ikke var alene om.Per Atle Skalmerås

svarte Per Atle Skalmerås

Tilføyelse:Galileo Galilei forbedret teleskopet endel, selv om han ikke fant det opp. Det første forstørret tjue ganger og det andre hele tretti ganger.

svarte Kaare Aksnes

Du har rett i at Galilei fant ikke opp teleskopet slik det står i artikkelen, men han forbedret det. I listen over viktige astronomiske begivenheter står det at teleskopet ble oppfunnet av nederlenderen Hans Lippershey i 1608, men i følge Britannica bygget han på kunnskaper fra andre, som dog ikke er nevnt ved navn. Det kan tenkes at Thomas Harriot og Leonard Diggs var blant disse.I artikkelen omtales Pluto som en planet. Det bør tilføyes at i 2006 ble Pluto omklassifisert til en dvergplanet.MvhKaare Aksnes

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg