celledeling – Store norske leksikon

Celledeling i løk

Av Carolina K. Smith/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Celledeling er den prosessen hvor en celle deler seg og blir til to nye celler. Den cellen som deler seg kalles ofte morcelle, og de to nye cellene kalles datterceller. Celledeling er svært viktig i vekst, formering, utvikling og vedlikehold av organismer.

Avhengig av celletype og organisme skjer celledeling på ulike måter. Flercellete organismer som planter, dyr og sopp er bygget opp av celler der DNA-et ligger beskyttet i en cellekjerne (eukaryote celler). Disse cellene kan dele seg på to ulike måter: mitose og meiose.

Mitose er celledelingen som fører til at en celle deler seg og danner to nye datterceller med helt likt DNA. Disse dattercellene har da samme antall kromosomer som morcellen. Det er denne typen celledeling som brukes for vekst, erstatning og vedlikehold av vev og organer hos flercellete organismer.

Meiose er prosessen der det dannes kjønnsceller, det vil si sædceller og eggceller. I meiosen går morcellene gjennom to delingsrunder, meiose I og meiose II, og resultatet er fire datterceller. Hver av dattercellene har halvparten så mange kromosomer som morcellen. Når en eggcelle og en sædcelle smelter sammen, inneholder den befruktede eggcellen, også kalt zygoten, et normalt antall kromosomer for arten. Hos mennesket er dette 46 kromosomer. Etter dette deler zygoten seg utallige ganger ved hjelp av mitose.

Hver celledeling er nøye kontrollert for å sikre at cellene deler seg på riktig tidspunkt og på riktig måte. Feil i celledelingen kan føre til sykdommer som kreft hvor cellene deler seg ukontrollert.

Fra en morcelle starter å forberede celledelingsprosessen til cellen er delt i to datterceller tar det cirka 24 timer. Hvert sekund skjer det om lag 3,8 millioner celledelinger i en voksen menneskekropp.

Prokaryote celler (celler uten cellekjerne, bakterier) deler seg ved hjelp av en prosess som kalles todeling eller binær fisjon.

Noen fellestrekk ved celledeling

Celledeling hos eukaryote celler, både mitose og meiose, og todeling hos prokaryote celler, deler noen fellestrekk.

Før en celle kan dele seg må den kopiere arvematerialet (DNA-et) sitt i en prosess som kalles DNA-replikasjon. For eukaryote celler innebærer dette at alle kromosomene kopieres. For prokaryote celler innebærer det at bakteriens sirkulære DNA-molekyl kopieres.

Hos eukaryote celler løses cellekjernen opp og de kopierte kromosomene separeres ved å dras til hver sin side av cellen (cellepolene). Hos prokaryote celler skjer det samme; det kopierte DNA-molekylet separeres og fordeles til hver sin cellepol.

I tillegg til replikasjon, gjennomgår eukaryote celler en kompleks, men nøye fordeling av morcellens organeller og andre cellulære strukturer (som ribosomer og cytoskjelett). Eksisterende organeller, som kjernemembranen, endoplasmatisk retikulum og golgiapparatet, deles opp i fragmenter før de fordeles og gjenoppbygges i de nye dattercellene. Mindre organeller, som mitokondrier og kloroplaster, må også fordeles mellom dattercellene.

Cellens yttermembran gjennomgår en ombygging etter hvert som celledelingen skrider frem. Fettstoffene (lipidene) i de ulike membranene spiller viktige roller i celledelingen, men vi kjenner ikke alle detaljene knyttet til hvordan membraner reguleres og ombygges under celledeling.

Under celledelingen er det altså bare DNA-et som oppkopieres, mens de andre delene av cellen fordeles i hovedsak jevnt til de to dattercellene.

Deling av kloroplaster og mitokondrier

Kloroplaster og mitokondrier deler seg på samme måte som bakterier ved todeling. Dette skjer imidlertid uavhengig av celledelingen til den cellen de hører til i. Hvor ofte de deler seg avhenger av cellens behov. Eksempelvis er det flere mitokondrier i muskelceller enn i nyreceller hos dyr, fordi muskelceller trenger mer energi og må maksimere energiproduksjonen gjennom celleånding. Likeledes vil plantecellene på den siden av bladet som vender mot lyset inneholde flere kloroplaster enn de plantecellene som er vendt vekk fra lyset. Dette er fordi cellene vendt mot lyset skal kunne maksimere lysabsorbsjonen og dermed produksjonen av energi gjennom fotosyntesen.

Historie

Den tyske patologen Rudolf Virchow skrev i 1858 Omnis cellula e cellula som betyr «enhver celle kommer fra en allerede eksisterende celle». En annen måte å si dette på er at celler ikke kan oppstå spontant, men kan bare komme fra en annen levende celle. Denne påstanden er fortsatt gyldig i moderne naturvitenskap. Dette betyr at det er en sammenhengende linje fra alle dagens celler til de første cellene på jorda for om lag tre milliarder år siden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Celledeling

Tone Fredsvik Gregers

Biolog, ph.d., Universitetet i Oslo