fagott

Fagotten utviklet seg på midten av 1600-tallet fra instrumentet curtal, som trolig oppsto i Italia tidlig på 1500-tallet som et bassinstrument for å ledsage korsangen. I Tyskland og Norden ble instrumentet kalt dulsian (dulcian). Dulsianen ble i renessansen slik det var vanlig laget i en familie med flere ulike størrelser. De ble gjerne brukt i dansemusikk, kammermusikk og i større korverk. I løpet av 1600-årene ble dulsianen mange steder erstattet av fagotten, som trolig ble utviklet i Frankrike.

På 1700-tallet hadde fagotten vanligvis fire klaffer, og instrumentet ble innlemmet i orkestermusikken til komponister som Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel. Fagotten ble først benyttet som continuo-instrument, men fikk på siste halvdel av 1700-tallet gradvis en noe mer sentral rolle i orkesteret.

Mot slutten av århundret hadde fagotten fått ytterligere to klaffer, men på begynnelsen av 1800-tallet økte antallet klaffer sterkt. I 1851 konstruerte den belgiske instrumentmakeren Adolph Sax en fagott med 23 klaffer, mens det franske firmaet Triébert fire år senere kom med en modell med hele 29 klaffer.

På første halvdel av 1800-tallet ble det i Europa etablert to ledende skoler når det gjaldt fagottproduksjon; den tyske skolen i Wiesbaden (1831) med Johann Adam Heckel som grunnlegger, og den franske skolen i Paris grunnlagt av Denis Buffet-Auger (1825). Hans firma ble senere kjent under navnet Buffet Crampon. Den tyske modellen (tysk system) ble foretrukket i USA, men har blitt mer og mer populær også i Europa, med unntak av Frankrike, som fortsatt hovedsakelig holder på den franske fagottmodellen (fransk system).

På 1800-tallet ble det både i Tyskland, Østerrike og Frankrike gjort forsøk med å utvikle en enda større og dypere stemt fagott, som fikk navnet bassfagott eller kontrafagott. I 1880 konstruerte firmaet Heckel den moderne formen for kontrafagott, som er dobbelt så lang og klinger en oktav dypere enn den vanlige fagotten.

Et moderne symfoniorkester inkluderer vanligvis to fagottister og en kontrafagottist. I tillegg finner vi en eller flere fagotter i en rekke ulike blåseorkestre. Fagotten opptrer også fra tid til annen i både jazz og populærmusikk.

Blant komponistene som har skrevet fagottkonserter finner vi Johann Christian Bach, Johan Nepomuk Hummel, Wolfgang Amadeus Mozart, Paul Hindemith, Peter Maxwell Davies, samt norske Harald Sæverud, Conrad Baden, Gunnar Sønstevold og Bjørn Fongaard.

Noen av de mest kjente fagottistene er Klaus Thunemann, Milan Turkovic, Archie Camden og norske Per Hannevold.

• musikkinstrumenter
• blåseinstrumenter
• musikk