Fyrlykt på Reine i Moskenes kommune i Nordland.
Fyrlykt

Fyr. Fyrvippe på Verdens Ende, Tjøme. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Fyr
Av /KF-arkiv ※.

Fyr. Linser (innerst) og prismer (ytterst) fra fyrtårnet Lyngvig i nærheten av Holmsland, Vest-Jylland, bygd 1906. Rekkevidde for lyssignaler ca. 50 km. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Fyr
Av /KF-arkiv ※.

Fyr. Gammelt og nytt anlegg, Finnvær fyr, på Frohavet, Sør-Trøndelag, opprettet 1912. Automatisert og avbemannet 1985. Som ledd i automatiseringen ble det bygd et 10,2 m høyt plasttårn. Energiforsyningen består av et solcellepanel med 40 elementer som kan levere inntil 1200 W. Driftspenningen er 12 V. Batterier magasinerer energi til bruk i perioder med mindre ladning enn forbruk. Det nedlagte fyret er stilt til rådighet for andre brukere. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Fyr
Av /KF-arkiv ※.

Fyr er lys til veiledning for skipstrafikk og anlegg som utsender slikt lys. I 2000 var det i drift 31 fyrstasjoner med fast betjening i Norge. Videre er det 3960 ubemannede fyrlykter, også kalt fyrlamper, 22 radiofyr, 2 tåkesignaler, ca. 13 500 faste og ca. 2000 flytende seilmerker, inkludert 85 lysbøyer av forskjellige typer. Fyr- og merketjenesten i Kystdirektoratet har ansvar for fyrbelysning og seilmerker i Norge. Etaten utgir Norsk Fyrliste, som oppdateres kontinuerlig. Meldinger vedrørende fyrbelysningen blir kunngjort i Sjøkartverkets Etterretninger for Sjøfarende.

Faktaboks

etymologi

Utviklingen av fyrvesenet representerer et viktig element i norsk kulturhistorie; fyranleggene baserte seg på det ypperste av bygningsmessig og teknologisk utvikling. Riksantikvaren har derfor jobbet for å verne et representativt utvalg av anlegg, 83 fyrstasjoner og 5 tåkeklokkeanlegg. I 2000 var de fleste av disse fredet.

Lyskilde

I de eldre fyranleggene var lyskilden ved, som ble plassert enten i en jernkurv på en vippebom (såkalt fyrvippe) eller i et fyrtårn. Senere ble lyskilden innebygd med glassruter. På 1700-tallet begynte man å bruke kull, og i 1780 ble oljelamper med flate veker introdusert. Ved innføring av rundbrennerveke omkring 1800 fikk man en relativt kraftig og konsentrert lyskilde. Den ble ytterligere forsterket ved hjelp av flere konsentrisk anbrakte veker. En videre utvikling og stor forbedring fikk man ved å plassere parabolsk metallreflektor bak lyskilden, slik at lysstrålen ble kastet fremover i en samlet horisontal strålebunt. Ved et system av reflektorer montert i et roterende apparat kunne man frembringe blinklys. Ved varierende systemer frembrakte man forskjellige lyssignaler, såkalte lyskarakterer (se nedenfor).

Omkring år 1820 konstruerte den franske ingeniøren Augustin Fresnel sin lysbrytende dioptriske linse, som var den hittil mest betydningsfulle oppfinnelse innenfor fyrteknikken. Fresnels oppfinnelse ble i hovedtrekk utviklet i to systemer: 1) Et blinkapparat forsynt med samlelinser som avbøyer lysstrålene både vertikalt og horisontalt og sender dem ut som en forsterket, konsentrert lysbunt. 2) En linse som avbøyer lysstrålene vertikalt og sender dem ut som et horisontalt forsterket lysbelte, fordelt over den horisontale vinkel som linsen omfatter. Linsene ble konstruert i seks normalstørrelses-ordener etter sin brennvidde, fra 150 mm for sjette orden til 920 mm for første orden. Disse betegnelser og dimensjoner benyttes fremdeles i de fleste lands fyrvesener.

En annen stor fordel ved bruk av linser var at lysstyrken ble så kraftig økt at man kunne ta i bruk skjerming med fargede glass, rødt og grønt. Man skjermer med farger i sektorer over urent farvann, mens de hvite sektorene oftest betegner seilbart farvann. Rødt og grønt lys blir også brukt som farge i lanterner i trange farvann for å markere farvannets utstrekning.

I 1850 ble den elektriske lysbue introdusert, og på større bemannede fyr erstattet elektrisitet etter hvert oljebrennere som lyskilde. Som følge av en omfattende moderniseringsplan i tidsrommet 1990–96 er nå all fyrbelysning i Norge ombygd til elektrisk drift. Elektrisk kraft kommer enten fra det vanlige nettet, eller fyrstasjonen har sitt eget elektrisitetsverk med dieselaggregater. På enkelte fyrstasjoner er det montert store solpaneler med tilhørende batteri som gir nødvendig energi. Det er også mulig å benytte bølgekraftgeneratorer til drift av fyrbelysning. Alle fyr har reserveaggregater som automatisk settes i gang hvis det er feil ved hovedkrafttilførselen.

Ubevoktede fyrlykter deles i to hovedkategorier: skjermede fyrlamper og lanterner. Lyskilder her har vært petroleum, acetylengass eller elektrisitet. Skjermede fyrlamper er ca. 3,5 m høye fyrlampehus av jern, aluminium eller glassfiberarmert plast.

Lyskarakter

For å kunne skjelne fyrlys fra andre lys nytter man et system der fyrlysene blir gitt såkalte lyskarakterer. Lyskarakterene kan grovt sett deles i to kategorier eller hovedgrupper: 1) Okkulterende karakterer: Lyset blir avbrutt av (kortere) mørkeperiode(r) med visse mellomrom. 2) Blink: Lysperioden er kortere enn mørkeperioden. Innen disse hovedgrupper finnes en rekke varianter, f.eks. gruppeokkulterende (lys med to eller tre formørkelser), blink hvert tredje sekund, hvert femte sekund eller to blink hvert tiende sekund o.l. Blink av ett sekunds varighet eller kortere benevnes som lynblink. En annen variant er vekslende lys, at lyset skifter til annen farge med visse mellomrom.

Det er oftest fyrlysets kraftkilde som bestemmer karakteren, men det er viktig at ikke fyrlys i nærheten av hverandre får samme karakter, slik at forveksling kan oppstå.

Parafinfyrlamper brenner døgnet rundt, og det er derfor naturlig å gi disse lysrike karakterer (okkulterende). På denne type fyrlamper gjøres det ved at en turbin som drives av den varme luften over lyskilden, påmonteres en eller flere skjermer. Omdreiningshastigheten er 5–10 omdreininger i minuttet og gir tilsvarende antall formørkelser når skjermen passerer foran lyskilden.

I en gassdrevet eller i en elektrisk drevet batterifyrlampe, hvor det både er upraktisk og uøkonomisk å bruke store antall gassflasker eller batterier, vil man nytte blinkkarakterer. Med elektrisk kraft fra lysnettet spiller det mindre rolle hvilke karakterer man nytter, og man kan finne frem til karakterer som gir de beste forhold for skipsfarten. Det er derfor en fordel å ha flest mulig fyrlamper koblet til lysnettet.

Overettlys brukes ofte i trange innseilinger. Disse består av to lys som monteres med relativ stor horisontal avstand og slik at det bakerste lyset sees over det fremste. Når man ser begge lys i én linje, sies de å være overett, og faller da sammen med den kurs fartøyet skal holde. For også å kunne brukes om dagen er de forsynt med lett synlige merker.

På fyrlamper som drives med gass eller med elektrisitet, vil det være montert fotocelle eller solventil som påvirkes av endringer i lysforholdene og automatisk tenner og slokker lyset ved mørkets frembrudd og ved daggry. Elektriske fyrlamper vil vanligvis ha en sekundær kraftkilde for det tilfellet at strømmen skulle bli brutt, likeledes er det en automatisk lampeskifter med 2–6 lyspærer.

I Norge var tidligere all fyrbelysning nord for 59° n.br. (omtrent ved Stavanger) slokket i den lyse årstid. Slokningsperioden varierte fra ca. 20 døgn på 59° n.br. til 31/3 mnd. lengst i nord. Etter hvert som anleggene styres av fotoceller, er det lysforholdene som bestemmer om et fyrlys skal være i funksjon, uavhengig av årstiden og tid på døgnet.

Fyrskip og fyrbøyer

Fyrlys på skip brukes oftest av nasjoner som har langgrunt farvann ved sine kyster, f.eks. USA, Storbritannia og Nederland. Fyrskip er kostbare i anskaffelse og i drift, og anvendes bare der det er nødvendig å ha et kraftig lys- og tåkesignal. Med mer avansert automatikk er mange fyrskip erstattet med fyrtårn som bygges på land og slepes ut og senkes ned på et bestemt sted. I andre tilfeller erstattes fyrskip av store bøyer på 70–80 tonn, utstyrt med vanlige hjelpemidler som lys, tåkesignal og radiofyr, og med dieselaggregater som kraftkilde. Både fyr og bøyer er ubemannet og blir vanligvis fjenstyrt fra land.

I Norge har det vært lite behov for fyrskip, og bare to stykker har vært i drift, et på Lepsørev nord for Ålesund (1856–79) og et på Ildjernsflu utenfor Nesodden i Oslofjorden (1919–67).

De større lysbøyene som nyttes utenfor kysten i Norge er av stål og veier 8–10 tonn. De hadde tidligere acetylengassbrennere som lyskilde, men har nå batteridrift. I tillegg er det i noen utstrekning montert tåkesignal. De mindre lysbøyer i mer skjermet farvann er ofte av plast.

Historikk

Fyrlys har vært brukt helt fra oldtiden, men det har ikke vært mulig å tidfeste eller stedfeste bygging av fyr før det berømte Faros, som ble bygd i årene 299–280 f.Kr. Dette byggverket, som betegnes som et av verdens syv underverk, lå ved innløpet til Alexandria i Egypt. En stor del av tårnet stod i sin opprinnelige form så sent som ca. 1200, da det ble ødelagt av et jordskjelv.

Romerne bygde et relativt stort antall fyr. Et fyr som man mener var oppført av fønikerne eller romerne, er det berømte Coruña fyr (Herkulestårnet), nær Ferrol på nordvestkysten av Spania. Med Romerrikets forfall forsvant også det system av fyrlys som var bygd ut.

Først i begynnelsen av 1300-tallet ble det igjen bygd fyr på noen av de mest utsatte stedene. Frem til reformasjonen var drift av fyr først og fremst en religiøs barmhjertighetsgjerning, og fyrene ble ettersett og vedlikeholdt av eremitter og munker. På 1500-tallet økte utbyggingen av fyr i Europa. Med tiltagende sjøfart fant private personer og organisasjoner at det var god forretning å opprette fyrlys mot rett til å kreve avgift av de fartøyer som nyttet farvannet. Pga. det økende antall fyrlys på 1600- og 1700-tallet og økende forståelse for fyrbelysningens betydning for sikkerheten til sjøs, ble etter hvert fyrvesenet organisert som en offentlig institusjon.

I Norge ble private fyranlegg etablert på Lindesnes i 1655, på Store Færder i 1696, på Kvitsøy og Høgevarde i 1700 og på Rundøy i 1767. Det første anlegget på Lindesnes var i drift mindre enn ett år. I 1755 ble Lindesnes fyr overtatt av Fyrvesenet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjørkhaug, Birger & Sven Poulsson: Norges fyr, 1986-87, 2 b. (Norske minnesmerker), Finn boken
  • Olderkjær, Ove: Norske fyr : ei reise langs kysten, [rev. utg.], 2004, isbn 82-521-6462-5, Finn boken
  • Rode, C.F.: Norges fyrvesen : fyr-, merke- og ringevesenet gjennom 250 år, 1941, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg