Hellegrop
Hellegrop for produksjon av olje fra havdyrs fett (år 550-700), Kjølnes i Bearalváhki (Berlevåg). Det antas at hellegropene etter hvert fikk en symbolsk funksjon: de markerte at handelspartnerne var kommet ut av sitt eget rike, til Finnmǫrk. Etter vikingtida forsvinner hellegropene. De håløygske høvdingedømmene hadde da brutt sammen, mens sørøstlige handelsruter hadde åpna seg mot Holmgard, der interessen var større for pels og skinn.
Hellegrop
Av .
Kart over hellegroper i Norge
Hellegropenes geografiske utbredelse. Kilde: Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar [2004] 2022: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk.
Kart over hellegroper i Norge
Av .

Hellegroper er ovale eller rektangulære fordypninger, som er tolket som en samisk kulturminnetype fra jernalderen. Samene benyttet trolig gropene til fremstilling av tran eller olje fra hval- og/eller selspekk. Hellegropene er dokumentert langs kysten av Nord-Troms og Finnmark, hvor de er lokalisert like over strandsonen, vanligvis parallelt med strandlinjen.

Beskrivelse av kulturminnene

Hellegropene er 2–4 meter lange, 1–2 meter brede og inntil 0,5 meter dype. Langs sidene og i bunnen er de fôret med heller. De finnes vanligvis i grupper på inntil fem groper, men det er også felt på 30–40 groper. Arkeologiske utgravninger har påvist skjørbrent stein og trekull i gropene. Mengden av slikt materiale ved flere av gropene vitner om gjenbruk, der gropene kan ha vært brukt over lang tid. Det er også påvist kompakte rester av brent fettholdig materiale i bunnen av gropene. De eldste gropene er C-14-datert fra 100–200 evt., der den mest intense bruksfasen av hellegropene er datert til mellom 600 og 900 evt. Det er få groper som er datert etter 1000-tallet.

I tilknytning til gropene er det påvist spor etter små runde torvhus og telt. Formen på tuftene er lik den senere kjente rundgammen, som er vanlig hos den samiske befolkningen. Denne boligtypen er datert tilbake til århundrene før Kristi fødsel, gjennom jernalderen og inn i historisk tid. I tillegg finnes det spesielt i de vestlige områdene spor etter smale naust eller båtopptrekk, som sammen med hellegropene utgjør sentrale element i jernalderens kulturmiljø. Kulturminnene knyttes til en sesongmessig bruk av ytterkysten på sommeren.

Hvordan kan vi forstå bruken av hellegropene?

Tidligere ble hellegropene tolket som graver og omtalt som «hellekistegraver», eller «russegraver». Arkeologiske undersøkelser har imidlertid sannsynliggjort at de ble benyttet til fremstilling av tran eller olje fra hval- og/eller selspekk. Isotopanalyser av det brente organiske materialet påvist i bunnen av gropene har dokumentert fettstoffer fra slikt fett. Tolkningen styrkes av at gropene er lokalisert til ytterkysten og i nærheten av strandlinjen samt at det er funnet hvalbein i og ved flere av gropene. Eksperimenter har dessuten vist at hellegropene egner seg til utvinning av olje, og det kan nevnes at det i en skriftlig kilde fra 1588 fra kvitsjøområdet er beskrevet hvordan man brukte groper til utvinning av tranolje fra selspekk. Her heter det at spekket ble lagt lagvis med glødende stein i gropene, slik at spekket smeltet, og oljen fløt opp og kunne øses av.

Tranolje antas å ha spilt en viktig rolle i skipsfarten, som impregnerings- og smøremiddel for tre- og tauverk, samt i fremstilling av lær. I Sagaen om Eirik Raude nevnes det at tjære eller smurning laget av selolje var foretrukket til å bre båtene med, for å forhindre angrep fra pælemark. I tillegg var oljen verdifull til oppvarming og belysning. Eksempelvis antas det at oljen ble brukt til oppvarming og belysning ved gjestebud og sammenkomster på de nordnorske høvdingsetene. Det var derfor et stort behov for tranolje i Europa.

Byttehandel og etniske grenser

Hellegropene tas i bruk samtidig med konsolideringen av høvdingsamfunnet i Nordland og Troms. Noen av anleggene er så store at de ikke kan forklares ut fra lokale behov alene. Det er derfor naturlig å anta at produksjonen var rettet mot et marked, knyttet til en byttehandel med de norrøne høvdingene. I bytte mot tranoljen fikk samene sannsynligvis primært jern, men også andre statusbetonte metaller. I tillegg kan samene ha byttet til seg produkter fra det norrøne jordbruket.

Hellegropene finnes hovedsakelig nord for det norrøne bosettingsområdet, og den største konsentrasjonen av groper finnes i grenseområdene. Området rundt Lyngenfjorden synes å danne en sørlig grense for gropenes utbredelse. Nærhet til et marked må ha vært viktig ved plassering av gropene. Anleggelsen av gropene kan derfor primært forstås ut fra deres økonomiske og teknologiske betydning.

Gropene er også tolket som signal om samisk tilstedeværelse. Lyngenfjorden synes å ha dannet nordgrensen for norrøn bosetting i vikingtid og tidlig middelalder. Selv om det finnes enkelte norrøne bosetningsspor nord for denne grensen, skifter jernalderens kulturlandskap karakter i Nord-Troms, der spor etter samisk bosetting dominerer nord for Lyngenfjorden. I senere del av middelalderen sammenfaller denne grensen med den vestre grensen av den norsk-russiske felles beskatningsgrensen. Etter fredsavtalen i 1326 kunne republikken Novgorod ta finnskatt sørover til Lyngstuva. Over tid kan denne grensen ha fått en etnisk betydning, da områdene nord for Lyngenfjorden ble assosiert med den samiske befolkningen. Når en kom nord for Lyngen, var det ikke lenger norrøne kulturelle uttrykk som særpreget kystlandskapet, men spor etter den samiske befolkningen, slik som hellegroper, samiske boliger og graver. Denne grensen synes å ha røtter tilbake til jernalderen.

Hvorfor går hellegropene ut av bruk?

Bruken av hellegropene forsvinner på slutten av vikingtid eller tidlig middelalder. Det markedsrettede fiskeriet på vestkysten av Norge førte til at tilgangen på tran fra torskelever ble så stor at tranolje fra marine pattedyr fikk mindre betydning. Samtidig oppstod nye sosiale og kulturelle mønstre langs kysten. Den samiske befolkningen orienterte seg i større grad mot handelsnettverk i øst, samtidig som de norrøne høvdingdømmene brøt sammen. I disse østlige handelsnettverk synes ikke tranolje lenger å ha vært et interessant bytteobjekt. Hellegropene mistet dermed sin funksjon som et resultat av endrede økonomiske, politiske og sosiale forhold på slutten av vikingtiden og i tidlig middelalder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar [2004] 2022: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk.
  • Henriksen, Jørn 2006: Ild og tranolje – hellegroper og nordnorsk jernalder. Ottar. Ilden i sentrum nr. 262: 50-57.
  • Nilsen, G. 2016: Marine mammal train oil production methods: Experimental reconstructions of Norwegian Iron Age slag-lined pits. Journal of Maritime Archaeology 11 (2): 197-217.
  • Schanche, K. 1992: Den funntomme perioden. Nord-Troms og Finnmark i det første årtusen e. Kr. Oslo: FOK-programmets skrifts skriftserie 2.
  • Tegengren, H. 1965: Hunters and amazons. Seasonal migrations in older hunting and fishing communities. H. Hvarfner (red.) Hunting and fishing. Luleå: Norrbottens museum.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg