hurtigløp på skøyter

På distansene 500, 1000, 1500, 5000 og 10 000 meter (kvinner 3000 meter) kåres olympiske mestere hvert fjerde år og verdensmestere og norske mestere årlig (med unntak av i 1998 har ikke enkeltdistanse-VM blitt arrangert i OL-år). Tidene måles elektronisk ned til hundredeler av et sekund. Man konkurrerer også på 100 meter rett frem. Det er dessuten årlige VM og NM sammenlagt etter fire distanser i løpet av to dager, både i allround og sprint. EM arrangeres annethvert år. Allround-distanser for menn er 500, 5000, 1500 og 10 000 meter i denne rekkefølgen, for kvinner 500, 3000, 1500 og 5000 meter (tidligere 500, 1500, 1000 og 3000 meter). Sammenlagt sprint omfatter for begge kjønn to 500-metere og to 1000-metere.

Tidene på hver distanse omregnes til poeng ved å dividere tiden målt i sekunder med antall 500-metere distansen inneholder. Distansepoengene summeres, og løperen med lavest poengsum blir mester. Det arrangeres verdenscup med flere stevner på 100 meter, 500 meter, 1000 meter, 1500 meter og langdistanser. I lagtempo med tre løpere på laget konkurreres det etter utslagsmetoden mellom to og to lag. Som i forfølgelsesritt i banesykling starter lagene på hver sin side av banen, og man går bare i den indre banen. Distansen for menn er åtte runder (3200 meter), for kvinner seks runder (2400 meter). Lagtempo ble VM-øvelse i 2005 og OL-øvelse i 2006.

Til og med 1907 måtte man vinne minst to distanser i EM og tre distanser i VM og fullføre de øvrige for å bli allroundmester, ellers endte konkurransen uavgjort. Sammenlagtseier etter tre distanseseirer (uten nødvendigvis å ha lavest poengsum) var gjeldende helt til 1986. For å kåre mestere hvis ingen vant tre løp, ble lavest plassiffersum innført som vinnerkriterium i 1908, men vinneren måtte ha minst én distanseseier. I 1925 kom tidspoeng (i NM i 1924) og i 1928 nåværende system. I NM gikk man til og med 1911 kun tre distanser (ikke 10 000 meter), og en eventuell vinner måtte ha minst to distanseseirer, ellers endte det uavgjort. Senere ble man vinner på best tid sammenlagt hvis ingen vant to løp, deretter på lavest plassiffer. I 1919 gikk man over til de internasjonale regler.

De første hurtigløpskonkurranser i nyere tid fant sted i Nederland og Nord-England rundt 1800. Opprinnelig ble løpene arrangert på islagte innsjøer og havnebassenger, blant annet på kanalene i Nederland. I Norge ble det første store skøyteløpet holdt utenfor Akershus festning i 1863, og i 1864 ble Christiania Skøiteklub stiftet. I 1885 slo Axel Paulsen nederlenderen Renke van der Zee i et berømt oppgjør på Frognerkilen. I 1889 ble det første uoffisielle verdensmesterskapet på rundbane avholdt, og nederlenderen Jaap Eden ble i 1893 den første offisielle verdensmesteren. Norges første var Peder Østlund i 1898.

Rundt 1890 begynte man å arrangere løpene på naturis på spesielt anlagte landbaner, og Frogner stadion i Oslo (anlagt i 1901, flyttet i 1914) ble frem til 1940 sentrum for norsk skøyteidrett. Også Hamar har lange skøytetradisjoner og arrangerte sitt første VM i 1895. Banen var først på Mjøsa, senere Hamar stadion og Vikingskipet. I Trondheim ble det første VM arrangert i 1907. Berømte utenlandske høylandsbaner, hvor mange rekorder ble satt, var først i Davos (Sveits), senere blant annet i Inzell (Tyskland) og Almaty (Kasakhstan). Det første VM på Bislett stadion i Oslo ble holdt i 1925, og Bislett overtok etter andre verdenskrig rollen som Norges viktigste skøytearena. Denne rollen beholdt Bislett frem til 1988. I 1960-årene kom baner med kunstfrossen is, den første var Nya Ullevi i Göteborg i 1959, mens Valle-Hovin i Oslo ble åpnet i 1966. I 1987 kom den første innendørsbanen (i Nederland), hvor det ble satt mange nye rekorder på grunn av optimale og like forhold for løperne. Senere er det kommet mange flere innendørsbaner, blant annet Hamar Olympiahall (Vikingskipet) til OL i 1994.

Hurtigløpsskøytene var i prinsippet uforandret frem til midt i 1990-årene, da såkalte klappskøyter førte til store rekordforbedringer. På klappskøyter er skøyteskoen festet til jernet bare i tåpartiet, slik at hælen kan løftes fra jernet i frasparket tilsvarende som ved tåbindinger på ski.

Frem til 1940 dominerte norske løpere med stjerner som Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud, Bernt Evensen og Michael Staksrud. Den fremste utenlandske opponenten, etter Jaap Eden, var finnen Clas Thunberg i 1920-årene. Etter den annen verdenskrig var Norge og Nederland ledende nasjoner, men Sovjetunionen hevdet seg sterkt i 1950-årene, blant annet ved Oleg Gontsjarenko. Etter anlegg av olympiske innendørsbaner i Canada (Calgary i 1988) og USA (Salt Lake City i 2002) har nordamerikanske løpere kommet sterkt. De fremste norske løpere har vært Hjalmar Andersen, Knut Johannesen og Johann Olav Koss, andre gode løpere har vært Fred Anton Maier, de fire «S'ene» Sten Stensen, Jan Egil Storholt, Kay Stenshjemmet og Amund Sjøbrend, samt Ådne Søndrål. Nederlenderen Ard Schenk (rundt 1970) og amerikaneren Eric Heiden (1977–80) er utenlandske stjerner. Svenske løpere har hevdet seg i perioder, blant annet Sigvard Ericsson, Jonny Nilsson og Tomas Gustafson. Blant kvinnene var Sovetunionen ledende allroundnasjon frem til rundt 1980, senere særlig Tyskland (tidligere DDR) gjennom blant andre Karin Kania og Gunda Niemann-Stirnemann, samt Nederland og Canada. Etter rundt 1970 har sprint fått bredere utbredelse enn allround, og land som Japan, Sør-Korea, Kina, Tyskland, USA og Canada har fått frem gode sprintere ved siden av de tradisjonelle hurtigløpsnasjoner.

I hurtigløp er offisielt VM og EM allround for menn arrangert fra 1893 (uoffisielt VM fra 1889). For kvinner er det arrangert offisielt VM fra 1936, og EM ble holdt i 1970–1974 og deretter fra 1981. VM i sprint er arrangert for begge kjønn fra 1972 (uoffisielt fra 1970). Verdenscup er holdt siden sesongen 1985/1986, VM på enkeltdistansene fra 1996. I kortbaneløp er VM allround holdt fra 1981. Hurtigløp er OL-gren for menn fra 1924 og for kvinner fra 1960, kortbaneløp for begge kjønn fra 1992.

NM i hurtigløp allround er offisielt arrangert for menn fra 1894 (uoffisielt fra 1887) og for kvinner fra 1933 (uoffisielt også 1932). NM i sprint er arrangert fra 1970 (kvinner 1971) og NM enkeltdistanser fra 1987 (begge kjønn). Det var en periode (1987–1992) også NM i stafett for tremannslag, samt (1988–1993) NM i maraton.