Atomnedrustning er politiske prosesser, avtaler og tiltak som setter grenser for, regulerer og reduserer utvikling, produksjon og utplassering av atomvåpen (kjernefysiske våpen).

Frykten for en kjernefysisk konfrontasjon mellom USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen førte til krav om avtaler som skulle regulere prøvesprengninger, spredning av kjernefysiske våpen og antallet slike våpen. Disse avtalene spiller en viktig rolle i arbeidet med å begrense rustningskappløpet mellom stormaktene og oppnå reell nedrustning.

De første avtalene

Særlig i 1950-årene var det kraftig opprustning og mange prøvesprengninger. Men først etter at verden hadde vært på randen av kjernefysisk krig under Cubakrisen i 1962, ble det satt i verk forhandlinger for å begrense sprengningene.

Prøvestansavtalene

Den første avtalen ble inngått 1963 mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen og innebar et forbud mot atomvåpenprøver i atmosfæren, under vann og i det ytre rom (Den delvise prøvestansavtalen, engelsk Limited Nuclear-Test-Ban Treaty). Avtalen har ubegrenset varighet. Prøvestansavtalen har derimot intet forbud mot underjordiske prøver, og disse ble deretter den type kjernefysiske prøvesprengninger som atommaktene mest benyttet seg av. I 1993 startet derfor Nedrustningskonferansen i Genève arbeidet med en ny avtale, Prøvestansavtalen av 1996 (Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty), som også ville forby underjordiske sprengninger og samtidig forbedre verifikasjonsordningene. Avtalen ble vedtatt av FNs Generalforsamling i 1996, men har ennå ikke trådt i kraft fordi en liten gruppe stater, fremst blant dem USA, ikke har ratifisert.

Ikkespredningsavtalen

I 1968 ble det inngått en traktat som tok sikte på å forhindre en fortsatt spredning av kjernevåpen til nye land (Ikkespredningsavtalen, engelsk Nuclear Non-Proliferation Treaty (NPT). Den trådte i kraft i 1970, opprinnelig for 25 år. Atomvåpenstatene forplikter seg til å arbeide for generell og fullstendig nedrustning, mens avtaleparter som ikke har kjernefysiske våpen forplikter seg til å avstå fra å utvikle eller anskaffe dem. Det er likevel alle parters rett å utvikle kjernekraft til fredelige formål. Det internasjonale atomenergibyrået IAEA bistår med å kontrollere at avtalen overholdes. Avtalepartene skal holde 5-årlige tilsynskonferanser. På tilsynskonferansen i 1995 ble avtalen reforhandlet og forlenget på ubestemt tid.

Ikkespredningsavtalen har trolig medvirket til å begrense utbredelsen av kjernevåpen, men kravet om nedrustning er svakt utformet. Det skyldes at atomvåpenmaktene ikke aksepterte noen strengere bestemmelse, og uten deres samtykke ville det ikke blitt noen avtale. Dermed bidro avtalen i realiteten til å sementere maktforholdene i mange år fremover: de fem atommaktene (USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike) fikk internasjonalt monopol på atomvåpen som avskrekkende våpen. Senere har dette monopolet blitt svekket, fordi flere andre stater, blant dem India, Israel, Nord-Korea og Pakistan, likevel har skaffet seg atomvåpen og også midler til å levere dem (raketter, bombefly og så videre). Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble avtalen reforhandlet i 1995 og forlenget på ubestemt tid.

SALT-avtalene

SALT II-avtalen
USAs president Jimmy Carter (t.v) og Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev undertegner SALT II-avtalen i Wien i 1979.
SALT II-avtalen
AP/NTB.

I 1969 ble det innledet forhandlinger mellom Sovjetunionen og USA innenfor faste rammer med sikte på å begrense produksjon og utplassering av strategiske kjernevåpen. Disse forhandlingene ble kalt SALT (Strategic Arms Limitation Talks). Det ble inngått en første avtale om begrensninger i mai 1972. SALT 1-avtalen omfattet en traktat som begrenset antallet rakettforsvarssystemer (ABM = Anti-Ballistic Missile) til to anlegg i hvert land. I 1974 begrenset ABM-avtalen antallet til ett system i hver av supermaktene.

SALT-avtalen omfattet også en interimsavtale om visse tiltak med sikte på begrensning av offensive strategiske våpen. Forhandlingene om SALT 2, som skulle avløse interimsavtalen, begynte i november 1972, men en avtale ble først undertegnet i Wien 1979. Den inneholdt en traktat om begrensning av offensive strategiske våpen og en protokoll som begrenser utplassering og testing av «flyttbare» interkontinentale (langtrekkende) ballistiske raketter (ICBM) og av såkalte cruise-raketter (førerløse fly) med en rekkevidde på mer enn 600 kilometer. På grunn av motstand i Kongressen og den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan ble SALT 2-avtalen aldri formelt ratifisert av USA. Den ble likevel stilltiende etterlevd frem til 1986.

Mellomdistansevåpen: Reell kjernefysisk nedrustning

I 1979 gjorde NATOs ministerråd vedtak om en ny strategi for alliansens mellomdistansevåpen (også kjent under forkortelsene IRBM, INF, TNF). Det såkalte «dobbeltvedtaket» var ment som et svar på Sovjetunionens utplassering av nye SS-20-raketter, og gikk ut på (1) modernisering av NATOs arsenal av mellomdistanseraketter (herunder utplassering av 108 Pershing II og 464 cruise missiles i Vest-Europa) fra desember 1984, og (2) tilbud om forhandlinger med Sovjetunionen om nedbygging av arsenalene innen den planlagte utplasseringen.

I 1981 foreslo USAs president Ronald Reagan det som ble kalt en «null-løsning»: null amerikanske mot null sovjetiske mellomdistanseraketter i Europa. Forhandlinger kom i gang, men ble brutt høsten 1983, da de første amerikanske rakettene ble utplassert i Europa, til tross for betydelig motstand i deler av vesteuropeisk opinion. I 1985 ble forhandlingene gjenopptatt, omtrent samtidig som Mikhail Gorbatsjov overtok lederskapet i Sovjetunionen.

På toppmøtene mellom Reagan og Gorbatsjov i 1985 i Genève og i 1986 i Reykjavík ble grunnlaget lagt for inngåelsen av INF-avtalen i 1987, den første avtalen som innebar reell nedrustning. INF-avtalen forpliktet USA og Sovjetunionen til å fjerne en hel gruppe av landbaserte mellomdistanseraketter med kjernevåpen (engelsk Intermediate-Range Nuclear Forces, INF) samt forbød partene å anskaffe nye. Den innebar at Sovjetunionen måtte tilintetgjøre 1846 raketter og USA 846. Reglene for kontroll med gjennomføringen var meget strenge. INF-avtalen ble i hovedsak oppfylt i 1991 da de siste rakettene ble fjernet, men er fortsatt i kraft når det gjelder forbudet mot nyanskaffelse.

Reduksjon av strategiske våpen

I 1980-årene pågikk også forhandlinger om START-avtalen (senere kalt START I-avtalen). START (forkortelse for Strategic Arms Reduction Talks) var bilaterale forhandlinger mellom USA og Sovjetunionen om begrensning av supermaktenes arsenaler av strategiske kjernevåpen. De ble påbegynt i Genève 1982 og var å betrakte som en videreføring av SALT. Hovedforskjellen var at siktemålet for SALT bare var en begrensning (limitation) i form av fastfrysing av eksisterende våpenarsenal, mens START tok sikte på reelle reduksjoner (reduction) i antallet strategiske våpen.

START I-avtalen

Den første START-avtalen ble inngått 1991 mellom USA og Sovjetunionen. Den begrenset bl.a. de strategiske atomstyrkene på hver side til maksimum 1600 strategiske våpenbærere, det vil si landbaserte langtrekkende (interkontinentale) ballistiske raketter (ICBM, Intercontinental Ballistic Missile), ubåtbaserte ballistiske raketter (SLBM, Submarine Launched Ballistic Missile), langtrekkende cruise-raketter på bombefly, samt bombefly utstyrt for å bære atombomber. Dessuten satte den et øvre tak på 6000 for det antall atomstridshoder som hver av sidene, etter bestemte telleregler, var tillatt å ha på sine strategiske våpenbærere. Avtalen innebar i praksis reduksjoner i partenes strategiske styrker på rundt 30 prosent. Reduksjonene skulle gjennomføres innen 1999 (senere endret til utgangen av 2001).

Oppløsningen av Sovjetunionen i desember 1991 førte til at en del av de sovjetiske strategiske atomrakettene som START-avtalen omfattet, befant seg utenfor russisk område, i Ukraina, Kasakhstan og Hviterussland. USA og Sovjetunionens suksessorstater Russland, Ukraina, Kasakhstan og Hviterussland inngikk 1992 en tilleggsprotokoll til START-avtalen, som gjorde også de tre andre landene til avtaleparter. (Se også Nunn-Lugar-avtalen.)

START I-avtalen trådte i kraft 5. desember 1994, med gyldighet for 15 år. Den utløp i 2009 og er etterfulgt av New START-avtalen (se nedenfor).

START II-avtalen (aldri trådt kraft)

Den andre START-avtalen, som i 1993 ble undertegnet av USA og Russland, ble forhandlet frem som en kompletterende avtale til START I. Selv om avtalen aldri ble realisert fikk prinsippene og ideene bak avtalen betydning for forhandlingene om senere avtaler.

START II innebar at antallet stridshoder på strategiske våpen skulle reduseres til mellom 3800 og 4250 på hver side innen 2000, med maksimum 1200 på landbaserte raketter (650 på «tunge» raketter) samt høyst 2160 på ubåtbaserte ballistiske raketter. Innen 2003 (senere utsatt til 2007) skulle deretter samtlige landbaserte strategiske raketter med flere enn ett stridshode fjernes, og det øvre tak for ubåtbaserte ballistiske raketter senkes til 1750, samtidig som antallet stridshoder på strategiske våpen skulle reduseres til mellom 3000 og 3500 på hver av sidene. Avtalen innebar enighet om en faktisk reduksjon av USAs og Russlands strategiske atomvåpenarsenaler på cirka 2/3 i forhold til nivået i 1992.

SORT-avtalen

START II-avtalen trådte aldri i kraft på grunn av ratifiseringsmotstand på begge sider. Nye forhandlinger om en planlagt START III, som ble igangsatt i 1997, ble heller ikke fullført. I stedet inngikk USA og Russland en gjensidig nedrustningsavtale i 2002 (Moskva-avtalen, eller SORT (Strategic Offensive Reductions Treaty), i kraft fra 1. juni 2003), som ga en betydelig styrkereduksjon i strategiske våpen. Antallet atomstridshoder skulle etter denne avtalen reduseres fra cirka 6000 til mellom 1700 og 2000. Avtalen manglet imidlertid flere kontrollmekanismer og brøt med prinsippet om at nedrustningen skal gjøres irreversibel, det vil si at våpen som blir tatt ut blir ødelagt og ikke kan føres tilbake til operative arsenaler. SORT-avtalen ble oppfattet som et tilbakeskritt i forhold til hvordan START-avtalene var konstruert. Den skulle utløpt i 2012, men ble året før erstattet med New START.

New START-avtalen

New START-avtalen mellom USA og Russland ble forhandlet frem i 2010 etter utløpet av START I og viderefører viktige deler og prinsipper fra de tidligere START-avtalene og erstatter SORT-avtalen. Den trådte i kraft 5. februar 2011.

New START innfører begrensninger i antallet interkontinentale missiler, ubåtbaserte missiler og tunge bombefly og i antallet kjernefysiske stridshoder som kan være utplassert på de to første kategoriene. Avtalerammen skal være oppfylt etter syv år. Dessuten viderefører den de strenge inspeksjons- og overvåkningsmekanismene fra de tidligere START-avtalene.

Begrensningene ligger langt under det som de tidligere avtalene innebar. New START fortsetter med andre ord trenden med reduksjoner fra START I og II. Likevel anses ikke disse reduksjonene som særlig krevende, fordi partene allerede er i nærheten av, og i ett tilfelle faktisk under, de nye begrensningene. New START begrenser heller ikke antallet ikke-utplasserte stridshoder; en kan ha mange på lager uten at det er i strid med avtalen.

Verdien av avtalen ligger kanskje mest i at den driver kjernefysisk nedrustning et stykke videre, fortsetter og forbedrer inspeksjons- og verifikasjonsmetodene, og holder USA og Russland på talefot i rustningssammenheng som de to største atomvåpenmakter i verden.

Andre perspektiver

SORT-avtalen fra 2003 fikk mange til å stille spørsmål ved verdien av nedrustningsavtaler, og New START har ikke – tross forbedringer – ført til noen egentlig endring her. I mellomtiden har fokus blitt satt på spredningsproblemene, spesielt knyttet til Iran, og hvordan man kan hindre at kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen kommer i hendene på terrorgrupper.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg