marbakke

Etter sedvanerett (ulovfestede regler) utviklet gjennom rettspraksis utgjør marbakken som hovedregel yttergrensen for fast eiendom som ligger ved sjøen. Den som har eiendomsrett til strandtomt, eier også den delen av sjøgrunnen som er en naturlig forlengelse av eiendommen utover i vannet. Dette regnes som sikker rett, selv om regelen ikke er fastsatt i skreven lov. Annen grensefastsettelse for den enkelte eiendom kan imidlertid følge av andre rettsgrunnlag som lokal sedvane, alders tids bruk, avtale med mer.

Regelen om at eiendomsretten strekker seg ut til marbakken har røtter tilbake i de eldste norske lovene. I Magnus Lagabøtes landslov var det fastsatt at strandet sel ovenfor marbakken tilhørte grunneieren, men at finneren hadde krav på finnerlønn. I diplomer fra 1300-tallet beskrives tomtegrenser som går ut til marbakken. I Christian 4s Norske Lov ble landslovens marbakke oversatt til strandbakken, og dette begrepet ble videreført i Christian 5s Norske Lov (NL 5-12-17).

Noen klar definisjon av marbakken finnes ikke. Kjennetegnet er stedet der slakere sjøbunn faller brattere mot dypet. I en høyesterettsdom fra 1889 ble det lagt til grunn at et fall på 1:5 betraktes som marbakke.

Er det langgrunt og marbakken ikke kan påvises, strekker eiendomsretten seg ut til to meters dybde ved alminnelig lav vannstand. Dette målet ble tidligere på folkemunne angitt som dybden der en mann eller en hest kunne stå. Tometersregelen er underordnet marbakkeregelen. Marbakken, og dermed eiendomsgrensen, kan altså ligge både dypere og grunnere enn ved to meters dybde. Marbakkeregelen gjør også at eiendomsgrensen noen steder går nær land, andre steder langt fra land. I områder der det er brådypt ved land, strekker eiendomsretten seg ikke utover i sjøen. Dette ble avklart av Høyesterett i 2011.

Også utenfor marbakken har grunneieren enkelte særrettigheter som går under samlebetegnelsen strandretten.

• Falkanger, Thor og Aage Falkanger: Tingsrett, 8. utg, 2016, Finn boken

• strandrett