Plantegeografi er læren om plantenes fordeling på Jorden. Den en er et bindeledd mellom botanikk og geografi. Plantegeografien faller i to deler, floristisk og økologisk plantegeografi.
Faktaboks
- Uttale
- plˈantegeografˈi
Plantegeografi er læren om plantenes fordeling på Jorden. Den en er et bindeledd mellom botanikk og geografi. Plantegeografien faller i to deler, floristisk og økologisk plantegeografi.
Floristisk plantegeografi har til oppgave å skaffe lister over de planter som finnes i et bestemt område og som til sammen utgjør stedets flora. På grunnlag av dette materiale har man delt Jorden i «florariker» eller «floraregioner». Når hele jordkloden tas i betraktning, er følgende regioner blitt skilt ut:
Disse store hovedregionene blir igjen inndelt i mindre elementer.
En annen oppgave er å studere den enkelte plantearts historie, dens opprinnelse og nåværende vokseområde. Til dette brukes prikk-kart med en prikk for hvert kjente voksested. Noen arter kan være relikter, det vil si at de før har hatt en større utbredelse (se reliktflora). Noen er ubikvister (kosmopolitter) og er utbredt over store områder, mens andre, endemiske, er knyttet til et lite, begrenset område. I Norge finnes meget få endemiske blomsterplanter, på Hawaii er derimot 82 prosent av artene endemiske.
I Skandinavia finnes en rekke bisentriske fjellplanter, dvs. arter som har ett område i Sør-Norge, spesielt Dovrefjellene, og et annet i Nord-Skandinavia. Det var Alexander von Humboldt som grunnla den floristiske plantegeografi. Siden er den utbygd videre av blant andre August Heinrich Rudolf Grisebach, Adolf Engler og Ludwig Diels, og i Norge blant annet av Axel Blytt, Jens Holmboe og Rolf Nordhagen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.