Rikstelefon ble tidligere brukt om oppsetting av telefonsamtaler mellom ulike deler av landet.
rikstelefon
De som arbeidet ved et sentralbord hadde i oppgave å blant annet koble sammen to samtalepartnere i et telefoninett. Sentralbordet er i dag erstattet av en ruter.
Historikk
I telefontjenestens begynnelse ble det opprettet lokale telefonselskaper av private og av kommunale instanser. Disse lokale telefonselskapene muliggjorde at man kunne ringe til hverandre innen en by eller et tettsted. Det var ikke mulig å ringe til noen i en annen by med de første lokale telefonnettene.
Det ble etter hvert et behov for å koble sammen disse lokale telefonnettene slik at man kunne ringe til hverandre i hele Norge. For sammenkopling mellom slike lokale nettverk over lengre avstand var det kun staten som kunne skaffe en løsning. Det er fordi det var lite lønnsomt å koble sammen disse lokale telefonnettene: kostnadene var store på grunn av mye gravearbeid og utstyrskostnader.
Den offentlige rikstelegraftjenesten hadde i mange år bygd telegraflinjer over hele landet, og dette nettverket kunne utvikles videre til å tjene som fjernlinjer for telefoni. Egne rikstelfonsentralbord ble opprettet der de lokale telefonnettene kunne tilknytte seg.
Under telemonopolet
I Telegrafloven av 1899 hadde staten sikret seg enerett til all kommunikasjon, utenom det som private skulle anvende for interne formål. Etter hvert ble det statens politikk å overta de lokale telefonselskapene og knytte dem tettere sammen.
Med innføringen av automatiske fjernsentraler i stedet for manuelle sentralbord for rikstelefoni oppstod det i blant vansker med å få lokale telefonnett som var bygd med litt ulike tekniske prinsipper til å passe sammen. Eksempelvis så måtte talebåndbredde, signalstyrker og utveksling av kontrollsignaler koordineres.
Kapasiteten i fjernnettet, som gikk via stolpekurser med en rekke parallelle tråder, ble snart økt betraktelig ved å sette inn utstyr for multipleksing av talekanaler. Dette var utstyr basert på analogteknikk, der 12 talekanaler ble modulert med hver sin bærefrekvens, så de kunne overføres sammen på ett trådpar.
Radiolinjer
Fjernnettet ble etter hvert forsterket med egne telefonkabler med mange trådpar og med bærefrekvenssystemer for 60 og 120 talekanaler. Ny teknologi med radiolinjekjeder over fjellene skapte hete fagdiskusjoner i 1950-årene vis-a-vis tradisjonell kabelteknologi. Men da fjernsynet skulle bygges ut over hele landet på kort tid fra slutten av 1950-tallet, så var radiolinje eneste praktiske mulighet. Sammen med det omfattende spredenettet til TV-senderne fulgte høykapasitetsgrupper for telefonsamband, med 960 og senere 1800 telefonkanaler.
Overgang til digitale linjer
Overgangen til digital transmisjon innenfor lokale områder fra 1970-årene av spredte seg til kablene i fjernnettet, der systemer med opp til 1920 tale- og ISDN-kanaler etter hvert kom i bruk.
Kostnadsrelasjonene internt i telefonnettet endret seg slik at særskilte avgifter for fjernsamtaler kunne avvikles, og en enhetlig «Norgestakst» for hele landet ble innført.
I de siste årtier med utbyggingen av fiberoptiske kabelanlegg er kapasiteten økt nesten ubegrenset.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.