På tampen av jernalderen etablerte kristendommen seg i samenes nærområde. Dette var både på grunn av fredelig misjonsinnsats og fordi herskere i Europa brukte kristendommen til å styrke ideen om kongenes rett til makt. På slutten av 900-tallet innførte Rus (Russland) kristendommen. Før år 1100 hadde kristne bispeseter blitt oppretta i Norge, det nordligste av dem Nidaros med sentrum i dagens Trondheim. I samme århundre ble kristendommen også eneste tillatte offentlige tro i Sverige.
Det ble likevel ikke gjort noen større, målretta innsats for kristning av samene eller deres landområder. Samene forble lenge et folkeslag hvis religionsutøvelse var opprinnelig nordisk i bunn og grunn, skjønt i noen grad prega av kristne idéer som de selv tok til seg. Det oppstod ei religiøs kløft mellom samene og deres nabofolk.
Noen mulige unntak finner man helt sør i Skandinavia. Adam av Bremen (ca. 1075) skriver at blant Nordens kristnede folkeslag er «gøtene, värmlenderne, og den del av skridfinnene [samene] som bor i deres nabolag». Adam av Bremens beskrivelser kan man ikke tro ukritisk på, men det er ikke umulig at kristendommen faktisk hadde fått noe innpass hos de aller sydligste samene. Det kan også være betegnende at i sagaen om Håkon Håkonsson får man høre om kristning og kirkebygging i nord, men ikke blant samene i sør. Det er altså mulig at i samenes gamle «sørområder» hadde en del av samene blitt kristne, eller i alle fall primsignede – det vil si at de hadde gjennomgått grunnleggende dåpsundervisning og innledende dåpsritualer, sånn at kristne kunne ha kontakt med dem, blant annet handle med dem.
Det er uansett klart at både den førkristne samiske religionen og den norrøne befolkningas tro på samisk trolldom levde videre – ikke kun nordpå, men også sørpå. To østlandske landskapslover som ble skrevet ned en gang før 1120, Borgartingsloven og Eidsivatingsloven, nedla klare religiøse forbud knytta til samene: det ble fastslått at kristne nordmenn skulle ikke tro på kraften til samer, og skulle ikke dra til samene for å bli spådd eller få utført trolldom. En gammel form for samhandling mellom samer og nordmenn ble nå framstilt som et onde og forbudt ved lov.
Den norske staten ble gradvis mer sentralisert. Mellom nordlige storfolk og den sørlige kongemakta hadde det stått strid om retten til å motta «finneskatt» og retten til å handle med samene, men i løpet av 1000-tallet endte dette opp som kongelige privilegier: fra nå av betalte samene i det vestre Skandinavia tributt til fjernere herrer og deres utsendinger.
De neste hundreårene kom til å bli preget av at sentraliserte, kristne stater dannet seg sørpå. Disse søkte kontroll over samisk tributt og handelsvarer, og forsøkte å befeste de strategiske landområdene i Sápmi. Mange av de nye statenes konflikter utover i middelalderen kom til å handle om samenes land og rikdommer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.