Duke Ellington

Ellington dannet sitt første orkester under navnet The Washingtonians i 1923. Utover i 1920-årene utvidet han ensemblet fra seks til ti medlemmer, og fikk noe av et gjennombrudd ved sitt engasjement i 1927 på The Cotton Club i New York. Gjennom plater og radiosendinger ble orkesteret kjent over hele USA og allerede dengang akseptert som et av jazzens beste ensembler. På denne tiden ble orkesteret kjent for sin «jungelstil», på grunn av messingblåsernes flittige bruk av ulike former for sordiner (muter), noe som siden har preget orkesterets musikk.

I 1930-årene utvidet Ellington orkesteret opp mot det antall som var vanlig i datidens storband, 14–15 musikere. Det var på turné over hele USA og to ganger i Europa, deriblant i Norge i 1939. I første halvdel av 1950-årene, med dårlige tider for storbandmusikk, dalte populariteten noe. Vendepunktet kom ved jazzfestivalen i Newport i 1956, der orkesteret vakte sensasjon, blant annet gjennom en legendarisk solo av tenorsaksofonisten Paul Gonsalves. Fra da av var Ellingtons karriere en triumfferd, med stadige turneer og utsolgte konserter over store deler av verden.

Første del av 1940-årene betegnes ofte som et høydepunkt i Ellingtons musikk, ikke minst på grunn av tre nye musikere: bassisten Jimmy Blanton, tenorsaksofonisten Ben Webster og mannen som frem til sin død i 1967 skulle bli Ellingtons høyre hånd, komponisten, arrangøren og pianisten Billy Strayhorn.

Et særpreg ved Ellingtons orkester var stabiliteten blant musikerne. Barytonaksofonisten Harry Carney var med fra 1927 til 1974, altsaksofonisten Johnny Hodges i 1928–51 og 1955–70, klarinettisten Barney Bigard i 1928–42, tenorsaksofonisten Paul Gonsalves i 1950–73 og trompeteren Cootie Williams i 1929–40 og 1962–74.

Etter Ellingtons død fortsatte orkesteret i mange år under ledelse av hans sønn, trompeteren Mercer Ellington, men med stadig nye, yngre musikere uten et direkte forhold til den musikken som ble spilt.

Som pianist var Ellington preget av den såkalte «stride»-stilen, som var populær i 1920-årenes New York, men han fremtrådte bare sjelden selv som solist med orkesteret. Det ble ofte sagt at Ellington var pianist, men orkesteret var hans egentlige instrument. Som orkestrator var han hele sitt liv en foregangsmann innen jazzen. Han forstod bedre enn andre å utnytte alle de klangmuligheter som forelå, både ved å skrive for uvanlige instrumentkombinasjoner, ved å utnytte enkelte musikeres spesielle instrumentklang, og ved å skape nye klangfarger gjennom anvendelse av sordiner hos messingblåserne. Svært mye av hans musikk var dessuten bygd opp omkring en spesiell solist innen orkesteret.

Ellington var også den første innen jazzen som komponerte i større format; allerede i 1930-årene skrev han stykker som gikk ut over vanlige 32-takters jazzmelodier. Hans første helt store verk var suiten Black, Brown and Beige, som ble urfremført i Carnegie Hall i 1943. Flere store verk fulgte, blant andre Liberian Suite, Suite Thursday, Peer Gynt Suite, Harlem og New-World-a-Comin'. Mot slutten av 1960-årene skrev han tre kirkekonserter for orkesteret og sangsolister.

Ellington gjorde i løpet av sin karriere cirka 1000 plateinnspillinger (78-plater), og utgav omkring 100 album. På 1960-tallet samarbeidet Elington på flere utgivelser med sentrale jazzmusikere som Coleman Hawkins, John Coltrane, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og Frank Sinatra. Orkesteret medvirket dessuten i en rekke opptak for film og fjernsyn.

Filmen On the Road with Duke Ellington kom i 1974.

• jazz
• Musikk i USA

• Dance, Stanley: The world of Duke Ellington, 1970
• Kagge, Stein: Jazzprofiler: fra Satchmo til Ola Kvernberg, 2001, 73-81, isbn 82-516-1887-8
• Lambert, E.: Duke Ellington: A listener's guide, 1999
• Lawrence, A.W.: Duke Ellington and his world: A biography, 2001, isbn 0-415-96925-5
• Nicholson, Stuart: A portrait of Duke Ellington: reminiscing in tempo, 1999
• Rattenbury, Ken: Duke Ellington: Jazz composer, 1990, isbn 0-300-04428-3
• Vail, Ken: Duke's diary, 2002, 2 b., isbn 0-8108-4118-5