I midten av 1940-årene, forsterket etter at apartheid-systemet ble innført for fullt etter Nasjonalistpartiets valgseier i 1948, fikk en politikk basert på masseaksjon gjennomslag i ANC. Ikke minst ble dette fremmet av ungdomsorganisasjonen ANC Youth League, dannet i 1944 med ledere som fikk avgjørende innflytelse på ANC de kommende tiårene, deriblant Nelson Mandela, Walter Sisulu og Oliver Tambo.
Ungdomsligaen vedtok et aksjonsprogram som oppfordret til streiker, boikott og annen sivil motstand, en politikk som ble vedtatt av ANC i 1949, og som førte til en omfattende motstandskampanje på 1950-tallet. Med denne ble grunnlaget for en masseorganisering mot apartheid lagt, drevet frem av flere grupper, inkludert ANC, som gikk sammen i Congress Alliance (CA). CA sto i 1955 bak stormøtet Congress of the People i forstaden Kliptown, der Freedom Charter – det senere politiske grunnlaget for ANC – ble vedtatt. På grunnlag av dette ble flere ANC- og CA-ledere arrestert og stilt for retten i den berømte forræderi-rettssaken (Treason Trial), anklaget for forræderi, planlagt voldsbruk og maktovertakelse.
Opposisjon mot den bredt anlagte, ikke-rasistiske politikken i ANC ble fremmet av en retning afrikanister, som i 1959 brøt ut og dannet Pan Africanist Congress (PAC). Denne tok i 1960 initiativet til protestaksjoner som i Sharpeville ble møtt av væpnet politi, og 69 ble drept. Både ANC og PAC ble forbudt i april 1960, og unntakstilstand ble innført.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.