Aprilministeriet

Aprilministriet er sterkt knyttet til det historikeren Jens Arup Seip har kalt embetsmannsstaten og forsvaret av den. Denne regjeringen var det siste forsøket fra de konservative embetsmannsmiljøene på å danne regjering og holde makten. De konservative embetsmannsmiljøene, konsentrert i Kristiania, hadde hatt monopol på å danne regjeringer. Bare embetsmenn kunne utnevnes til ministere (statsråder), og regjeringene hadde vært langt på vei selvrekrutterende. Kongen hadde formelt sett hatt ansvaret og myndigheten til å utnevne og sette sammen regjeringer, og hadde i realiteten også utøvd stor innflytelse over enkelte ministerposter.

Siden 1880 hadde presset fra venstreopposisjonen under ledelse av Johan Sverdrup stadig økt med kravet om parlamentarisme, og hadde kulminert under riksrettssaken mot Selmer-regjeringen i 1883–1884. Selmer og flere statsråder var blitt dømt fra embetet etter å ha blitt stilt for riksrett. Aprilministeriet ble den siste regjeringen som ble utnevnt uten å stå i noe forhold til Stortingets sammensetning. Med Sverdrup-regjeringen sommeren 1884 ble parlamentarisme introdusert som ny statsskikk. Det betydde at en regjering måtte ha tillitt og støtte fra et flertall av representantene på Stortinget. I realiteten betydde det også at det partiet som hadde flest stortingsrepresentanter ble utsett til å danne regjering.

• Christian Homann Schweigaard (statsminister)
• Carl Otto Løvenskiold (statsminister i Stockholm)
• Ludvig Mariboe Benjamin Aubert (justisminister)
• Herman Johan Foss Reimers (finansminister)
• Nils Christian Egede Hertzberg (kirkeminister)
• Thomas Cathinco Bang (innenriksminister)
• Lars Christian Dahll (arméminister)
• Halfdan Lehmann (konstituert marine- og postminister)
• Ebbe Hertzberg (statsråd og medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm)
• Jacob Lerche Johansen (statsråd og medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm)

• statsrådssaken
• parlamentarisme
• norsk historie fra 1815 til 1905