Det Liberale Folkepartiet. DLF, norsk politisk parti 1972–88, stiftet 1972 som Folkepartiet Nye Venstre (FNV). Dette navnet ble imidlertid ikke godkjent, og partiet het 1972–80 Det Nye Folkepartiet (DNF). DLF ble dannet som følge av EF-avstemningen 1972. På det etterfølgende landsmøtet i Venstre på Røros ble partiet splittet. De fleste stortingsrepresentantene og mange sentrale tillitsmenn gikk over i det nye partiet. 1973–77 fikk DLF valgt én stortingsrepresentant. Senere gikk DLF sterkt tilbake og fikk ved valgene i 1980-årene under 1 % av stemmene. Dette førte til samarbeid med Venstre, og de to partiene stilte felleslister ved fylkestingsvalget 1987. På en samlingskongress 1988 ble DLF gjenopptatt i Venstre. En utbrytergruppe dannet likevel et nytt parti, som 1992 tok navnet Det Liberale Folkepartiet (se nedenfor).
For resultater i stortingsvalg, se tabell Stortingsvalg 1882-2005.
Partileder 1972–73 var Venstres tidligere formann Helge Seip; deretter Magne Lerheim (1973–78), Ingvar Helle (1978–80), Gerd Søraa (1980–82), Øyvind Bjorvatn (1982–86) og Alice Ruud (1986–88).
Det Liberale Folkepartiet etter 1992
Det nye partiet ble opprettet 1992 av enkelte opprinnelige medlemmer av DLF. Utover i 1990-årene ble disse supplert av enkelte av liberalistene som forlot Fremskrittspartiet. På grunn av dette utviklet DLF seg til å bli mer og mer liberalistisk. På landsmøtet i 2001 ble det vedtatt et prinsipprogram som var konsekvent liberalt og liberalistisk, og DLF har siden fremstått som et parti som er sterkt ideologisk, og som konsekvent går inn for full individuell frihet.
DLFs ledere i perioden fra 1992: Tor Ingar Østerud (1992-95), Runar Henriksen (1995-97), Trond Johansen (1997-2001), Arne lidwin (20001-03), Vegard Martinsen (fra 2003).
