Etter Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen i 1985 og den påfølgende perestrojka-politikken, kom det i gang en ny bevegelse for demokratisering og nasjonal uavhengighet i Estland. I den første protestperioden, fra 1987, stod miljøspørsmålene sentralt. Senere ble det mobilisert for estisk uavhengighet og en egen kultur. I 1987 ble Det estiske kulturminneselskapet grunnlagt. Russifiseringen hadde ført til at esterne i 1989 bare utgjorde 62 prosent av befolkningen. Både kulturminneselskapet og andre, som blant annet reviderte den offisielle historieskrivningen, hadde en klar nasjonal vinkling på sitt arbeid. Deportasjonene og henrettelsene i 1940-årene ble flittig diskutert.
I 1987 ble det lagt frem et forslag om økonomisk uavhengighet for Estland. I 1988 ble det dannet en «folkefront for perestrojka». Utgangspunktet var å gi støtte til Gorbatsjovs reformpolitikk. Dermed kunne også liberale partimedlemmer engasjere seg. Men folkefronten ble raskt et aktivt forum for selvstendighetstenkningen. Sommeren 1988 ble det arrangert en rekke store sangstevner med hundretusener av deltakere. Det var slike stevner og senere demonstrasjoner som gav uavhengighetsprosessen i Estland og resten av Baltikum navnet «den syngende revolusjonen».
En stor demonstrasjon i Tallinn i juni 1988 med 150 000 mennesker førte til at den reformfiendtlige partilederen Karl Vaino (født 1923) måtte gå av. Han ble erstattet av Vaino Väljas (født 1931), som gradvis orienterte seg i retning av opposisjonens selvstendighetskrav. En annen ledende kommunist som ble mer nasjonalistisk, var Arnold Rüütel (født 1928). Han var formann for det øverste sovjet (senere det høyeste råd) fra 1983 til 1992.
Estland var det første baltiske landet som erklærte seg uavhengig. Vedtaket ble gjort av Estlands øverste sovjet 16. november 1988. Det innebar at estiske lover skulle gjelde foran sovjetiske, og at Estland skulle kunne hindre sovjetiske lover i Estland. Vedtaket ble ikke godtatt av Sovjetunionen og erklært for ukonstitusjonelt. I Estland ble det likevel fulgt opp med en ny språklov i januar 1989. Estisk ble republikkens offisielle språk, og det ble stilt krav om at språket måtte beherskes i mange offentlige stillinger. Dette virket provoserende på den russiske minoriteten og var medvirkende til at en ny organisasjon, Den internasjonale front (Interfront), ble grunnlagt i mars 1989. Både konservative kommunister og reformtilhengere, men som ønsket at Sovjetunionen fortsatt skulle bestå, søkte til den nye organisasjonen.
På 50-årsdagen for den tysk-sovjetiske pakten 23. august 1989 ble det dannet en kjede av omtrent to millioner mennesker gjennom hele Baltikum fra Vilnius til Tallinn. De stod tett i tett og holdt hverandre i hendene som et uttrykk for kravet om uavhengighet. I november erklærte Estlands høyeste råd at den sovjetiske annekteringen var illegal, og ved de første frie valgene den 18. mars 1990 fikk tilhengerne av uavhengighet 2/3 flertall. Da det nyvalgte høyeste råd kom sammen i april, ble Edgar Savisaar statsminister. Han hadde tidligere vært leder for den statlige plankommisjonen og visestatsminister.
Mange estere ville ikke godta at et organ som var en direkte videreføring av kommunisttidens øverste sovjet skulle være det selvstendige Estlands nasjonalforsamling. I 1989–1990 organiserte derfor radikale nasjonalister en frivillig velgerregistrering til en alternativ forsamling, Estlands kongress. Bare de som hadde vært estiske statsborgere før 1940 og deres etterkommere fikk stemmerett. Et flertall av de etniske esterne registrerte seg, og valg ble holdt i februar–mars 1990. Kongressen møtte første gang i mars, men mistet i løpet av 1990 og 1991 noe av sin tiltrekningskraft. Mange fryktet at radikalismen kunne skape en farlig situasjon i forholdet til Sovjetunionen. Etter hvert økte også tilliten til at Estlands øverste råd virkelig representerte nasjonale interesser.
Tilhengerne av fortsatt sovjetisk styre fryktet nettopp en slik utvikling, og i mai 1990 gjennomførte de kraftige demonstrasjoner i Tallinn. I mars 1991 boikottet Estland Sovjetunionens folkeavstemning om en ny unionsavtale (18. mars). I stedet ble det to uker tidligere avholdt en egen folkeavstemning i Estland som ga et flertall på 78 prosent for uavhengighet. Når andelen estere i befolkningen var 62 prosent, betyr det at mange fra minoritetene også stemte for uavhengighet.
Som i de andre baltiske landene ble siste fase i uavhengighetskampen gjort lettere av det mislykkede statskuppet mot Gorbatsjov i Sovjetunionen 19.–21. august 1991. Estlands høyeste råd benyttet anledningen til å erklære full uavhengighet den 20. august. Det var samtidig med Latvia, og var en oppfølging av Litauens uavhengighetserklæring fra mars 1990. I de nærmeste ukene ble de tre baltiske statene anerkjent av en rekke land, blant dem Norge. Den 6. september kom den sovjetiske anerkjennelsen av uavhengigheten, og landene ble kort etter opptatt i FN og KSSE.
Enkelte paragrafer fra Estlands grunnlov av 1938 ble gjeninnført i mai 1990. Etter uavhengigheten i 1991 ble det utarbeidet en ny grunnlov. Statsformen skulle være republikansk og parlamentarisk, men med en relativt sterk presidentstilling. Den første presidenten skulle velges ved direkte valg. Deretter skulle presidenten velges av riksdagen. Grunnloven trådte i kraft 3. juli 1992 etter å ha blitt godkjent ved en folkeavstemning i juni samme år.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.