Johannes Brahms var en tysk komponist og en av de betydeligste komponistene innenfor romantikken på slutten av 1800-tallet. Han var både en begavet håndverker med respekt for tradisjon og de klassiske formene, og en dypt personlig kunstner med evne til å formidle sterke følelser gjennom musikken. Hans fire symfonier, to klaverkonserter, fiolinkonserten og dobbelkonserten for fiolin, cello og orkester regnes som hovedverker i orkesterlitteraturen. Hans kammermusikk og sanger fremføres ofte, og hans messe Ein deutsches Requiem regnes som et av epokens betydeligste kirkemusikalske verk.
Johannes Brahms
Faktaboks
- Født
- 7. mai 1833, Hamburg
- Død
- 3. april 1897, Wien
Liv
Johannes Brahms var født i Hamburg, hvor han vokste opp i et fattigkvarter. Han viste tidlig musikalsk begavelse og måtte spille til dans og arrangere underholdningsmusikk for å tjene penger til familiens underhold. Han fikk undervisning i klaverspill, og fra tolvårsalderen i komposisjon av pianisten Eduard Marxen. Han debuterte som pianist femten år gammel.
I 1853 drog han på turné sammen med den ungarske fiolinisten Ede Reményi og lærte Joseph Joachim, Franz Liszt, Hans von Bülow, og Clara og Robert Schumann å kjenne. Schumann skrev en oppsiktsvekkende artikkel om «den unge ørn», hilste Brahms som en musikkens Messias og hjalp ham til å få trykt de første komposisjonene. Vennskapet med Schumann, og særlig vennskapet med og kjærligheten til Clara, fikk gjennomgripende betydning for Brahms.
Fra 1857 til 1859 var Brahms ansatt som pianist og kapellmester ved hoffet i Detmold. I 1860 skrev han under på et manifest som gikk mot den musikalske retningen som «nytyskerne» sto for – det vil si den programmusikken man finner hos Hector Berlioz og Franz Liszt, samt de musikalske ideene utviklet av Richard Wagner. Med sin holdning ble Brahms en motpol til disse og må sies å stå på den absolutte musikkens grunn. Musikk der et «program» i en eller annen form – et dikt eller en uttrykksmettet tittel – bestemmer innholdet, stod Brahms meget fjernt. Hans musikk faller stort sett innenfor de overleverte formene og i og med det kan han regnes som konservativ. Det betyr imidlertid ikke at han ikke maktet å gi de overleverte formene nytt liv med en forfinet gjennomarbeidelse ned til minste detalj.
Da han i 1862 ble forbigått ved ansettelse av dirigent for det filharmoniske orkesteret i Hamburg, reiste han til Wien, hvor han hadde sin faste bopel de siste 25 årene av sitt liv.
I 1863–1864 var han dirigent for Sing-Akademie i Wien og fra 1872 til 1874 for Gesellschaft der Musikfreunde. Han fikk tilbud om flere stillinger, blant annet stillingen som kantor ved Thomaskirken, men han foretrakk å leve som fri kunstner. Han foretok stadig konsertreiser, dirigerte egne verker og spilte blant annet sine klaverkonserter. Om somrene oppholdt han seg gjerne i Sveits.
Verker og stil
Brahms' produksjon viser en organisk utvikling mot stadig større enkelhet og konsentrasjon. Han sluttet seg tidlig til den schumannske romantikken og Ludwig van Beethovens siste verker. «La andre gjøre hva de vil. Min mester er Beethoven», skal han ha uttalt. I sine senere år studerte han flittig Johann Sebastian Bach og eldre tyske vokalkomponister. En stadig inspirasjonskilde for ham var den tyske folkemusikken. Han var til det ytterste selvkritisk og gjorde mange forsøk i de større formene før han gav seg i kast med det verket han hadde satt seg som mål. Sin første symfoni fullførte han 43 år gammel. Brahms komponerte 23 strykekvartetter, men bare tre av dem er utgitt.
Formelt var Brahms konservativ. Særlig fremtredende i hans produksjon er sonate-, lied- og variasjonsformene. Harmonisk og modulatorisk gikk han ikke stort lenger enn wienerklassisismen. Det kontrapunktiske arbeidet spiller en stor rolle. Hans temabehandling var suveren og melodikken uttrykksfull. Han hadde en forkjærlighet for mørke farger. Storparten av hans over 200 sanger, for det meste kjærlighetslyrikk, har for eksempel et elegisk og ofte patetisk preg.
Brahms, som er blitt karakterisert som den siste store klassikeren, vant stor anerkjennelse av sin samtid. Hans von Bülows slagord, «de tre store B'er: Bach, Beethoven og Brahms», har kanskje ikke gyldighet i dag, men han er fremdeles stadig å finne på konsertprogrammene over hele verden.
Sentral verker
Orkesterverker
Verk | Opus | År |
---|---|---|
Serenade i D-dur | 11 | 1857–1860 |
Serenade i A-dur | 16 | 1858–1860 |
Variasjoner over et tema av Joseph Haydn | 56a | 1873 |
Symfoni nr. 1 i c-moll | 68 | 1855–1876 |
Symfoni nr. 2 i D-dur | 73 | 1877 |
Akademisk festouverture | 80 | 1880 |
Tragisk ouverture | 81 | 1880 |
Symfoni nr. 3 i F-dur | 90 | 1883 |
Symfoni nr. 4 i e-moll | 98 | 1884–1885 |
Konserter
Verk | Opus | År |
---|---|---|
Klaverkonsert nr. 1 i d-moll | 15 | 1854–1859 |
Fiolinkonsert i D-dur | 77 | 1878–1879 |
Klaverkonsert nr. 2 i B-dur | 83 | 1878–1881 |
Konsert for fiolin og cello i a-moll | 102 | 1887 |
Kammermusikk
Verk | Opus | År |
---|---|---|
Klavertrio i H-dur | 8 | 1853–1854, revidert i 1889 |
Klavertrio i C-dur | 87 | 1880–1882 |
Klavertrio i c-moll | 101 | 1886 |
Horntrio i Ess-dur | 40 | 1865 |
Klarinettrio i a-moll | 114 | 1891 |
Klaverkvartett i g-moll | 25 | 1861 |
Klaverkvartett i A-dur | 26 | 1861–1862 |
Klaverkvartett i c-moll | 60 | 1875 |
Strykekvartetter i c-moll og a-moll | 51 | 1865–1873 |
Strykekvartett i B-dur | 67 | 1876 |
Klaverkvintett i f-moll | 34 | 1861–1864 |
Strykekvintett i F-dur | 88 | 1882 |
Strykekvintett i G-dur | 111 | 1890 |
Klarinettkvintett i h-moll | 115 | 1891 |
Strykesekstett i B-dur | 18 | 1858–1860 |
Strykesekstett i G-dur | 36 | 1864–1865 |
Fiolinsonate i G-dur | 78 | 1879 |
Fiolinsonate i A-dur | 100 | 1886 |
Fiolinsonate i d-moll | 108 | 1888 |
Cellosonate i e-moll | 38 | 1865 |
Cellosonate i F-dur | 99 | 1886 |
2 klarinettsonater, f-moll og Ess-dur | 120 | 1894 |
Klavermusikk
Verk | Opus | År |
---|---|---|
Sonate i C-dur | 1 | 1853 |
Sonate i fiss-moll | 2 | 1852 |
Sonate i f-moll | 5 | 1853 |
Variasjoner og fuge over et tema av Georg Friedrich Händel | 24 | 1861 |
Variasjoner over et tema av Nicolò Paganini | 35 | 1863 |
Klaverstykker | 76 | 1878 |
To rapsodier, h-moll og g-moll | 79 | 1879 |
Fantasier | 116 | 1892 |
Tre intermezzi | 117 | 1892 |
Klaverstykker | 118 | 1892 |
Klaverstykker | 119 | 1892 |
Orgelmusikk
Verk | Opus | År |
---|---|---|
To preludier og fuger, a-moll og g-moll | 1856–1857 | |
Elleve koralforspill | 122 | 1896 |
Verker for kor og orkester
Sanger for solostemme(r)
Verk | Opus | År |
---|---|---|
Liebeslieder (for vokalkvartett) | 52 | 1869 |
Neue Liebeslieder (for vokalkvartett) | 65 | 1874 |
Romanzen aus L. Tiecks Magelone | 33 | 1861–1868 |
Vier ernste Gesänge | 121 | 1896 |
Totalt over 260 sanger med klaver |
Brahms laget også tre store samlinger med folkevisebearbeidelser.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Brahms, Johannes: Johannes Brahms: life and letters, selected [...] by Styra Avins, 1997, isbn 0-19-816234-0
- Keys, Ivor: Johannes Brahms, 1989, isbn 0-7470-1805-7
- MacDonald, Malcolm: Brahms, 1990, isbn 0-19-816484-x
- Musgrave, Michael: A Brahms reader, 2000, isbn 0-300-06804-2
- Musgrave, Michael, red.: The Cambridge companion to Brahms, 1999, isbn 0-521-48581-9
- Neunzig, Hans A.: Brahms, 2003, isbn 1-904341-38-1
- Swafford, Jan: Johannes Brahms: a biography, 1997, isbn 0-679-42261-7
- Østerberg, Dag: Brahms, 2003, isbn 82-05-30626-5
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.