Ludvig-August var tredje sønn av det daværende franske kronprinsparet og bar tittelen hertug av Berry fram til han ble konge. Hans nest eldste bror døde som liten. Den eldste, hertugen av Burgund, ble dyrket av sine foreldre og vakte med sin sjarm og selvbevissthet store forventninger som tronarving. Før han var ti år døde han imidlertid av tuberkulose. Ludvig-August ble nå nummer to i arverekken, men i foreldrenes og omgivelsenes bevissthet levde han ikke bare i skyggen av sin avdøde brors minne, mens også av sine yngre brødre, grevene av Provence og av Artois. Begge kom på tronen under det restaurerte kongedømmet på begynnelsen av 1800-tallet, som Ludvig 18 og Karl 10. I motsetning til dem var Ludvig-August sjenert og usikker. Da han var elleve år gammel døde faren, og fra da av visste han at hans skjebne var å bli konge. Han hadde også to yngre søstre som levde opp. Den yngste, kjent som Madame Elisabeth, var tett knyttet til den nye kongefamilien, også gjennom revolusjonen. Hun døde på giljotinen i 1794.
Ludvig 16 har hatt rykte for å være tung, treg og vankelmodig. Han viste imidlertid tidlig interesse for og til dels svært gode evner i både naturvitenskap, historie og språk. I utgangspunktet var han også en livlig gutt, men han ble sosialisert inn i en trykkende fromhet i tråd med holdningene til sin farmor og far, som med det markerte avstand til Ludvig 15s libertinske livsstil. Som voksen ble Ludvig 16 karakterisert som vanskelig å «lese». Det kan ha svekket hans evne til å inngi tillit, ikke minst overfor de revolusjonære. I tillegg til at en viss reserverthet lå naturlig for kongerollen, hadde denne væremåten kanskje sin opprinnelse i at han tidlig ble presset til å hykle respekt for og kjærlighet til sine plageånder, særlig faren og eldstebroren.
I sin politiske oppdragelse ble Ludvig imidlertid preget av en sterk bevissthet om den eneveldige kongemakts berettigelse, ikke minst da farfaren involverte ham i politiske beslutninger etter at han var blitt kronprins. Dette kom til å overstyre både hans fromhet, hans sjenanse og hans mottagelighet for Marie Antoinettes innflytelse, som hans svigermor Maria Teresia hadde investert så mye i. Utenrikspolitikken var et område kongen hadde et spesielt ansvar for og hvor han hadde stor sakkunnskap. Når han i kritiske øyeblikk likevel ikke var i stand til å spille den myndige rollen som «Solkongen» Ludvig 14 til perfeksjon hadde dyrket, skyldtes det dels de nevnte personlige svakheter, men også at den eneveldige kongemakten allerede var blitt påført en skade som antagelig var blitt ubotelig. Denne skaden var påført dels av forgjengerens opptreden og dels av den aristokratiske opposisjonen. Dessuten hadde den samfunnsmessige utviklingen, opplysningstidens ideer og kristendommens svekkede grep gjort at eneveldet av Guds nåde ikke lenger hadde den nødvendige forankringen i den politiske kulturen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.