Som komponist har Thommessen et modernistisk tonespråk som beveger seg innen tonale rammer, men som ofte sprenger dur/moll-tonalitetens funksjonsharmonikk og tidvis beveger seg i tonalitetens grenseland, dog uten å bli atonal. Men det er like mye parametre som melodikk, rytmikk og dynamikk, med et rikt mangfold av nyanser, som er karakteristisk for hans musikk. Og med sin store variasjon i valg av besetninger, fra soloverker via særegne instrumentkombinasjoner til store ensembler, kor og orkestre, er hans musikk preget av en fascinerende pluralisme.
Noe av grunnen til at hans musikk klinger som den gjør, er nok blant annet to tidlige påvirkningskilder: studier hos Xenakis og studier av Varèses klangeksperimentering. Blandingen av musikalske gester på mikro- og makronivå og Thommessens egen eklektiske holdning til bruk av historiske og modernistiske virkemidler – og ikke minst hans egen lytting og lesning av musikk med både et vitenskapelig blikk og et skarpt musikalsk gehør – gir hans musikk et sterkt særpreg og et gjenkjennelig egenartet personlig uttrykk. Thommessens arbeidsform er ofte prosessuell. Han forfølger gjerne en idé eller et prinsipp og utvikler materialet gjennom flere verker.
Hans tidligste komposisjoner var påvirket av stilidealer fra senromantikken. Disse er ikke publisert. Sonatine for klaver, opus 1, Schizofren, peker ut av dette. Orkesterverket Litt lyd fra 1971 oppsummerer en periode hvor klangen og instrumentenes rollespill står klart. Studiene i Utrecht bidro til endret fokus. Her ble de konseptuelle sidene ved musikk fremtredende på bekostning av de konstruktive. I orkesterverket Opp-Ned, Solstykket blir dette klangliggjort. Fra nå av blir Thommessen mer opptatt av musikkens meningsbærende idé. Flere verker står også frem med en forenklet stil, henimot det asketiske.
I Stabsarabesk for janitsjarorkester fra 1974 er et kraftig rytmisk element fremtredende, slik også i Kvadratspill 2 for fire slagverkere fra samme år. Men som en reaksjon på denne perioden med høy intensivitet i uttrykket skriver han flere verker, som ballettoperaen Hermafroditen, med et mer lyrisk, neddempet og tilbakelent musikalsk uttrykk.
Thommessens sterke engasjement for formidling viser seg tydelig i hans komposisjoner, som i musikk for amatører og i musikk med et pedagogisk tilsnitt. Eksempler på dette er blåsekvintetten Nok en til (1978), som har ledsagende verbale kommentarer til verkets materiale, og som samtidig er en studie i musikkformidling. I kammeroperaen En Plakatopera for musikk (1978–1979) konkretiseres musikkens meningsbærende aspekter ved en klanglig anskueliggjøring av sonologiske begreper.
I begynnelsen av 1980-årene begynte Thommessen å benytte sitater fra andre komponister i noen av sine verker. I hans helaftens konsertopera Et Glassperlespill, som inneholder flere selvstendige verk, er dette tydelig. I Makrofantasi over Griegs a-moll for klaver og stort orkester, siteres Edvard Griegs klaverkonsert «ordrett» i begynnelsen. Etterhvert danner Griegs musikk mer og mer bakgrunn, mens Thommessens egen musikk til slutt blir enerådende. Verket fungerer som en form for dekomponering av en tematisk idé.
Den første samlede fremføringen av Et Glassperlespill ved Festspillene i Bergen i 2005 regnes som en begivenhet i norsk musikkliv. Verket består av seks selvstendige enkeltverk som til sammen danner en helaftens «konsertopera». Satsene er:
Samlet sett er dette verket et av de mest omfattende og spektakulære i nyere norsk komposisjonshistorie.
Mot slutten av 1980-tallet fikk Thommessen flere store bestillinger: Trompetkonserten The Second Creation, operaen Hertuginnen dør, bratsjkonserten Ved Komethodet, synthesizerkonserten Fra Oven og orgel- og cellokonserten Gjennom Prisme.
I 1985 var Thommessen festspillkomponist i Bergen og fikk blant annet fremført klaververket EingeBACHt. Bare tittelen signaliserer verkets idé. Verker med sitatteknikk er også fiolinkonserten Bulls' eye, som er en «symfonisk innpakning» av Ole Bulls fiolinkonsert i A-dur og likeledes Corelli Machine for strykere.
Thommessens bruk av sitater fra eldre musikk er ikke noen ny form for neoklassisisme med tilbakeskuende holdning. Det er heller en bevisst holdning til bruk av historisk materiale som bidrar til å sette hans egen modernisme i relieff til det historiske.
Kammeroperaen Kristi brud fra 2012 er ikke bare et eksempel på sitatteknikk hvor musikken er basert på Ruggero Leoncavallos opera Pagliacci, men gjenspeiler også Thommessens sterke samfunnsengasjement. Verket er en musikalsk dokumentasjon på en svært tragisk hendelse i vårt naboland, den såkalte Knutby-saken i 2004. Thommessen skrev selv librettoen basert på intervjuer med de involverte. Komponisten kaller selv verket for et «plagiacci»! Verket ble uroppført ved Den Norske Opera & Ballett i 2012.
Olav Anton Thommessens karakteristiske sitatteknikk benyttes også i senere verker, som i Felix Remix, strykekvartett nummer 4 fra 2014 og Felix fragments. A symphonic scherzo for strings and orchestra fra 2015. Som begge titlene antyder, er det Felix Mendelssohns musikk som er inspirasjonskilde.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.