Sjøforsvaret, består av Marinen og Kystvakten. Forsvarsgrenen ledes av Generalinspektøren for Sjøforsvaret. Operativ kommando utøves av sjef for Fellesoperativt hovedkvarter. Kystartilleriet ble avviklet som eget våpen i Sjøforsvaret i 2001. Sjøforsvarets styrke i fred er ca. 5000, ved mobilisering ca. 6000. Se Kystvakten og Norge(forsvar).
Utdanning
Sjøforsvarets rekruttskole er KNM Harald Haarfagre ved Madla ved Stavanger. Om befalsutdanning, se befal.
Marinens materiell og utrustning
Marinen har 5 fregatter av Fridtjof Nansen-klasse, 6 undervannsbåter, 6 Skjold klasse kystkorvetter, 6 mineryddingsfartøyer og noen støttefartøyer og mindre hjelpefartøyer.
Marinens historikk
Det første norske sjøforsvar hørte under den leidang som Håkon den gode opprettet ca. 950. Først under kong Hans ble en permanent orlogsmarine organisert (1510), og da i det dansk-norske monarki med base på orlogsverftet Bremerholm i København, som kongen lot anlegge. Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter med Sverige gjorde det nødvendig å hevde dobbeltrikets interesser på sjøen. Under Christian 4 ble flåten sterkt utbygd og var med 50–60 større skip og et stort antall defensjonsskip blant Europas betydeligste. Linjeskipene var størst, 1000–1500 tonn og med to til tre overdekkede batteridekk. Så kom fregattene med ett overdekket batteridekk, og de mindre pinker, brigger, snauer, galioter, bojerter og jakter. For tjeneste særlig i den norske skjærgård ble det bygd galeier med årer som viktigste fremdriftsmiddel. De ble etter hvert avløst av kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller.
Også i Norge bygde man orlogsskip, bl.a. linjeskipet Hannibal med 63 kanoner, levert fra Hovedøen ved Christiania 1645 og kondemnert 1716. I 1750 ble det anlagt et galeiverft i Fredriksvern.
Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for monarkiet. Vanligvis talte mannskapene flere nordmenn enn dansker, og det var sterke innslag fra andre nasjoner, særlig nederlendere. I 1679 bestod offiserskorpset av 217 offiserer: 31 % nederlendere, 27 % nordmenn og 19 % dansker. I 1709 var ca. 15 000 innrullert i fellesflåten, nær 10 000 var nordmenn. Flere nordmenn hadde høye stillinger: Erik Ottesen Orning ble 1644 general-admiral, Henrik Bjelke ble 1662 riksadmiral og sjef for Marinen, og Cort Adeler hans nestkommanderende. På den tid, i 1665, angrep 17 britiske skip en nederlandsk konvoi i Bergen, men angrepet ble slått tilbake. På 1600-tallet spilte flåten en avgjørende rolle ved opprettelsen av oversjøiske kolonier.
Under den skånske krig (1675–79) og den store nordiske krig (1700–21) deltok flåten aktivt hele tiden. Den norske kommandør Iver Huitfeldt og 550 mann ble drept da linjeskipet Dannebrog sprang i luften under slaget i Køge bugt 1710. Viseadmiral Peter Wessel Tordenskiold vant seg det største navn i den dansk-norske flåtes historie i Dynekilen 1716 og Marstrand 1719. I Dynekilen var 80 % av hans sjøfolk og 92 % av hans soldater norske. I den følgende tid ble det stadig sendt dansk-norske krigsskip til Middelhavet for å beskytte handelsflåten mot sjørøvere, og flere ganger var det nødvendig med væpnede aksjoner.
1800-tallet
Den 2. april 1801, under Napoleonskrigene, angrep en britisk styrke på 20 linjeskip og 33 fregatter den dansk-norske flåte på Københavns red; britene møtte tapper motstand, men Danmark-Norge ble tvunget ut av den væpnede nøytralitet. I 1807 ville den britiske regjering forhindre at den dansk-norske flåte kunne bli brukt mot Storbritannia og sendte en stor flåtestyrke til København. Byen ble bombardert 2. september, og flåten, som lå opplagt, ble overgitt og seilt til Storbritannia. Den bestod av 16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter, 8 brigger, en rekke mindre skip og 92 transportskip.
Under arbeidet med å gjenreise flåten bygde norske verft skip særlig for skjærgårdsflåten. Det kom til flere trefninger med britene. Briggen Seagull ble erobret 1808 og satt i norsk tjeneste. I 1810 erobret Seagull og fire andre brigger en konvoi på 47 handelsskip hvis verdi ble anslått til 5,5 mill. riksdaler. I 1812 ble fregatten Najaden senket av en britisk styrke i Lyngør. Mange kapere ble på denne tiden utrustet i Norge.
Fra 1814 hadde Norge egen marine; den hørte til 1860 under Marinedepartementet, deretter under Marine- og postdepartementet til 1884, siden under Forsvarsdepartementet. I hele unionstiden og frem til 1940 stod Marinen under kommando av Kommanderende admiral.
Ved unionens inngåelse 1814 bestod den norske flåte av 7 brigger, 8 kanonskonnerter, 2 kanonkuttere, 97 kanonsjalupper og kanonjoller, samt noen leide fartøyer. Marinen fikk sitt hovedverft Karljohansvern i Horten. En rekke skip ble bygd her; dampkorvetten Nornen på 958 tonn var ferdig 1855. Den gjorde 1861–62 et tokt til Amerika for å beskytte norsk skipsfart under borgerkrigen. Fregatten Kong Sverre, 3472 tonn, 44 kanoner og 600 manns besetning, ble sjøsatt 1860. Den kom ut på et tokt 1864, og tjente siden som ekserser- og losjiskip. Norges første torpedobåt, Rap, 10 tonn, var bygd i Storbritannia og levert 1873.
I 1895 omfattet den sjødyktige del av flåten 4 monitorer, 9 torpedobåter og 11 kanonbåter. Men så ble det rustet opp. På ti år var tilveksten 4 panserskip, en torpedodivisjonsbåt, 23 torpedobåter og et transportskip. Panserskipene Harald Haarfagre, Tordenskiold, Norge og Eidsvold, alle på 4000 tonn, ble bygd i Storbritannia 1897–99; torpedodivisjonsbåten Valkyrjen i Tyskland for midler innsamlet av norske kvinner.
1900-tallet
I 1905 var de fleste marinefartøyene utrustet, og en eskadre av panserskipene og de fleste torpedobåtene opererte i og nær Oslofjorden. I 1909 fikk Marinen sin første undervannsbåt, Kobben. I årene før 1913 ble det bygd tre jagere, Draug, Troll og Garm, hver på 500 tonn. Marinen fikk sitt første fly 1912 og hadde eget flyvåpen 1916–44. Under nøytralitetsvernet 1914–18 utrustet Marinen 4 panserskip, 3 jagere, 2 kanonbåter, 35 torpedobåter, 4 undervannsbåter og noen leide vaktfartøyer. I mellomkrigstiden ble det bygd 6 mindre jagere, 6 undervannsbåter, 4 mineleggere, 2 minesveipere og 3 oppsynsskip.
I 1939 hadde Marinen 63 skip, hvorav 44 var sjøsatt 1874–1918. Flere av skipene var i kamp med tyske skip april 1940. I alt 13 skip kom seg over til Storbritannia og her ble Marinen gjenoppbygd. Fra 7. juni 1940 til 8. mai 1945 seilte 118 krigsskip under norsk flagg: 12 jagere, 7 korvetter, 4 undervannsbåter, 30 motortorpedobåter samt mineleggere, minesveipere og andre mindre fartøyer. Av disse gikk 20 skip tapt. Marinens fartøyer gjorde tjeneste i Atlanterhavet og Ishavet, angrep tyske sjøstridskrefter og skipsfart på norskekysten, sveipet miner i Middelhavet, Persiske bukt og rundt Storbritannia, og deltok i invasjonen i Normandie. Sjøforsvarets skyttere seilte med handelsflåten på alle hav. Den 7. mai 1945 tjenestegjorde 7366 mann i Marinen, herav 1651 i Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten (SSH) og 496 i Kystartilleriet.
