De eldste norske bestemmelser om losing finnes i Magnus Lagabøtes landslov av 1276, som også fastsatte lostakster. Den senere dansk-norske lovgivningen hadde også bestemmelser om losvesen. Rett til å lose ble gitt av kongen ved losbrev. Ved en kongelig forordning fra 1561 ble det innført plikt for skipene til å bruke los i visse farvann. Forordningen fastsatte ikke tilsvarende takster, og dette førte til kjøpslåing og hyppige tvister om losbetalingen. Konkurransen om losinntektene brakte etter hvert hele losvesenet i et forfall.
For å bringe orden i forholdene gav Admiralitetet i 1720 en av Tordenskiolds tidligere offiserer, kapteinløytnant Gabriel Christensen, i oppdrag å foreslå en ny plan, og samme år ble det opprettet en fast losadministrasjon. Kysten ble delt i to overlosdistrikter, det sønnen- og det nordenfjelske. Distriktene ble inndelt i losoldermannskaper, tjenesten regulert ved instrukser, og takster fastsatt. Ingen måtte lose uten å ha lospatent, utstedt av en av overlosene. I 1725 ble alle skip som kom fra eller gikk til utlandet, pålagt losplikt. Denne ordningen ble stående i den norske loslov av 1824 og var i hovedtrekkene gjeldende helt til 1948. Fra 1857 var kysten delt i tre overlosdistrikter.
Losyrket var det meste av denne tiden preget av hard konkurranse losene imellom. Det viktigste var innlosingen fra sjøen, og losene lå oftest langt utenfor kysten for å kapre skipene før sine kolleger. Losene måtte selv holde sine losbåter, disse var ofte dårlige, og forlis ikke sjeldne. For å borde et skip måtte losen ofte hoppe i sjøen med kasteline om livet, og losgutten måtte seile losbåten hjem igjen. De økonomiske kårene for losene stod ikke i forhold til deres farefulle yrke. Først etter 1900 ble det bedring i forholdene, dels ved at båtmateriellet ble bedre og dels ved at det ble opprettet felleskasser for losing, det vil si at alle sjøloser innen et antall nabokretser delte de samlede inntekter av losingen.
Utviklingen av dampskipsfart og havfiske medførte en sterk økning i trafikken langs kysten. Losingen her ble besørget av kjentmenn (fra 1911 benevnt kystlos), som måtte ha sertifikat som los, men for øvrig var private næringsdrivende. Særlig under første verdenskrig hadde disse kystlosene i løsfart (til forskjell fra rutefart) meget gode inntekter, mens statslosene tjente forholdsvis lite, og det var stadig konflikter mellom dem. En lovkomité oppnevnt i 1936 lyktes ikke i å finne en tilfredsstillende ordning. En ny komité av 1945 fikk som mandat å utrede muligheten av å samle statslosene og kystlosene i én etat, hvilket førte til losloven av 1948. Denne loven ble senere revidert flere ganger, og siden 2019 har lovene knyttet til losing vært en del av Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven).
Tilbringertjenesten med losbåter ble lenge besørget av Kystverket, men siden 2016 er dette basert på anbud til private leverandører. I de fleste land vil nå losene ha med sitt eget navigasjonsutstyr. Dette er normalt et elektronisk kartsystem som plugges til skipets navigasjonsutstyr via en standardisert «pilot plug». I enkelte land kan også losene ha med komplett navigasjonssystem som gir losen sikker informasjon om posisjon, kurs og fart.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.