sefarder

Titusener av spanske jøder flyktet til Portugal, men allerede fem år senere fikk de valget mellom å la seg døpe eller forlate landet uten sine barn. Blant de fordrevne var også tidligere jøder, som hadde konvertert til katolisismen, mer eller mindre under tvang. Disse ble etter hvert stadig mer mistrodd, forfulgt og også utsatt for inkvisisjonens metoder. Det totale antall fordrevne er vanskelig å anslå, det varierer fra 100 000–300 000.

Mange tvangskonverterte jøder og deres etterkommere, conversos (marranere), fortsatte å praktisere jødiske skikker i skjul, enkelte holdt sin jødiske identitet hemmelig i flere hundre år. Når forholdene igjen ble trygge for jøder, vendte mange tilbake til jødedommen. Også i dag finnes det ikke-jødiske personer som mener å kunne fører sine røtter tilbake til de jødiske samfunnene i Spania, og som nå ønsker å konvertere til jødedommen for igjen å bli regnet som jøder.

Etterkommerne etter de opprinnelige sefardene snakket tradisjonelt ladino eller jødespansk, med variantene hakitia (jødespansk med mange arabiske lånord) i de jødiske bosettingene i Nord-Afrika. Jøder med opprinnelse i Portugal snakket også lusitansk, og brakte dette med seg til Brasil. Dette språket er i ferd med å bli borte, men snakkes fortsatt av eldre sefarder av portugisisk/brasiliansk opphav i Israel.

Sefardisk jødedom har noe annerledes versjoner av bønnene, ritualene og tolkingene av den religiøse loven, halakha, enn det som praktiseres av askenasiske jøder. Det er også vanlig å bruke ulike versjoner av lovboken Shulhan Arukh.

Mat, ritualer og andre tradisjoner knyttet til de ulike helligdagene kan være ganske forskjellige. Mens askenaser ikke har lov til å spise ris, bønner eller hummus under pesach, er begge deler tillatt for sefarder. Også mange tradisjoner knyttet til hanukka-festen kan være ulike. Ifølge en gammel sefardisk tradisjon brukte man f. eks. et ekstra lys til å tenne lysene, også det såkalte tjenerlyset, i den åttearmete lysestaken, hanukkia. Dette ekstra lyset ble deretter slukket. Denne skikken praktiseres ikke mange steder i dag.

Sefardene har også en egen vakker musikktradisjon, som får sitt uttrykk gjennom den liturgiske sangen, religiøse sanger brukt i hjemmet, og mer folkelige romanser. Disse er svært forskjellige fra øst-europeisk askenasisk musikk og synges ofte på språket ladino eller jødespansk.

Rundt om i verden, også i Israel, finnes det både askenasiske og sefardiske menigheter, rabbinere og synagoger. De fleste sefardiske jøder har fortsatt å praktisere sin tradisjonelle form for sefardisk jødedom helt frem til i dag, men graden av overholdelse av tradisjonene og ritualene varierer mye, fra en sefardisk form for ultraortodoks praksis til nærmest ikke-praktiserende. Enkelte sefardiske menigheter har også valgt å slutte seg til en av de nyere, opprinnelig askenasiske, retningene (reformjødedom, konservativ jødedom eller rekonstruksjonisme).

Israel har også politiske partier tilpasset de ulike tradisjonene. Partiet Shas ble grunnlagt for å ivareta ultraortokse sefardiske jøders interesser. Grunnet de store forskjellene mellom sefarder og askenaser har Israel to hovedrabbinere, en askenasisk og en sefardisk. Israels femte president, Yitzhak Navon var Israels første sefardiske president (1978–1983). Han nedstammet fra en sefardisk rabbinerfamilie som hadde bodd i Jerusalem i 300 år.

Blant kjente personer med sefardisk jødisk bakgrunn kan nevnes filosofen Baruch Spinoza, økonomen David Ricardo, politikeren Benjamin Disraeli og filosofene Jacques Derrida og Bernard-Henry Lévy.

• det jødiske folkets historie fra 600-tallet
• jøder – musikk
• jøder under islam
• Jødenes historie i Norge
• Det osmanske riket