Lars Oftedal var en avholdt og omstridt prest og predikant, sosialreformator, stortingsmann og redaktør. Han huskes som vekkelsesleder og som grunnlegger av Stavanger Aftenblad, men kanskje mest for dramatikken rundt hans avgang fra presteembetet.
Oftedal vokste opp i Stavanger, hvor faren var lærer ved byens latinskole. Lars var syk i sine tre første leveår, og faren måtte bære ham rundt. Senere i livet kompenserte han for dette og utviklet styrke i både kropp og sinn. Etter examen artium 1859 begynte han å studere teologi ved universitetet i Christiania. I studietiden vikarierte han som lærer i både Stavanger og Christiania og holdt bibellesninger og vekkelsesmøter i by og bygd. Han var sterkt preget av professor Gisle Johnson og formet sin eksamensoppmelding i pakt med de johnsonske krav til ortodoks lære og pietistisk omvendelse. Oftedal ble cand.theol.1864 og tok praktisk-teologisk eksamen 1865. Samme år giftet han seg med Mathilde Olsen, men ekteskapet ble aldri lykkelig, og 1897 flyttet de fra hverandre.
Oftedals første stilling var som reisetaler for Bergen indremisjon. Hans forkynnelse og sjelesorg var direkte og følelsesladet. Han kom på kant med både presteskap og borgerskap etter offentliggjøringen av et brev han hadde skrevet til dr. Holmboes tjenestepike, der han advarte henne mot å gå på ball om ikke hun ville havne i helvete. Han ble innkalt til biskopen og søkte seg snart bort. 1866–68 var han sjømannsprest i Cardiff, og også her var hans forkynnelse sterkt preget av dom og død: “Ak, de stakkels Sømænd! Hvilken Lækkerbidsken de ere blevne for Satan.”
Forholdet til Sjømannsmisjonen endte også med brudd. 1868 stod Oftedal uten arbeid og uten biskopens tillit. Han reiste som emissær en tid, og 1869 virket han i arendalsdistriktet for indremisjonen, under mye motstand fra en av de lokale prestene, J. W. C. Dietrichson. 1870 ble Oftedal utnevnt til stiftskapellan i Agder, og de fire neste årene vikarierte han i 10 ulike prestekall vest i bispedømmet. Han ble omtalt som “emissæren i prestekjole”, og i hvert prestegjeld startet han voksenskole. 1874 ble han utnevnt til kallskapellan i Hetland ved Stavanger og fikk snart status som “moteprest” i byen. I tillegg til tjenesten i egen menighet tok han stadig visitter inn i nabomenighetene og holdt møter, til kollegenes store ergrelse.
Ingen lokaler var store nok for Oftedals møter. 1874 stod hans eget bedehus Bethania ferdig, og allerede året etter ble det utvidet så det rommet mer enn 3000. Hele kvartalet ble bygd ut, med skoler og vaisenhus. Deretter kjøpte han en eiendom utenfor byen og bygde der trykkeri, bokbinderi og flere fabrikker og verksted, hvor også vaisenhusguttene fikk arbeid. I voksenskolene underviste han 1200 elever, de fleste kvinner fra lavere samfunnslag. Oftedal stod i ledelsen for et omsorgskonsern, og tusener fra de lavere klasser ble inspirert til innsats. I sin ellers kritiske omtale av Oftedal skrev Knut Hamsun senere at Oftedals overordentlige arbeidsiver og utholdenhet burde gi den mest vrangvillige respekt, og at han behandlet alle mennesker likt, uten persons anseelse.
1875 besøkte Lars Oftedal sin bror Sven i Amerika, og han holdt mer enn 60 møter i Midtvesten. I møte med de amerikanske frihetsidealer ble han ytterligere ansporet til innsats, nå også innen politikken. Han gikk inn for Venstre og parlamentarismen i en tid da østlandsprestene regnet dette som et vantroens parti. Hans talerstol ble Vestlandsposten, som han utgav og redigerte 1878–91, og han ble Venstres kristelige garantist. Kombinasjonen av venstrepolitikk og lavkirkelig kristendom kom til å prege Sør-Vestlandet under det moderne gjennombrudd, og de såkalte “oftedølene” utgjorde kjernen i det moderate Venstre.
Oftedal ble 1880 kapellan og 1885 sogneprest i St. Petri menighet i Stavanger. Han satt i bystyret i Stavanger 1877–91 og i formannskapet 1885–89, og han var stortingsmann 1883–85 og 1889–91. Hans ettermæle som stortingsmann er preget av kampen mot Kiellands diktergasje og tolket gjennom Nils Kjærs møte med “Vestlandsfanden på veien til Stortinget”, så hans innsats for demokratiske reformer på lokalplanet er utvilsomt undervurdert. Kiellands romaner (bl.a. Sankt Hans Fest, 1887), med satiriske beskrivelser av Oftedal og hans “kaniner”, fant nok støtte blant de kulturradikale, men ikke blant folk flest i Stavanger. Oftedal var en sosialreformator som ansporet allmuens sosiale oppdrift og ansvarsfølelse samtidig. Vekkelsen han hadde vært opphavet til, spredte seg over store deler av Jæren, preget av bønn, bibellesning, sang og avholdssak; selv skrev han flere salmer og gav ut sangboken Basunrøst og Harpetoner, som ble trykt i 200 000 eksemplarer. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889.
Lars Oftedal var en sterk leder og ingen samarbeidets mann. Derfor ble hans fall også dramatisk. Etter lang tids rykter stod han allehelgensdag 1891 frem i kirken og bekjente at han hadde gjort seg skyldig i et usømmelig forhold. Det ble offentlig skandale, og hans motstandere gledet seg. Han søkte avskjed og fikk det “i unåde”. Han var gjenvalgt til Stortinget, men måtte frasi seg vervet.
Oftedal bygde snart opp en ny plattform for sitt virke, med nytt bedehus og ny avis. Fra 1893 utgav han Stavanger Aftenblad, som han redigerte på folkelig og personlig vis. Han ble valgt inn i bystyret igjen 1898, men døde 1900.