1895 kom hans første bok, Essays. Fremmede forfattere, hvorav de fleste tekstene var publisert i Dagbladet og Kringsjaa. Alt her viste Kjær seg som en elegant prosaist og boken ble relativt godt mottatt av både kritikere og publikum. Mange merket seg forfatterens klare og kraftfulle språk, hans store kunnskaper og kritiske sans.
Tematisk sett spenner han svært bredt, fra bitende satire til de vareste natur- og stemningsskildringer, via petiter om alt fra sjøormer og maur til sigaretter og jordbruk. Uavhengig av tema merkes alltid en sterk grad av engasjement, en tydelig humanistisk bevissthet i de forskjelligste sammenhenger. Nils Kjær er likevel med rette blitt omtalt som mer kritisk enn egentlig skapende. «Kjær er en utpreget negativ Natur, der har mest at sige om denne Verdens Daarligheder,» skrev en gang Øvre Richter Frich om ham, vel og merke i positiv forstand – i tråd med tidens kulturkritiske tendens.
1896 giftet han seg med «Maggen» Dons, som vanket i samme litterære miljø. Hun hadde gått på tantens, pedagogen og kvinnesaksforkjemperen Ragna Nielsens skole, og onkelen var skolemannen og politikeren Viggo Ullmann. Samme år reiste ekteparet på den første av en rekke lengre utenlandsreiser. De oppholdt seg i årenes løp i Italia, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Danmark, og særlig Firenze gjorde sterkt inntrykk på Nils Kjær. Han respekterte italienernes avslappede livsstil, deres ro og verdighet. I det offentlige Norge derimot, i «det lille lukkede land» med hans egne ord, fantes ingen slik ro og enkelhet. Han elsket naturen og sommeren i Norge, og skrev mye om dette. Men den norske mentaliteten var ham fremmed.
1898 utkom Kjærs andre bok, Bøger og Billeder. Kritiske Forsøg og han ble far til datteren Ebba Christine. Samtidig redigerte han en utgivelse av Holbergs komedier, og hans navn begynte nå å få en viss tyngde.
1899 ble han oppfordret til å melde seg som kandidat til et professorat ved universitetet, men stillingen passet ham dårlig. «For å være professor, må en ha anlegg som samfunnsstøtte, og det har ikke min mann,» uttalte Maggen Kjær. Det meste av sakprosaen hadde først vært publisert i pressen, og man kan undre seg over at en så talentfull skribent ikke maktet å skape et større hovedverk. Han var selv oppmerksom på dette forholdet, men følte seg mest knyttet til de små formater. En usunt liv med risikopreget alkoholbruk gjorde nok også sitt her.
Kjær valgte heller å fortsette å livnære seg på fri basis, tilknyttet aviser som Morgenbladet og Aftenposten (1909-1921) og Verdens Gang, senere Tidens Tegn. Han skrev reisebrev fra inn- og utland, deltok helhjertet i debatter og polemikker, anmeldte teater og litteratur og kommenterte aktuelle temaer i tiden. Han gjorde grundig narr av alkoholforbudet.
Han gikk sterkt inn i språkdebatten med ønske om å redde riksmålet fra nynorsk og språklig samling, av Kjær omtalt som «rampefornorskning». Flere forkjempere for den såkalte samnorsken, blant dem Moltke Moe, var dessuten sterke tilhengere av det nasjonale prosjekt rundt århundreskiftet og påkalte Kjærs vrede også i denne sammenheng.
Kjær hadde spesielt lite til overs for «skiløperen» Fridtjof Nansen og hans kjernesunne nasjonale kultursyn. Kjær leverte mange litterære spark i den retning, blant annet i sitt berømte reisebrev Vestlandsreise fra 1909, der begrepet «Vestlandsfanden» introduseres. På den annen side var det mange som så det som en ære å bli gjenstand for Kjærs offentlige spott. Så anerkjent og respektert var han, og så elegant formulert var hans litterære utfall. Som regel, i alle fall.
Særlig politikk og Storting ble gjenstand for hans dypeste avsky. Partipolitikk, byråkrati, lover og regelverk, alt dette var egnet til å temme skaperkraft og fremme middelmådighet, mente han. «Det er på tide, at vi nordmænd begynder at le lidt af lovene. Ikke af alle, gudbevares, men af de 99 prosent,» som han skriver i essaysamlingen Svundne somre (1920). Statsminister Gunnar Knudsen ble også hudflettet av Kjær under den første verdenskrig, som stupid og overflødig, en såkalt «luxuspolitiker» som gjorde mer skade enn nytte. Skjønt, samfunnsnytte i tradisjonell forstand var aldri blant Kjærs idealer.
Etter den første verdenskrig beveget Kjær seg politisk sett langt mot høyre. Han var på reise med kona Margrethe og Sven Elvestad i Toscana våren 1921 hvor det brøt ut harde gatekamper mellom fascister og kommunistger. Kjære uttrykte i norske aviser respekt for Mussolini og viste antisemittiske trekk.
Kommentarer (2)
skrev Øystein Tvede
Her er det vel blitt noe rot i formateringen?
svarte Erik Bolstad
Det har du heilt rett i, eg har retta det no. Takk for melding!
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.