Ragna Nielsen

Ragna var den tredje i ein søskenflokk på fem. I åra 1852–1858 gjekk ho på jenteskulen til mora, Vilhelmine Ullmann, deretter var ho elev ved Hartvig Nissens private jenteskule til 1860. Foreldra blei separerte i 1854, og 15 år gammal gav Ragna privatundervisning for å hjelpe mor si økonomisk. I 1862 blei ho fast tilsett på Nissens skule og perfeksjonerte seg i engelsk.

Som formødrene sine (mellom andre Conradine Dunker) blei Ragna Nielsen pedagog av interesse og begavelse, men også av økonomisk nødvendigheit. Dei dannar ei uvanleg tidleg kjede av yrkeskvinner i Noreg. Også brørne hennar blei skulestyrarar – Axel ved Kragerø realskule, Viggo ved fleire folkehøgskular, mellom anna i Seljord.

Ho avslutta utdanninga med eit guvernantekurs på Nissens skule i 1863. Kvinner hadde framleis ikkje hadde tilgang til den offentlege og meir omfattande lærarutdanninga.

Ragna Nielsen høyrde til våre først profesjonelt skolerte kvinnelege lærarar, og var ein dyktig og avhalden pedagog på Nissens skule til 1879, då ho gifta seg og flytta til Tromsø. Fram til 1884 underviste ho i norsk på Tromsø offentlege Pigeskole. I 1884 vikarierte ho ei tid på guteskulen, det vil seie latinskulen, i norsk, fransk og tysk, noko som den gong var svært uvanleg for ei kvinne og ikkje-akademikar. Ekteskapet blei svært ulykkeleg, og i 1884 blei paret separert. Nielsen flytta tilbake til Kristiania og busette seg på Vaterlands Asyl, som mora styrte.

Saman med andre kvinnelege lærarar og kvinnesakskvinner, mellom andre Anne Holsen og Anna Rogstad, var Nielsen ei føregangskvinne innanfor det pedagogiske reformarbeidet i skulen. Dei delte ikkje eit felles og heilskapleg pedagogisk syn, men i sentrum for arbeidet deira stod tanken om enkelteleven sine behov og personlege utvikling som premiss for læring. Det blei difor lagt stor vekt på at skulen hadde ei oppdragande rolle i tillegg til det reint faglege.

I 1885 opna Fru Nielsens Latin- og Realskole, som blei banebrytande på fleire måtar. Skulen var i byrjinga berre for jenter, men blei i 1886 den første fellesskulen i landet, med undervisning for begge kjønn. Fellesundervisning blei, særleg av Den norske kyrkja, sett på som moralsk usømeleg og blei sterkt kritisert i det offentlege ordskiftet, men for Nielsen var det eit spørsmål om likestilling.

Samstundes eksisterte det framleis få utdanningstilbod for jenter utover grunnskulen, og dette ville Nielsen endre. Dei fleste jenter måtte betale for dyre privatkurs dersom dei ville utdanne seg vidare, og dei måtte ta eksamen som privatistar. Nielsen meinte at dette var ei upraktisk løysing og opna difor opp for at jentene ved hennar skule fekk tilbod om vidareutdanning gjennom både middelskule og gymnas. At Nielsen tilsette kvinnelege lærarar for å undervise gutar, og til og med lét dei undervise på gymnasnivå, var òg radikalt i samtida.

Nielsen blei den første kvinnelege gymnasstyraren i Noreg. Ho heldt småskule og realskule om formiddagen, gymnas om ettermiddagen. Realskulen og det toårige gymnaset, der elevane sparte eitt års tid og pengar, danna berebjelkane. Latin- og realskulen blei mykje av ein eliteskule i dei første åra, med imponerande eksamensresultat. Tre år etter at ho døydde, blei skulen hennar nedlagd.

Saman med mora og broren Viggo støtta Ragna Nielsen Venstre og var blant innbydarane til Norsk kvinnesaksforening (NKF) i 1884. Ho var først sekretær, så formann i NKF i to periodar, 1886–88 og 1889–1895. Nielsen tok aktivt del i det offentlege ordskiftet, og var ein beundra talar.

Utviklingsoptimisme, sosialt ansvar, emansipasjonsidear og reformtenking prega kvinnesaksarbeidet hennar. Krava var fri tilgang for kvinner til alle yrke og utdanningsfelt, og full likestilling når det gjaldt juridiske og samfunnsborgarlege rettar. Ho verka for snarlege endringar – og for å endre folks tankegang.

Medan andre i kvinnerørsla fremja praktisk reformarbeid for å oppnå frigjering og likestilling, handla kvinnekamp for Nielsen om bevisstgjering kring store prinsippsaker om kjønn og moral og om kvinnene sin posisjon i det norske samfunnet. Praktisk arbeid var vel og bra, men det var gjennom dei prinsipielle diskusjonane at ein kunne få opinionen på si side og auke respekten for kvinner. Slike diskusjonar ville òg få fleire norske kvinner til å engasjere seg i kvinnesaka.

Mellom anna tok Nielsen eit tydeleg standpunkt i den store debatten om ekteskap, seksualmoral og prostitusjon som gjekk føre seg i samtida. Her retta Nielsen krass kritikk mot bohemane sitt forslag om fri kjærleik for å få bukt med dobbeltmoralen i samfunnet (krav til kysk livsførsel og truskap i ekteskapet på den eine sida, og stillteiande aksept av prostitusjon på den andre). Det var tvilsamt at fri kjærleik ville føre til likestilling for kvinner, meinte ho, og det var difor ikkje mogleg å akseptere. I staden stilte Nielsen seg bak dei kristne ideala om sedskap og ekteskap, med like strenge krav til begge kjønn når det gjaldt seksualmoral.

Nielsen var på ein gong utfordrande og konserverande, og med tida hevda ho eit meir konservativt syn på til dømes stemmerett og arveretten til barn fødd utanfor ekteskap. Ho angreip etter kvart Venstre fordi dei svikta kvinnene i stemmerettskampen, men høgrekvinne blei ho aldri. Ho var oppteken av sjølververvande kvinners interesser og individstatus.

Ho såg kvinnesaka i samanheng med spørsmål om å betre barns og unges utdanning og moralen i samfunnet. Ho underviste uformuande kvinner gratis i NKFs regi, stod på Bjørnstjerne Bjørnsons side i sedelegheitsfeiden, angreip kvinnesynet til kyrkja, forsvarte Christian Krohgs Albertine og støtta fyrstikkarbeidaranes streik.

Ragna Nielsen deltok i Læseforening for kvinder frå starten 1874, ofte som foredragshaldar. Ho var med på å grunnleggje Kvindestemmeretsforeningen i 1885, Norske kvindelige Handelsstands Forening i 1890 og Hjemmenes Vel i 1898. I Hjemmenes Vel var ho formann i representantskapet frå 1898 til 1907.

Som organisasjonsmenneske viste Nielsen stor arbeidsevne og sans for soloutspel. Ho var medlem av venstreforeininga Private Liberale Klub frå 1884. I 1890 var ho medlem og styremedlem av Det pædagogiske Samfund, og medlem av skulekommisjonen til revisjon av dei høgare skulane. Ho var medstiftar av Norsk Fredsforening i 1891, og styremedlem i Norges nationale Forening i 1896.

Nielsen var medstiftar av Riksmålsforeningen i 1907 og formann der frå 1909 til 1910. For henne var språkleg og nasjonal identitet knytt til tradisjonane til byborgarane og til den lange linja til skriftspråket.

Spiritismen tufta på grunnen til kristendommen blei ei merkesak. I 1917 var Nielsen medstiftar av Norsk Selskap for Psykisk Forskning. Ho trudde på eit samband mellom levande og døydde og praktiserte såkalla automatisk skrift og samtalar med avdøde. Ho publiserte slike samtalar og provoserte mange.

Nielsen forstod å smelte saman dei leiande rollene i tida – prestens, lærarens, samfunnsreformatorens – med den oppdragande morsrolla. Ho veik ikkje tilbake for konfliktar, men var elska av elevane sine. I sivilisasjonskritikken sin minner ho om den svensken Ellen Key. Ho meinte kvinnene var dei beste pedagogane og såg skulemiljøet som individets anna heim og base for samfunnsmessig livslang læring.

Som litteraturkritikar tolka Nielsen ofte Bjørnstjerne Bjørnsons, Henrik Ibsens og Jonas Lies dikting i eit kjønnsperspektiv. Ho førte ein framifrå penn og var ein populær møteleiar. Nielsen var med på å starte bladet Norske Kvinder i 1921. Forutan utallege artiklar i dagspresse og tidsskrift utgav Nielsen mellom anna:

• Foredrag om Fællesundervisning, 1884
• Norske kvinder i det 19de aarhundrede, 1904
• Fra de smaa følelsers tid, 1907 (anonymt)
• Bare en liten hjertefeil, 1915
• Sisyphos og de politiske partier, 1922

• Portrett (brystbilde) av Gustav Lærum, 1897
• Portrett (halvfigur) av Asta Nørregaard, 1903; Oslo Bymuseum

• kvinnesak
• norsk utdanningshistorie
• stemmerett for kvinner i Noreg

• Virksomme ord: Eit utval av Ragna Nielsen sine talar

• Agerholt, Anna Caspari: Den norske kvinnebevegelsens historie. Oslo 1937
• Bertheau, Therese: biografi i Høeg, Marie og Mørck, Fredrikke: Norske kvinder, bind 1, 1914, s. 172–174
• Blom, Ida og Sogner, Sølvi (red.): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Oslo 1999
• Danielsen, Hilde; Larsen, Erinn og Owesen, Ingeborg W.: Norsk likestillingshistorie 1814–2013. Bergen 2013
• Hagemann, Gro: Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Oslo 1992
• Jonassen, Mari: Livet er et pust. Ragna Nielsen – en biografi. Oslo 2011
• Lorenz, Astrid: Forstandens lys og hjertets varme. Kvinnesilhuetter i slektsramme, 1996
• Lorenz, Astrid: Fra de frimodiges leir. Ragna Nielsen, født Ullmann – skolearkitekt og kvinnereformator. Oslo 2014
• Lorenz, Astrid: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Løken, O.: «Erindringer om fru Ragna Nielsen», i Nidaros Lørdagsblad 18.10.1924
• Moksnes, Aslaug: Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo 1984
• Schjøtt, M.: «Fra Kristiania pigeskoler III. Fru Ragna Nielsen», i Husmoderen 1897
• Thiis, R.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10, 1949
• With, Nanna: Illustrert biografisk leksikon over kjendte norske mænd og kvinder, 1920