Det første sveitsiske filmproduksjonsselskapet, Praesens, ble opprettet i 1924, og frem til den annen verdenskrig ble det produsert et par spillefilmer årlig. Den tyske teatermannen Leopold Lindtberg, som flyktet til Sveits etter Hitlers maktovertagelse, ble fra slutten av 1930-årene et sentralt navn i sveitsisk film. På grunn av landets isolerte stilling under den annen verdenskrig økte filmproduksjonen til omkring ti filmer per år.

Etter krigen møtte sveitsisk film igjen problemene med et begrenset marked bestående av flere språkområder. Virksomheten var for det meste konsentrert om kortfilmproduksjon av så vel dokumentarfilmer som eksperimentfilmer. Språkforholdene har medført en todeling av sveitsisk film. Den tyskspråklige produksjonen har sentrum i Zürich, den franskspråklige er konsentrert i Genève og Lausanne. Mot slutten av 1960-årene besluttet sveitsisk fjernsyn å gå inn som co-produsent av spillefilmer, og produksjonen skjøt igjen fart. Også staten bidrar med økonomisk støtte, likedan enkelte av kantonene, og i 1990-årene ble det produsert cirka 10 filmer per år.

Den franskspråklige filmen er internasjonalt best kjent, takket være den generasjonen av dyktige regissører som fremsto i årene omkring 1970, med Alain Tanner, Claude Goretta, Michel Soutter og Jean-Jacques Lagrange i spissen. Vid distribusjon fikk filmer som Tanners Jonas qui aura 25 ans en l'an 2000 (Jonas som blir 25 i år 2000, 1976) og Gorettas La dentellière (Kniplersken, 1977). Yves Yersin markerte seg med sine poetiske dokumentarfilmer.

Blant tyskspråklige regissører etter den annen verdenskrig bør nevnes Kurt Früh og Frank Schnyder. En ledende regissør er Fredi M. Murer, som debuterte i 1965 og som fikk vid distribusjon med Höhenfeuer (Høye flammer, 1985). Daniel Schmid vakte oppmerksomhet med debutfilmen Heute Nacht oder nie (1972), og fikk internasjonal distribusjon med sin dokumentarfilm Le Baiser de Tosca (Toscas kyss, 1988). Xavier Koller nådde et stort publikum på hjemmemarkedet i 1980-årene, og mottok Oscar-prisen for beste fremmedspråklige film med Reise der Hoffnung (Håpets reise, 1991). Markus Imhoof har laget Der Berg (1990) og Flammen im Paradies (1997).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Ruedi à Porta

Höhenfeuer kan ikke oversettes som "høye flammer". Höhenfeuer er bål som ble satt opp på høyder og ble brukt som et signaliseringssysstem for å varsle om angrep. I dag blir det mange steder tent "höhenfeuer" på den sveitsiske nasjonaldagen som et minne om dette. Dette er noe helt annet enn høye flammer. Som noe mere pirk kan det også nevnes at det heter "Flammen im Paradies"

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei og takk for kommentar. Har rettet "in" til "im". Men "Høye flammer" er faktisk tittelen filmen fikk ved lansering i Norge, så det lar vi stå.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg