Philippe Pétain var en fransk general og politiker. Han var Frankrikes statssjef i perioden 1940–1944, under andre verdenskrig, da deler av landet var okkupert av Tyskland. Som leder av den såkalte Vichy-regjeringen førte Pétain et autoritært regime og samarbeidet med tyskerne. For dette ble han dømt for landssvik etter krigen.
Philippe Pétain
Faktaboks
Philippe Pétain
Marskalk Pétain
- Uttale
- petˈɛ
- Født
- 24. april 1856, Cauchy-à-la-Tour
- Død
- 23. juli 1951, Île d’Yeu
Philippe Pétain var Frankrikes statssjef fra 1940 til 1944.
Bakgrunn
Pétain begynte sin militær karriere i 1900 og ble raskt kjent for sine originale taktiske ideer om forsvar.
Første verdenskrig
Philippe Pétain i 1918.
Før starten av første verdenskrig var Philippe Pétain en marginalisert offiserer på grunn av sin defensive oppfatning av krig. 58 år gammel nærmet hans militær karriere seg også slutten. Med starten av fiendtlighetene steg han til rang som brigadegeneral, 31. august 1914. Ved Verdunslaget (21. februar til 18. desember 1916) fikk Pétain kommandoen over 2e armée. Han tilskrives suksessen for seieren og ble fra da av kjent under navnet «seierherren ved Verdun». 15. mai 1917, etter en rekke mytteri, ble han forfremmet til øverstkommanderende over den franske hæren på grunn av sin popularitet blant soldatene. 19. november 1918 ble Pétain utnevnt til marskalk av Frankrike.
Mellomkrigstiden
Etter freden fortsatte Pétain sin karriere i den franske hæren fram til 1931. I den perioden var han medlem av Det høyeste krigsråd, generalinspektør, men særlig deltok han i felttoget mot Marokko i 1925 som øverstkommanderende under Rifkrigen.
I 1934 ble han utnevnt krigsminister for noen måneder, fra februar til november.
Under Rifkrigen ble Pétain kjent med den spanske generalen Francisco Franco, og da den franske regjeringen kom til å anerkjenne Franco som president i Spania, ble Pétain utnevnt ambassadør i Madrid 2. mars 1939.
Andre verdenskrig og Vichy-regjeringen
I mai 1940 ble Frankrike invadert av Tyskland. 17. mai ble Pétain kalt inn for å bli visestatsminister i Paul Reynauds regjering, som nå var samlet i Vichy i den delen av Frankrike som var ubesatt. I juni samme år oppstod det strid mellom Reynaud, som ville fortsette kampen, eventuelt fra Nord-Afrika, og Pétain, som ville søke om våpenstillstand. Pétain fikk til slutt støtte av regjeringen, og i juli 1940 ble Pétain både statssjef og statsminister. 22. juni signerte han freden med Adolf Hitlers Nazi-Tyskland. Han var da 84 år gammel.
For Pétain var det militære nederlaget mot erkefienden Tyskland en logisk konsekvens av at verdiene i Frankrike hadde forfalt. Han beundret Francos regime i Spania, Benito Mussolinis fascistiske Italia og Hitlers autoritære stat. I likhet med dem fryktet han kommunismens utbredelse. Pétain skulle nå samarbeide med okkupanten for å reformere landets institusjoner og kultur.
Et autoritært regime
Propagandaplakat for den nasjonale revolusjonen.
Pétain utnyttet nederlaget for å ødelegge den tredje republikken og erstatte den med et nytt regime som skulle gjenskape Frankrike. 10. juli 1940 stemte Pierre Laval, Pétain og den Nasjonale Forsamlingen for å gi marskalken lovgivende, utøvende og dømmende fullmakt. Republikken var død og Pétain var blitt diktator. Pétain ble gjenstand for en personkult og alle statsansatte måtte avlegge han personlig ed.
16. juli ble det erklært at kun franskmenn kunne besitte offentlige stillinger. Dette ble starten på en jakt etter samfunnsgrupper som ble oppfattet som farlige for det nye Frankrike. Tidligere venstre-politikere, frimurere, kommunister og jøder ble forfulgt av det franske politi og administrasjonen, internert i leir og eventuelt sendt til dødsleir i Tyskland.
Pétain og hans regjering samarbeidet tett med tyskerne økonomisk. Koloniene og den franske industri ble mobilisert for å støtte tyskernes krigsinnsats. Også der ble franske bedrifter 'rengjort' for nasjonens fiender. Særlig jøder fikk sine eiendommer konfiskert.
'Nasjonal revolusjon'
Pétains prosjekt var å skape et nytt Frankrike som han mente liberale og kommunistiske ideer hadde fordervet. Det nye mottoet var «Arbeid, familie, fedreland». Mot kapitalismen og kommunismen fremmet Pétain korporatismen hvor yrkene var samlet i yrkesgrupper med særregler og privilegier. Familien skulle igjen bli bærebjelken i samfunnet med flerbarnsfamilier rundt kvinnen i hjemmet. Alle 'ekte' franskmenn skulle samles bak fedrelandet med unntak av dets fiender.
Fallet
Philippe Pétain under rettssaken 30. juli 1945.
Etter den allierte landingen i Normandie 6. juni 1944 (D-dagen) ble Frankrike gradvis frigjort. 20. august ga Hitler ordren om at Vichy-regjeringen og Pétain skulle forflyttes til Tyskland. 24. april 1945 kom Pétain tilbake til Frankrike.
I dagene fra 23. juli til 15. august ble han stilt for retten for landssvik. Pétain ble dømt til døden, men på grunn av hans høye alder (89 år) og hans innsats under første verdenskrig ble det omgjort til livsvarig fengsel. Han ble fengslet på Yeu-øya (Île d'Yeu), og satt der fram til sin død.
Annet
Pétain var også forfatter og ble medlem av Académie française.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Williams, Charles (2005). Pétain. Little, Brown.
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.