Remo Giazotto

Om den kjente Adagio i g-moll for fiolin, strykere og continuo er å si at det er en nybarokk-komposisjon som Giazotto hevder baserer seg på et manuskriptfragment av Tomaso Albinoni. Giazotto har fortalt at han fant fragmentet i statsbiblioteket i Dresden like etter andre verdenskrig på et tidspunkt da han holdt på med å komplettere Albinonis biografi og katalog.

Giazotto har oppgitt at fragmentet besto av en seks takters basslinje, og etter å ha studert det korte fragmentet trakk han konklusjonen at det dreier seg om en del av en sonata da chiesa (kirke-sonate), en av de to hovedformene av tidens trio-sonater. Giazotto har imidlertid aldri fremlagt fragmentet for offentligheten og heller ikke har man etter hans død i 1998 kunnet få bekreftet at fragmentet oppbevares i statsbiblioteket i Dresden.

Imidlertid fant musikkforskeren Muska Mangano, Giazottos siste vitenskapelige assistent, en nyere manuskriptkopi av deler av generalbass-stemmen samt seks takter av førstefiolin-stemmen der man i øverste høyre hjørne av kopien finner en utvetydig bekreftelse på at kopien går tilbake til det opprinnelige Dresden-fragmentet. Dette styrker påstanden fra Giazotto om at Albinoni var hans kilde. Forskere er i dag imidlertid enige om at Adagio i g-moll er en selvstendig komposisjon av Giazotto uavhengig av hva eller hvem som kan ha vært hans inspirasjonskilde.

Verket er benyttet i flere populærkulturtelle sammenhenger, blant annet som bakgrunnsmusikk i Peter Weirs film Gallipoli (1981), samt i flere TV-produksjoner.