Faktaboks

Arbeiderpartiet

Ap, nynorsk Arbeidarpartiet, tidligere Det norske Arbeiderparti (DNA)

Organisasjonstype
Forening/lag/innretning
Forretningsadresse
Oslo
Stiftet
21.–22. august 1887
Styreleder
Jonas Støre (partileder)
Logo
Arbeiderpartiets logo
Logo
Av .

Arbeiderpartiet (Ap) er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Det ble stiftet i 1887, og har vært det største partiet ved alle stortingsvalg i Norge siden 1927.

Siden 2021 sitter Arbeiderpartiet i regjering sammen med Senterpartiet. Jonas Gahr Støre er Norges statsminister. Støre overtok som Arbeiderpartiets leder i 2014 etter Jens Stoltenberg. Kjersti Stenseng er partisekretær siden 2015, mens Tonje Brenna og Jan Christian Vestre er nestledere siden 2023.

Partiets ungdomsorganisasjon heter Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), som siden 2020 ledes av Astrid Willa Eide Hoem.

Det offisielle navnet fra stiftelsen i 1887 var Det Forenede norske Arbeiderparti (DNA), fra 1891 Det norske Arbeiderparti. I 2011 ble navnet offisielt endret til Arbeiderpartiet, som også har vært den daglige betegnelsen på partiet i flere tiår.

Formål og ideologi

Gro Harlem Brundtland
Gro Harlem Brundtland var Arbeiderpartiets leder i perioden 1981–1992. Hun var statsminister i 1981, i årene 1986–1989 og igjen årene 1990–1996.
Av /Stortingsarkivet.

Partileder Jonas Gahr Støre på ekstraordinært landsmøte 14. juni 2014 med tidligere nestleder Helga Pedersen og tidligere partileder Jens Stoltenberg.

Arbeiderpartiet har i likhet med andre sosialdemokratiske partier sine røtter i en sosialistisk idétradisjon.

Partiets formål er nedfelt i vedtektene, som innledes med at «Arbeiderpartiet vil skape et rettferdig samfunn som sikrer alle menneskers likeverd. Vi bygger på verdiene frihet, likhet og solidaritet. Vi ønsker en verden uten krig og fattigdom, der frie og likestilte mennesker har innflytelse på sine livsvilkår, der menneskene lever i harmoni med naturen, og der kapitalistisk utbytting bekjempes.»

I den økonomiske politikken har Arbeiderpartiet stått for en blandingsøkonomi basert på en balanse mellom tre maktinstanser – arbeidsgivere gjennom deres organisasjoner, arbeidstakere gjennom deres fagforeninger, og det offentlige gjennom statlige reguleringer. Dette gjenspeiles også i formålsparagrafen der det heter at partiet «vil bygge på et samvirke mellom arbeid og kapital».

Hovedsaker og praktisk politikk

Arbeiderpartiet er av tradisjon et såkalt styringsparti som i hele etterkrigstiden er preget av viljen og evnen til å skaffe seg regjeringsmakt. Internasjonalt har partiet i disse årene ført en konsekvent vestvendt utenriks- og sikkerhetspolitikk som fremfor alt er knyttet til medlemskap i NATO. Fra slutten av 1960-årene har Arbeiderpartiet gått aktivt inn for å gjøre Norge til medlem av EU, senest ved folkeavstemningen i 1994. Arbeiderpartiet er også en varm forsvarer av EØS-avtalen.

Kampen for full sysselsetting har hele tiden preget partiets politikk, parallelt med et våkent blikk for å sikre arbeidstakeres faglige og sosiale rettigheter ved oppsigelse, permittering eller sykdom. I dette arbeidet har Arbeiderpartiet et nært og fortrolig samarbeid med LO som blant annet er formalisert gjennom faste møter i samarbeidskomiteen. Etter at arbeidsinnvandringen økte har Ap sammen med LO hatt som prioritert mål å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Partiet mener at viktige statseide bedrifter fortsatt skal ha en sterk statlig forankring.

Arbeiderpartiet vil utvide og styrke velferdsstaten, og er imot at grunnleggende velferdstjenester knyttet til blant annet barnehager og sykehjem skal konkurranseutsettes. Kampen for likestilling mellom kjønnene står sentralt i partiets program. Kvinnens rett til selvbestemt abort står urokkelig.

Partiet har satt seg som forpliktende mål å redusere klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030. Dette skal ifølge Arbeiderpartiet oppnås blant annet ved hjelp av gunstige skatteordninger når man investerer i klimavennlige næringer. Partiet har programfestet at elektrifisering av nye og eksisterende olje- og gassfelt skal fortrinnsvis skje ved bruk av havvind eller annen fornybar strøm produsert på sokkelen.

Arbeiderpartiet er de skrittvise reformers parti. På 1980-tallet var det skeptisk til et åpnere samfunn som blant annet innebar lengre åpningstider i butikkene og oppmykning av NRK-monopolet. Partiet er fortsatt negativt stilt til søndagsåpne butikker. Reformviljen var derimot tydelig da tradisjonell statlig virksomhet som Televerket, Postverket og Luftfartsverket ble omorganisert og frigjort fra sterk statlig styring. Mer intern uro i Arbeiderpartiet oppsto da Statoil ble delprivatisert og introdusert på Oslo Børs under den første Stoltenberg-regjeringen.

Regjeringsmakt og oppslutning

Arbeiderpartiet har vært det mest innflytelsesrike partiet i Norge etter andre verdenskrig, og hadde rent flertallStortinget fra 1945 til 1961. Flere av de mest fremtredende statsministrene i norsk historie har kommet fra Arbeiderpartiet, deriblant Johan Nygaardsvold, som ledet regjeringen under andre verdenskrig, Einar Gerhardsen, som ledet landet i mange år etter krigen, Gro Harlem Brundtland, som var Norges første kvinnelige statsminister, og Jens Stoltenberg, som var statsminister i til sammen ni år, deriblant under finanskrisen fra 2008 og under terrorangrepet mot Arbeiderpartiet og AUF i 2011.

I 2005 dannet Arbeiderpartiet for første gang (unntatt krigsårene) en koalisjonsregjering med andre partier, den rødgrønne trepartiregjeringen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ledet av Jens Stoltenberg.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk Arbeiderpartiet 26,3 prosent og 48 representanter på Stortinget. Partiet gikk dermed tilbake 1,1 prosentpoeng og ett mandat fra stortingsvalget i 2017. Dette var Arbeiderpartiets dårligste valgresultat etter andre verdenskrig, men sammen med andre partier som ønsket å bytte ut den Høyre-ledede regjeringen Solberg fikk de flertall på Stortinget, og ble enige med Senterpartiet om å danne en mindretallsregjering. Samtidig satt Arbeiderpartiet med makten i Norges tre største byer Oslo, Bergen og Trondheim.

På tross av manglende flertall og i perioder synkende oppslutning har Arbeiderpartiet vist seg som et styringsdyktig regjeringsparti, i perioder det eneste reelle regjeringsalternativ.

Regjeringsperioder

I perioden fra 1945 til 1965 satt partiet med makten sammenhengende, med unntak av én måned i 1963 (John Lyngs regjering). Senere har det hatt regjeringsmakt i følgende perioder:

Historikk

Portrett av Alfred Eriksen
Ved stortingsvalget i 1903 ble Arbeiderpartiet for første gang representert på Stortinget. Alle de fire stortingsrepresentantene til partiet kom fra Nord-Norge. Sogneprest Alfred Eriksen ble partiets første parlamentariske leder.
Troms Arbeiderparti.
Lisens: CC BY 2.0

Opphav

Det Forenede norske Arbeiderparti ble stiftet i Skauveien 6 i Barbu utenfor Arendal 21.–22. august 1887 med Anders Andersen som første partileder. I løpet av ett år var imidlertid ledelsen i partiet flyttet til Kristiania, der Den socialdemokratiske Forening var blitt stiftet to år tidligere med Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen som førende skikkelser. Arendals-møtet vedtok et partiprogram, om enn ikke direkte sosialistisk, som krevde alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til «berettigede arbeidsnedleggelser» (streik). Av disse punktene var alminnelig stemmerett (i første omgang for menn) det dominerende politiske kravet. Først i 1889 ble det vedtatt en kort erklæring om at «råstoffene og produksjonsmidlene (bør) etter hvert tilfalle dem der har frembrakt samme», og i 1891 et mer utførlig sosialistisk prinsipprogram.

I politikken om den norske unionen med Sverige hevdet partiet allerede fra 1892 at «broderfolkenes vel krever unionens oppløsning». Gjennom 100 år bygde Arbeiderpartiet i stor utstrekning sin organisasjon på kollektiv tilslutning fra fagforeninger, og fungerte i sine første år som en landssammenslutning for ulike fagforeninger. Da Landsorganisasjonen (LO) i Norge ble dannet i 1899, var det som et resultat av at de fagorganiserte så det som mest hensiktsmessig at fagforbundene samlet seg i en egen felles organisasjon som i politiske saker likevel skulle ha tett samarbeid med Arbeiderpartiet. LO og Arbeiderpartiet har siden den gang samarbeidet nært, og det er tradisjon for at ledende tillitsvalgte i LO velges inn i partiets sentralstyre og at LO er Arbeiderpartiets fremste økonomiske støttespiller.

1900–1945

Deltakerne på Arbeiderpartiets landsstyremøte 1923
Deltakerne på Arbeiderpartiets landsstyremøte, 5 til 9. januar 1923. 1. rekke fra v.: Adam Egede-Nissen, Thina Thorleifsen, Jeanette Olsen, Karl Radek (med Edel Bull på fanget), Emil Stang, Christian Holtermann Knudsen, Rachel Grepp og Hallvard Olsen. 2. rekke fra v.: Aksel Zachariassen, Ole O. Lian, Einar Gerhardsen, Olav Scheflo, Håkon Meyer, Ole O. Fremo, Johan Ålberg, Eugene Olaussen, Oscar Nilssen, H. P. Haugli, Alfred Madsen og Alfred Vågnes. 3. rekke fra v.: Olav Vegheim, Rolf Hofmo, Jacob Friis, Kristian Aune, Elias Volan, Oscar Torp, Knut Eng, Martin Tranmæl, Gustav Sundbye og Ole Øisang.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark).
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Hele folket i arbeid

Det norske Arbeiderpartis berømte valgplakat fra 1933. Partiet gikk til valg på et reformistisk program og henvendte seg til hele folket, ikke bare til arbeiderklassen.

Av /※.

Ved valget i 1903 fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter og gjorde seg fra denne tid også gjeldende i kommunepolitikken. Med utgangspunkt i Fagopposisjonen av 1911 og Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse dannet det seg en revolusjonær fløy innenfor partiet under ledelse av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl. Skarpere klassemotsetninger under første verdenskrig og inntrykkene fra den russiske revolusjon styrket venstrefløyen og førte til et fullstendig lederskifte på landsmøtet i 1918. Kyrre Grepp ble formann i partiet, Martin Tranmæl ble sekretær.

Året etter meldte Arbeiderpartiet seg inn i den nystiftede tredje kommunistiske internasjonale, også kalt Komintern, og aksepterte dermed tanken om proletariatets diktatur bygd på en rådsforfatning. Under striden om Moskva-tesene brøt en fløy ut av partiet i 1921 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, og dette førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet betraktet seg imidlertid fortsatt som revolusjonært.

I 1927 ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti slått sammen med Arbeiderpartiet igjen, og ved stortingsvalget samme år gikk det gjenforente partiet sterkt frem. I 1928 dannet så Arbeiderpartiet sin første regjering under ledelse av Christopher Hornsrud. Denne ble felt etter bare 18 dager og er fremdeles norgeshistoriens kortest sittende regjering. Preget av valgnederlag i 1930, den økonomiske krisen og fascismens fremvekst la Arbeiderpartiet i første halvdel av 1930-årene om sin politikk for godt fra en revolusjonær til en reformistisk linje. Partiet viste vilje til å bekjempe krisen innenfor rammen av en kapitalistisk samfunnsorden og godta det parlamentariske demokrati.

Etter det såkalte kriseforliket med Bondepartiet i 1935 dannet Arbeiderparti-leder Johan Nygaardsvold en regjering som ble sittende til 1945, fra 1940 riktignok i eksil som en samlingsregjering med enkelte borgerlige representanter.

Etterkrigstiden

Einar Gerhardsen
1. mai-feiring på Youngstorget. Hovedtaler er statsminister Einar Gerhardsen (med ryggen til). Folketeaterbygningen i bakgrunnen.
Einar Gerhardsen
Av /SCANPIX.
Gerhardsen og Nygaardsvold

Fra 1945 til 1961 hadde Arbeiderpartiet rent flertall i Stortinget. Den ledende politikeren i disse årene var Einar Gerhardsen. Bildet viser ham sammen med Johan Nygaardsvold ved statsministerskiftet 1945.

Gerhardsen og Nygaardsvold
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Haakon Lie

Haakon Lie var partisekretær i 1945–1969. Med sin formidable evne til å drive gjennom egne synspunkter hadde han en betydelig innvirkning på Arbeiderpartiets politiske linje gjennom store deler av 1900-tallet.

Av /Kraftmuseet.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Etter andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall på Stortinget i fire valgperioder mellom 1945 og 1961. Einar Gerhardsen ble i etterkrigstiden den ledende personligheten i partiet, som fikk et hovedansvar for gjenreisningen etter krigen, førte videre utbyggingen av den moderne velferdsstaten og satset etter hvert på en vestvendt sikkerhetspolitikk og opprustning i tilknytning til NATO.

Partiet oppga samtidig ytterligere en del av sitt tradisjonelle sosialistiske tankegods fra før krigen. Fra 1961 møtte Arbeiderpartiet konkurranse på venstresiden gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og etter valget i 1965 ble det for første gang etter andre verdenskrig etablert en levedyktig borgerlig regjering, ledet av Per Borten fra Senterpartiet.

1970–2000

EF-striden i 1971–1972 viste seg å svekke partiet midlertidig, da SF og senere SV gjorde store innhogg i velgermassen. Fra slutten av 1970-årene tapte imidlertid også partiet en del velgere til høyresiden, selv om den såkalte høyrebølgen gjorde størst innhogg i mellompartienes oppslutning.

Under Gro Harlem Brundtlands ledelse (1981–1992) greide partiet å appellere til nye grupper og dermed beholde sin høye oppslutning, på tross av at den tradisjonelle industriarbeiderklassen utgjorde en stadig mindre andel av befolkningen.

EU-striden i første del av 1990-årene ble også en mindre belastning for partiet enn mange hadde fryktet. Siden 1927 har Arbeiderpartiet vært landets ubestridt største parti, men oppslutningen var dalende i 1990-årene. Nedgangen fortsatte utover på 2000-tallet.

Etter 2000

Stortingsvalget i 2001 var en katastrofe for partiet, som gjorde sitt dårligste valg siden 1924 og mistet sin posisjon som det dominerende parti, selv om det fortsatt var landets største. Dette førte til en nyorientering i partiet, som for første gang resulterte i at Arbeiderpartiet inngikk forpliktende samarbeid med andre partier med tanke på å danne en flertallsregjering.

Et styrket Arbeiderparti dannet etter valget i 2005 regjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Regjeringen fikk fornyet tillit ved valget i 2009, da Arbeiderpartiet noterte seg for en klar fremgang. I perioden 2009–2013 hadde Arbeiderpartiet 12 av 20 statsråder i regjeringen.

22. juli 2011 var Arbeiderpartiet mål for det verste terrorangrepet og massedrapet i norsk historie, da en høyreekstremist detonerte en bilbombe i regjeringskvartalet i Oslo og deretter skjøt og drepte 69 mennesker, de aller fleste ungdommer, på AUFs sommerleir på Utøya. Terrorangrepet førte til at Arbeiderpartiet mistet nesten en hel generasjon ungdomspolitikere og talenter. Mange av de overlevende fortsatte like fullt sitt politiske virke med fornyet kraft og motivasjon; med regjeringen Støre var overlevende fra Utøya for første gang med i regjering.

Ved stortingsvalget i 2013 tapte de tre rødgrønne partiene flertallet. Erna Solberg fra Høyre dannet en borgerlig regjering, og Jens Stoltenberg gikk av som partileder og ble etterfulgt av Jonas Gahr Støre. Støres første valg som statsministerkandidat i 2017 ble et stort nederlag: Til tross for fire år som største opposisjonsparti gikk Arbeiderpartiet tilbake 3,5 prosentpoeng i oppslutning, mistet seks mandater og klarte ikke å danne et alternativt flertall til de borgerlige partiene. I 2021 gikk Arbeiderpartiet nok en gang til valg på å danne en flertallsregjering sammen med Senterpartiet og SV. Til tross for at partiet nok engang gikk tilbake i oppslutning, til 26,3 prosent, fikk de tre partiene til sammen flertall på Stortinget, takket være fremgang for Senterpartiet og SV. Under sonderingene for å danne en trepartiregjering ble det imidlertid raskt klart at det ikke var grunnlag for SV å sitte i regjering med de to andre partiene. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble da enige om å danne en mindretallsregjering med Jonas Gahr Støre som statsminister.

For valgresultater, se Stortingsvalget i 2005, Stortingsvalget i 2009, Stortingsvalget i 2013, Stortingsvalget i 2017 og Stortingsvalget i 2021. Se også tabell over Stortingsvalg.

Statsministre

Arbeiderpartiet har hatt følgende statsministre:

Partiledere

Christian Holtermann Knudsen
Fagforeningsmannen Christian Holtermann Knudsen var en av de bærende krefter i Arbeiderpartiets første tid, og hadde ledervervet i flere perioder.
Av /Stortinget.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Periode Partileder
1887–1888 Anders Andersen
1888–1889 Hans G. Jensen
1889 Christian Holtermann Knudsen
1890–1892 Carl Jeppesen
1892–1893 Ole Georg Gjøsteen
1893–1894 Gustav A. Olsen-Berg
1894–1897 Carl Jeppesen
1987–1900 Ludvig Meyer
1900–1902 Christian Holtermann Knudsen
1903–1906 Christopher Hornsrud
1906–1911 Oscar Egede Nissen
1912–1918 Christian Holtermann Knudsen
1918–1922 Kyrre Grepp
1922–1923 Emil Stang den yngre
1923–1945 Oscar Torp
1945–1965 Einar Gerhardsen
1965–1975 Trygve Bratteli
1975–1981 Reiulf Steen
1981–1992 Gro Harlem Brundtland
1992–2002 Thorbjørn Jagland
2002–2014 Jens Stoltenberg
2014– Jonas Gahr Støre

Parlamentariske ledere

Nils Hønsvald
Nils Hønsvald taler på Youngstorget 1. mai 1958. Hønsvald var parlamentarisk leder 1955-1964.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Trygve Bratteli
I tidsrommet 1964 til 1981 vekslet Trygve Bratteli mellom posisjonen som parlamentarisk leder og statsminister for Arbeiderpartiet.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Periode Parlamentarisk leder
1903–1906 Alfred Eriksen
1906–1909 Christian Holtermann Knudsen
1910–1912 Alfred Eriksen
1912–1915 Christian Holtermann Knudsen
1916–1920 Anders Buen
1921 Christopher Hornsrud
1922–1923 Olav Scheflo
1923–1928 Alfred Madsen
1928 Sverre Støstad
1928–1931 Alfred Madsen
1932–1935 Johan Nygaardsvold
1935–1939 Sverre Støstad
1939–1940 Magnus Nilssen
1940 Alfred Madsen
1945 Fredrik Monsen
1945–1949 Sverre Støstad
1949–1951 Oscar Torp
1951–1954 Einar Gerhardsen
1955–1964 Nils Hønsvald
1964–1971 Trygve Bratteli
1971–1972 Guttorm Hansen
1972–1973 Trygve Bratteli
1973–1975 Odvar Nordli
1976–1981 Trygve Bratteli
1981–1986 Gro Harlem Brundtland
1986–1989 Einar Førde
1989–1990 Gro Harlem Brundtland
1990–1992 Gunnar Berge
1992–1993 Kjell Borgen
1993–1996 Thorbjørn Jagland
1996–1997 Tom Thoresen
1997–2000 Thorbjørn Jagland
2000 Jens Stoltenberg
2000–2001 Hill-Marta Solberg
2001–2005 Jens Stoltenberg
2005–2009 Hill-Marta Solberg
2009–2013 Helga Pedersen
2013–2014 Jens Stoltenberg
2014–2021 Jonas Gahr Støre
2021– Rigmor Aasrud

Partisekretærer

Periode Partisekretær
1901–1918 Magnus Nilssen
1918–1921 Martin Tranmæl
Stillingen opphevet i 1921
1923–1926 Einar Gerhardsen
Stillingen opphevet i 1926
1945 Trygve Bratteli
1945–1969 Haakon Lie
1969–1975 Ronald Bye
1975–1986 Ivar Leveraas
1986–1992 Thorbjørn Jagland
1992–1996 Dag Terje Andersen
1996–2002 Solveig Torsvik
2002–2009 Martin Kolberg
2009–2015 Raymond Johansen
2015– Kjersti Stenseng

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brandal, Nikolai; Bratberg, Øivind og Thorsen, Dag Einar (2011). Sosialdemokratiet: Fortid – Nåtid – Framtid. Universitetsforlaget.
  • Bull, Edvard (1947). Arbeiderklassen i norsk historie. Tiden Norsk Forlag.
  • Bull, Edvard med flere (redaktører) (1985–1990, seks bind). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Tiden Norsk Forlag.
  • Koht, Halvdan (redaktør) (1937–1939, to bind). Det norske arbeiderpartis historie 1887–1937. Det Norske Arbeiderpartis Forlag.
  • Notaker, Hallvard (2021). Arbeiderpartiet og 22. juli. Aschehoug.

Faktaboks

Arbeiderpartiet
Sektorkode
7000 Ideelle organisasjoner
Næringskode(r)
94.920 Partipolitiske organisasjoner; 92.000 Lotteri og totalisatorspill

Kommentarer (1)

skrev Song Solli

Hvilke tiltak preget Arbeiderpartiets forsøk på planøkonomi i årene 1945-1952/53?

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg