Bashar al-Assad

Bashar al-Assad deltok ikke i politisk aktivitet i sin ungdom, og valgte en profesjonell medisinsk karriere. Etter grunnutdanning ved den arabisk-franske al-Hurriya-skolen i Damaskus (1982) gjennomførte han medisinsk utdanning ved universitetet i Damaskus (1988), for så å praktisere som lege ved et av hærens hospitaler. Deretter gjennomførte han spesialisering (oftalmologi) ved Western Eye Hospital i London (1992).

Da broren Basil al-Assad omkom i 1994, ble han kalt til Damaskus for å forberede seg på å etterfølge sin far, Hafez al-Assad. Forberedelsene omfattet offisersutdanning ved militærakademiet i Homs, hvoretter han ble utnevnt til oberst i 1999. Som sin far etablerte han en personlig maktbase innen de militære rekker, og flere lojale offiserer ble forfremmet og innplassert i nøkkelstillinger for å styrke hans posisjon.

Samtidig ble han gitt en funksjon som politisk rådgiver for sin far, og han ledet et kontor med ansvar for å håndtere klager fra befolkningen. Han ble også satt til å lede en kampanje mot korrupsjon; også den var egnet til å fjerne opponenter og styrke posisjonen.

Overtakelse av ansvaret for Syrias Libanon-politikk i 1998 var sentralt i forberedelsene til å videreføre Syrias sterke regionale stilling og den utenrikspolitiske linjen faren hadde utviklet. Som ledd i å bygge ham opp som leder fikk han også stillingen som styreleder for IT-selskapet Syrian Computer Society, en stilling tidligere holdt av hans eldre, avdøde bror.

Da Hafez al-Assad døde i juni 2000, tok Bashar al-Assad over hans posisjoner – som generalsekretær i Baath-partiet, Syrias president samt øverstkommanderende for de væpnede styrker. 11. juni 2000, dagen etter at faren døde, ble han enstemmig nominert til ny president av partiet. Han ble formelt valgt, uten motkandidat, ved en folkeavstemning der han fikk 97,29 prosent av stemmene, og tiltrådte 17. juli 2000. Parlamentet hadde da endret grunnloven og senket aldersgrensen for å være statsoverhode fra 40 til 34 år, tilsvarende Assads alder ved maktovertakelsen. Samme år giftet han seg med den britiskfødte Asma al-Assad (født 1975). Assad ble gjenvalgt i 2007 og 2014, uten motkandidater, og i 2021, med motkandidater.

Bashar al-Assad overtok presidentembetet etter en leder som var kjent for å ha utviklet en politistat med utstrakt personlig kontroll, og det var derfor stilt forventninger til politisk liberalisering. Til tross for signaler i slik retning, skjedde lite – særlig på det politiske området – til regimet fra våren 2011 sto overfor en voksende protestbevegelse, som ble møtt med voldsmakt og utviklet seg til borgerkrig, og deretter en regional krig med internasjonal deltakelse.

Da han tok over, inviterte Assad til politisk oppmykning, med 'konstruktiv kritikk', noe som førte til den såkalte Damaskus-våren, hvor sivile organisasjoner fikk et visst handlingsrom, noe som skapte forventninger til en syrisk kulturrevolusjon. Samtidig ble politiske fanger satt fri, og private medier fikk lisens, til nye innstramminger kom. Assad understreket at det ikke ville være mulig med et demokrati etter vestlig modell, men tok til orde for et syrisk demokrati tuftet på landets historiske røtter tilpasset det syriske samfunn, og han la vekt på modernisering. Han kunngjorde også reformer i et ineffektivt byråkrati med fortsatt kamp mot korrupsjon, og framholdt at statsadministrasjonen og en statlig dominert økonomi var blitt et hinder for utvikling. Liberaliseringen på det økonomiske området var også begrenset, men mer varig enn på det politiske. Som under sin far, er Assad beskyldt for brudd på menneskerettighetene, noe som antok vesentlig større omfang under opprøret og krigen fra 2011.

Bashar al-Assad har i hovedsak videreført sin fars utenrikspolitikk, men ble i 2005 tvunget av en libanesisk demokratibevegelse til å trekke de siste syriske styrkene ut av Libanon, noe som svekket Syrias innflytelse der. Ikke desto mindre har han drevet en aktiv Libanon-politikk, også under den syriske krigen. Syria ble også beskyldt for å stå bak drapet på den tidligere libanesiske statsminister Rafiq al-Hariri i 2005, og USA har beskyldt Assad for å trappe opp støtten til Hizbollah, som USA anser for å være en terroristorganisasjon. Under Syriakrigen har Hizbollah, med støtte fra Iran, sendt soldater for å kjempe sammen med regjeringsstyrkene. Syria har lenge hatt gode forbindelser med Iran, og disse er forsterket under krigen.

I motsetning til sin far, som i 1991 stilte styrker til den USA-ledede invasjonen av Irak, kritiserte Assad USAs invasjon av Irak i 2003. Han videreførte også sin fars politikk overfor Israel, med krav om tilbakeføring av Golanhøydene, okkupert siden Seksdagerskrigen i 1967. Like fullt åpnet han nye, hemmelige fredsforhandlinger med Israel. En markant bedring av forholdet til Tyrkia regnes som Assads fremste utenrikspolitiske resultat, til det ble dramatisk forverret som følge av krigen.

Med opprøret i 2011 og den påfølgende borgerkrigen ble Assads stilling i Syria utfordret fra flere hold, og Syrias innflytelse i regionen svekket. Særlig fra vestlige regjeringer, men også fra land i regionen, ble det stilt krav om at han måtte gå av. Kravene ble forsterket som følge av Syria-krisen, som oppsto etter bruk av kjemiske våpen i august 2013. Etter at Russland gikk inn i krigen til støtte for Baath-regimet høsten 2015, kom regjeringsstyrkene på offensiven, og Assad styrket sin stilling. Flere vestlige land frafalt etter hvert kravet om hans avgang som forutsetning for en politisk løsning på konflikten, mens syrisk opposisjon holdt fast på dette som en nødvendighet.

I utgangspunktet ble Assad og regimet utfordret av ikke-voldelige demokratiforkjempere, deretter av såkalt moderate, militære regimemotstandere, før militante jihadister, blant annet fra al-Qaida (som i Syria opererte under navnet Jabhat al-Nusra; nå: Jabhat Fateh al-Sham) og derpå Den islamske stat (IS), dominerte den væpnede regimemotstanden. Etter hvert som IS vokste fram som en opplevd trussel, ikke bare i Midtøsten, men også i Vesten, ble det en gradvis aksept for at Assads regime kunne utgjøre en del av en overgangsløsning.

President Assad har hele tiden hevdet at krigen i Syria er framprovosert av terrorister og kriminelle, og har ikke anerkjent opprøret som en legitim motstand mot hans regime. Han har satt inn den syriske stats militære krefter mot opprørerne, og gjort seg avhengig av militær støtte fra andre land, særlig Russland og Iran, samt milits fra Irak og Libanon.

• Krigen i Syria
• Syrias samtidshistorie
• Syrias politiske system