Faktaboks

Christian Magnus Falsen

Christian Magnus de Falsen, Kristian Magnus Falsen

Født
14. september 1782, Oslo (nå Gamlebyen) ved Christiania
Død
13. januar 1830, Christiania (nå Oslo)
Virke
Embetsmann og politiker
Familie

Foreldre: Overhoffrettsassessor, senere stiftsoverrettsjustitiarius Envold de Falsen (1755–1808) og Anna Henrike Petronelle Mathiesen (1762–1825).

Gift 1) 30.1.1804 i Christiania med Anna Birgitta Munch (1787 (døpt 23.7.)–24.11.1810), datter av sorenskriver, justisråd Bartholomeus Fædder Munch (1746–1787) og Anna Hammer Cudrio (1752–1796); 2) 6.4.1811 i Drøbak med Elisabeth Severine Stoltenberg f. Bøckman (14.8.1782–1.12.1848; hun gift 1) med kjøpmann Brede Plade Stoltenberg, 1762–1808), datter av skipsfører Lars Bøckman og hustru Marthe (1745–1820).

Bror av Carl Valentin Falsen (1787–1852); far til Elisabeth («Lise») Christiane Falsen (1820–1876); farfar til Christian Magnus Falsen (1845–1890), Conrad Falsen (1847–1898) og Mimi Falsen (1861–1957).

Christian Magnus Falsen

Maleri. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Christian Magnus Falsen
Av /※.
Enig og tro til Dovre falder
Christian Magnus Falsen har fått tilnavnet «Grunnlovens far». Selv om det trolig var Johan Gunder Adler som skrev de mest sentrale delene av grunnlovsutkastet, er det ingen tvil om at Falsen spilte en viktig rolle under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Postkort utgitt til Grunnlovens 100 års-jubileeum i 1914 med Falsen, Christian Frederik og Wilhelm F.K. Christie rundt en stein med teksten «Enig og tro til Dovre falder».
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Christian Magnus Falsen var en norsk politiker og embetsmann. Falsen var jurist og den ledende representanten på RiksforsamlingenEidsvoll i april og mai 1814 for den gruppen som ble kalt «selvstendighetspartiet». Han var formann i konstitusjonskomiteen på Riksforsamlingen og fikk senere hedersbetegnelsen «Grunnlovens far».

Falsen utarbeidet sammen med Johan Adler et grunnlovsutkast, der deler påvirket og ble tatt inn i den norske Grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Falsen og Adler fremmet her liberale ideer som ville gi de folkevalgte i en nasjonalforsamling betydelig politisk makt, men her kom de også med tanker som ville gi omfattende politisk styring og kontroll til en innsnevret sosial elite.

Falsen var en tilhenger av prins og senere kong Christian Frederik, men ble senere velvillig innstilt overfor kronprins og senere kong Karl Johan. Fra 1821 kom Falsen til å støtte Karl Johans forsøk på å reversere de demokratiske framstøtene som Grunnloven inneholdt, i konflikt med Stortinget og det store flertallet av norske politikere.

Bakgrunn og familie

Christian Magnus Falsen var sønn av Enevold de Falsen og Anna Henrike Petronelle Mathiesen. Han var bror til Carl Valentin Falsen. Christian Magnus Falsen var norsk og ville være norsk. Faren, som var født i København, hadde gjort seg til nordmann, og moren var virkelig norsk. Sine barndomsinntrykk fikk Christian Magnus fra Christiania og fra Nordland.

Sine ungdomsår levde han i København, dit han som 9-åring flyttet med faren. Her gikk han først på Borgerdydskolen og fra 1795 på Schouboes Institut, og ble student med utmerkelse i 1798. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1802. De årene Falsen levde i København, følte han seg mer og mer knyttet til Norge, og han fikk interesse for norsk historie. Fra sin far hadde han arvet troen på bondefrihet og særlig på den norske bonde.

Tidlig voksenliv

Etter to år som prøveprokurator ved Akershus stiftsoverrett (hvor faren var justitiarius) var Falsen i årene 1804–1807 virkelig prokurator samme sted. I 1807 fikk han bestalling som høyesterettsadvokat.

Under sitt korte opphold i København sommeren og høsten 1807 opplevde Falsen det britiske overfallet på byen («flåteranet»), og han gjorde seg bemerket som kaptein ved studentkorpset. Etter noen få måneder i København flyttet han tilbake til Norge, hvor han var blitt konstituert som generalauditør ved Overadmiralitetsretten, en nyopprettet prisedomstol.

Da grev Herman Wedel Jarlsberg etter utbruddet av krigen med Sverige våren 1808 organiserte Bærums frivillige Jægerkorps, fikk Falsen kommandoen over korpset og rykket i felten. Men tjenesten varte ikke mer enn fjorten dager, idet han ble utnevnt til sorenskriver i Follo i 1809. Der ble han til 1814.

Falsen kjøpte gården Vollebekk i Ås og bosatte seg der, og han ble snart opptatt av praktiske og politiske spørsmål knyttet til bøndenes kår. Etter at Selskabet for Norges Vel var stiftet i 1809, fikk han i 1811 opprettet et distriktsselskap for Follo. I selskapets topografisk-statistiske samlinger offentliggjorde han i 1812 en avhandling om grunnsetningene for en ny gårdsmatrikkel for Norge, en ensartet skatteskyld for all jord i landet – en tanke som senere ble satt ut i livet av Stortinget i 1818. Falsen ville ikke legge tunge skatter på bøndene, men hevdet at handelsstanden, som «suer Landets Marv», var den som især burde beskattes. I et foredrag i november 1812 om «den sande og falske Handelsstand» rettet han et skarpt angrep på den norske handelsstanden for dens egoistiske utnyttelse av nødsårene under napoleonskrigene. I foredraget uttalte han seg skarpt mot alle monopoler og privilegier.

Lojal mot eneveldet

Helt frem til Kielfreden synes Falsen å ha vært den lojale embetsmann som helhjertet gikk inn for å støtte det gamle regimet (eneveldet) i Danmark-Norge. Våren 1813, da så mange nordmenn under trykket av den store nøden gav uttrykk for bitterhet mot konge og regjering, og på en tid da gruppen rundt grev Herman Wedel Jarlsberg trådte i underhandling med svenske agenter om en svensk-norsk union, virket Falsen som kontraspion. Målet for hans etterretningsvirksomhet var nettopp Wedel-kretsens planer. Ennå ligger hans egenhendige spionrapporter i Friedrich av Hessens arkiv. Falsens rapporter forteller ikke bare om de planene Wedel hadde våren 1813 om et brudd med Danmark og forening med Sverige, men de vitner også om Falsens egen store lojalitet mot regimet.

Falsen var ikke bare den pålitelige embetsmann som kunne brukes til så vanskelige oppgaver som spionasje på andre nordmenn, han gav selv det eneveldige regimet sin varme tilslutning, blant annet i brev til Christian Frederik 13. desember 1813: «... saa snart det gjelder Kongen og Landet, ere rede til at opoffre Alt, var det end vort Liv ...» Både i ord og handling var Falsen fast knyttet til det eneveldige regimet helt frem til atskillelsen fra Danmark.

Grunnlovsutkastet

Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge
Adler og Falsens utkast til norsk grunnlov fra 1814.
Av .

Reiser man spørsmålet om hva Falsen må ha betydd for utformingen av Eidsvollsgrunnloven, kommer man neppe frem til et svar som berettiger til ærestittelen «Grunnlovens far». Falsen var ikke med på stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814, og det var på dette møtet de store avgjørelsene ble tatt: Det var da Christian Frederik gav opp sine planer om å la seg utrope til konge i kraft av Kongeloven og etablere et nytt arveenevoldsregime. Det var også da det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle utforme en konstitusjon (grunnlov). Falsen var med på å å utforme denne konstitusjonen innenfor en ramme som alt var gitt.

Falsens berømmelse som «Grunnlovens far» hviler for en vesentlig del på det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet, som Falsen utformet sammen med Johan Gunder Adler.

Innhold

Grunnlovsutkastet er sterkt påvirket av amerikanske og franske konstitusjoner, og rommet klart republikanske ideer. Det kommer til uttrykk i ønsket om å verne den enkelte borgeren mot overgrep fra staten, og de fremmet tanken om at en stat måtte styres av myndige og selvstendige borgere. Hos Falsen og Adler stod også tanken om folkesuverenitet sterkt. De søkte å sikre nasjonalforsamlingen suveren kompetanse når det gjaldt å foreta endringer av Grunnloven og å ha avgjørende lovgivningsmyndighet i vanlige lovsaker.

Falsen og Adler fremmet i sitt grunnlovsutkast ønske om et tokammersystem, der «lagmannstinget» skulle fungere som et overhus i forhold «odelstinget» i rollen som et underhus. Reglene for valg av representanter til lagmannstinget var klart mer sosialt eksklusivt — der bønder og andre lavere stender var utelukket — enn hva tilfellet var for odelstinget. Derimot skulle en betydelig del av bøndene kunne velges inn i odelstinget. Men stemmerettsreglene som Falsen og Adler foreslo, gav færre bønder stemmerett enn hva som ble bestemt i Grunnloven av 17. mai 1814. Det er åpenbart at Falsen og Adler ønsket å gjøre lagmannstinget til et reelt overhus, som gjennom vetorett skulle kunne stoppe for vidtgående og radikale lovvedtak i odelstinget. De opplyste eiendomsmennene i overkammeret skulle moderere folkeviljen i underkammeret, het det.

Forslaget til Falsen og Adler om et tokammersystem ble vesentlig moderert i Grunnloven av 17. mai 1814, ved at det ikke gjennomført egne valg til kamrene, og at kamrene fungerte mest som en form for arbeidsdeling mellom likestilte representanter.

Forfatterne

Johan Gunder Adler
Falsen skrev grunnlovsutkastet sammen med Johan Gunder Adler (bildet). Adler skrev trolig de mest sentrale delene.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Det kan også med god grunn reises spørsmål om Falsen virkelig er hovedmannen bak utkastet. Ludvig Kristensen Daa var riktignok overbevist om at Falsen var den egentlige skaper av grunnlovsutkastet. Han reiser til og med spørsmål om hva der «vel kan have bevæget K. Magnus Falsen til at erkjende som deltager i sit literære Arbejde en Mand der neppe syntes at kunne have ydet ham nogen væsentlig eller nogen uundværlig Bistand». Johan Gunder Adler har imidlertid selv uttalt som gammel at «Sandheden er, at jeg foruden Indledningen tillige har skrevet den første, politiske og vigtigste Deel, medens Falsen skrev den sidste og juridiske Deel».

Adlers uttalelse kan vanskelig tolkes annerledes enn at han har skrevet innledningen, første kapittel – som inneholder alminnelige grunnsetninger for statsforfatningen, annet kapittel – om valgforsamlingene – og tredje kapittel – om regjeringsformen, mens Falsen har skrevet resten. Dette vil igjen si at Adler har skrevet den viktigste delen, den delen som omhandler den egentlige forfatningen. Også andre kilder tyder på at Adlers utsagn er riktig, og i dag vil de fleste oppfatte Adler som forfatter av den viktigste delen av grunnlovsutkastet.

Betydning

Det kan ikke nektes at det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet fikk større betydning enn noe annet utkast for utformingen av Eidsvollsgrunnloven. Men det bør tross det ikke tillegges for stor vekt. Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet er ikke noe selvstendig eller originalt arbeid. Det er en kompilasjon, hvor de viktigste elementer er hentet fra andre konstitusjoner i revolusjons- og napoleonstiden. Det er – som historikeren J. S. Worm-Müller har påpekt – et skrivebordsprodukt, laget på kort tid, ikke et verk som er modnet gjennom års ettertanke.

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814
Riksforsamlinga på Eidsvoll i mai 1814. Maleriet forestiller Christian Magnus Falsen som leser opp Grunnlova for forsamlinga. Falsen var en av hovedforfatterne av 17. mai-grunnlova, og har av det fått tilnavnet «Grunnlovas far».

Det er imidlertid først og fremst Falsens virke i Riksforsamlingen på Eidsvoll, dit han kom som en av tre representanter for Akershus amt, som har dannet grunnlag for betegnelsen «Grunnlovens far». Hans stilling som selvstendighetspartiets fører og drivende kraft er ubestridt. Den plassen vil ingen kunne ta fra ham. På mange måter har han også fått betydning for utformingen av grunnloven, både på grunn av grunnlovsutkastet og hans stilling som konstitusjonskomiteens formann og som forsamlingens president i de viktige dagene i mai 1814 da komiteens innstilling skulle ferdigbehandles. Men han har neppe bidratt til å gi Grunnloven så mange trekk at han kan betegnes som dens far.

Eidsvollsgrunnloven vs. grunnlovsutkastet

Underskrifter på Grunnloven
Første side med representantenes underskrifter på 17. mai-grunnloven. Falsens underskrift er nummer to fra venstre på øverste rad.
Av .

To sentrale trekk kjennetegner Eidsvollsgrunnloven i den lange rekken konstitusjoner som ble formet i revolusjons- og napoleonstiden: den sterke kongemakten og den anti-aristokratiske tendensen. Uttrykk for ønsket om å skape en sterk kongemakt finner en blant annet i bestemmelsene om ordningen av statsrådet, kongens myndighet over utenrikspolitikk, hærvæsen, rett til å erklære krig og slutte fred. Grunnlovens anti-aristokratiske karakter avspeiler seg blant annet i stemmerettsreglene og i tokammerordningen, som i virkeligheten var et kamuflert ettkammersystem. Skal en få et bilde av Falsens betydning for utformingen av Eidsvollsgrunnloven, må en først og fremst studere hans stilling på disse punktene.

Av naturen var Falsen aristokrat, og han ønsket å gi Norges konstitusjon en aristokratisk karakter. I det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet var det således foreslått et tokammersystem med meget innskrenket stemmerett og valgrett til et førstekammer. Grunnlovens stemmerettsregler, som gav stemmerett til relativt mange, og bestemmelsene om tokammersystemet, som i virkeligheten bare var et modifisert ettkammersystem, ble til mot Falsens bestemte ønsker.

Annerledes var det imidlertid med det andre hovedtrekket som preget Eidsvollsgrunnloven, nemlig den sterke kongemakten. Helt frem til Kielfreden hadde Falsen vært nær knyttet til monarkiet, og Frederik 6.s oppgivelse av Norge dannet ikke her noe brudd. På Eidsvoll stod Falsen så nær Christian Frederik at mange betraktet ham som prinsens talsmann og agent. Tilknytningen til Christian Frederik kom også til å prege hans arbeid med grunnlovsutkastet og hans politikk på Eidsvoll. Christian Frederik fikk således det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet til gjennomsyn og gjorde sine merknader. På grunnlag av disse merknadene gjorde Falsen sine endringer i utkastet før det gikk i trykken. Blant annet strøk han viktige paragrafer som angikk ordningen av statsrådet etter forslag fra prinsen.

Noe lignende gjentok seg på Eidsvoll. Christian Frederik ble holdt underrettet om arbeidet med Grunnloven. Brev fra Georg Sverdrup som er blitt kjent i nyere tid, viser at prinsen i visse tilfeller nærmest stilte ultimatum. Dersom ikke grunnloven ble slik han ønsket, ville han ikke ta imot valget som konge. I Riksforsamlingen søkte Falsen konsekvent å styrke Christian Frederiks stilling på kort sikt, ved de viktige forslagene om:

  • oppløsningen av Riksforsamlingen så snart konstitusjonen var ferdig
  • ved å hindre at det ble opprettet en utenrikskomité som kunne føre kontroll med utenrikspolitikken
  • ved opprettelse av en finanskomité

På samme linje står Falsens forslag 16. april om konstitusjonskomiteens første punkt. Det skulle ikke hete at Norge var «et indskrænket arveligt Monarchie», men «et frit, uafhængigt og udeleligt Rige» og «Regenten skal føre Titel af Konge».

Forfatter av politiske kampskrift

Norges Odelsret
I 1815 utgav Falsen et politisk programskrift med tittelen Norges Odelsret.
Av .

Etter at Christian Frederik var valgt til Norges konge og Riksforsamlingen oppløst, sendte Falsen i juni ut et stridsskrift for selvstendighetspartiet. Skriftet var meget svenskfiendtlig i dets tendens og rettet mot planene om en svensk-norsk union og den svenske kronprinsen Karl Johan. Det er mulig at han her gjorde seg til talsmann for kong Christian Frederiks eget syn. Under henvisning til Sveriges maktkrav fremholdt han at en forening mellom de to rikene bare kunne bli hellbringende om Christian Frederik ble valgt til Sveriges konge.

For øvrig stod Falsen, som bodde et stykke fra hovedstaden, utenfor de politiske forhandlingene i sommermånedene 1814. Han ble tilkalt blant kongens rådgivere 13. august til rådslagning om Mossekonvensjonen