Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913

De første, viktige endringene i lovverket for å utvide kvinners rettigheter i Norge dreide seg om å skaffe kvinner mulighet til å brødfø seg selv.

• I 1839 fikk ugifte kvinner og enker over 40 år mulighet til å drive noen av håndverkene.
• I 1842 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive handel med innenriksvarer.
• I 1860 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive håndverk.
• 1866 kunne alle enker, skilte og ugifte kvinner over 21 år få næringsbrev (se handelsbrev), som ga dem rett til å drive håndverk på lik linje med menn.
• Først i 1894 fikk også gifte kvinner rett til å drive handel og håndverk.

Et sentralt spørsmål var om kvinner skulle være myndige. Det ville bety at de uten noen innskrenkninger ville ha rett til å styre sin egen økonomi og til å inngå kontrakter. Før 1863 var det bare enker som var myndige etter loven. I 1863 ble ugifte kvinner myndige når de fylte 25 år, og i 1869 ble myndighetsalderen for ugifte kvinner satt til 21 år.

Gifte kvinner hadde ikke denne retten. Ektemannen var «husbond» og hadde avgjørende myndighet i familien i så å si alle saker. Han hadde også enerett til å råde over den felles eiendommen og hustruens eventuelle inntekt. Kvinnen kunne sikre det hun brakte inn i ekteskapet gjennom en ektepakt om særeie, men dette var i praksis vanskelig å forlange, og ble svært lite brukt.

Diskusjonen kom etter hvert til å dreie seg om ekteskapet skulle baseres på særeie eller felleseie som normalordning. Med særeie ville hver ektefelle eie og ha rett til å råde over de økonomiske midlene de tok med seg inn i ekteskapet, eller skaffet seg etter at de var gift. Med felleseie ville de eie midlene sammen, men mannen ville ha råderetten. For første gang deltok nå kvinner kollektivt i den offentlige debatten.

Den nystiftede Norsk Kvinnesaksforening var pådriver for en ordning med særeie, og argumenterte for kvinnenes rettigheter som individer. Ekteskap basert på særeie ville sikre hustruens myndighet og rett til eiendom. Motstanderne hevdet at fellesskapet i familien måtte ha prioritet over de individuelle rettighetene. Det ble også hevdet at felleseie med mannen som bestyrer var den ordningen som var i tråd med et kristelig ekteskap.

I det førindustrielle samfunnet var husholdningen den viktigste økonomiske enheten. Menn og kvinner delte arbeidet med jordbruk og annen næring. Det var vanlig at kvinnene drev gården mens menn skaffet inntekter for eksempel fra fiske, men kvinner kunne også ha kontantinntekter. Barna deltok i gårds- og husarbeidet. De fleste unge arbeidet i en periode som tjenestefolk.

Selv om kvinnene hadde stort ansvar, var det mannen som var familiens overhode. Bare han kunne etter loven undertegne kontrakter ved kjøp og salg.

Kvinner uansett klasse hadde langt færre yrker å velge mellom enn menn. Med den begynnende industrialiseringen fra 1850-årene flyttet mange til byene, hvor det åpnet seg flere muligheter for lønnsinntekt.

Gifte kvinner i arbeiderklassen skaffet seg biinntekter for eksempel med å vaske, sy, eller ta imot losjerende. Unge kvinner kunne få arbeid i fabrikkene eller som tjenestejenter.

Kvinnelønnen i industrien lå på om lag halvparten av mannslønnen. I 1892 kom Lov om tilsyn med arbeide i fabrikker m.v. (Fabrikktilsynsloven), som forbød gruvearbeid for kvinner og arbeid de første seks ukene etter en fødsel. Forbudet mot arbeid i seks uker førte til at en del kvinner ikke hadde noe å leve av, og måtte søke fattighjelp i denne perioden.

I 1909 ble Fabrikktilsynsloven endret. Det ble nå bestemt at to eller flere fabrikkinspektører skulle være kvinner. Forbudet mot å arbeide de første seks ukene etter en fødsel ble opprettholdt, nå med en bestemmelse om at de som trengte det kunne få offentlig støtte, uten at det ble regnet som fattighjelp. Samme år ble Betzy Kjelsberg leder av det kvinnelige fabrikktilsynet.

Forslag om å innføre særvern for kvinner i industrien, med kortere arbeidstid (10 timer) og forbud mot nattarbeid, ble avvist i 1909. Med noen unntak kjempet kvinnesaksbevegelsen mot særvern, mens arbeiderkvinnene var for.

Det viktigste arbeid for kvinner fram til andre verdenskrig var å være tjenestejente eller hushjelp. Før 1900 var dette blitt et nesten rent kvinneyrke. Tjenestefolk, det vil nå i praksis si tjenestejenter, var underlagt tyendeloven. De ble betraktet som familiemedlemmer og hadde ingen rettigheter som kunne sikre dem et privatliv.

Fram til 1891 sto tjenestejentene under hustukt, og kunne straffes eller bortvises for eksempel hvis de var ulydige eller oppsetsige. Arbeidsgiverne hadde til og med rett til å straffe dem korporlig, det vil si bruke fysisk avstraffelse.

Tjenestejentene arbeidet stort sett fra seks om morgenen til ni eller ti om kvelden, syv dager i uken. Noen fikk fri annenhver søndag formiddag eller ettermiddag. Senere ble det også vanlig med fri onsdag kveld.

Middel- og overklassens kvinner søkte arbeid tilpasset deres stand, for eksempel som lærerinner eller på kontor. Telegrafverket startet i 1858 som den første offentlige etat å utdanne og ansette kvinner.

I 1860 fikk kvinner bli lærerinner i folkeskolen på landet, og i 1869 i byene. Hensikten med å slippe kvinner til i slike stillinger, var å få godt kvalifisert arbeidskraft til lav lønn.

Lovene som gradvis ga kvinner rett til å drive handel og håndverk, førte til en sterk vekst i andelen kvinner som var selvstendig næringsdrivende. Særlig etter at også de gifte kvinnene slapp til i 1894, var dette tydelig. Rettighetsutviklingen gjorde det altså mulig for mange flere kvinner å skaffe seg et utkomme.

Det betyr ikke at kvinner og menn var likestilte innenfor handel og håndverk. Loven av 1842 ga kvinner rett til innenrikshandel, bare menn kunne drive utenrikshandel. En kvinne kunne heller ikke få handelsborgerskap, men fikk i stedet betegnelsen handelsberettiget.

Kvinner drev heller ikke salg en gros, slik menn helst gjorde, men detaljhandel og service. Det kunne dreie seg om kjolesøm, portrettfotografering, brodeributikker og små pensjonater. Noen slo seg opp og opparbeidet større butikker, restauranter og hoteller. Men en gjennomsnittlig handelsmann hadde i slutten av 1880-årene seks ganger så høy inntekt som en næringsdrivende kvinne.

Kampen for kvinners rett til å bli ansatt i et embete, startet for alvor etter 1900. Dette var en viktig prinsippsak for kvinneorganisasjonene. Saken begynte også å haste etter hvert som flere kvinner tok universitetsutdannelse.

• I 1904 vedtok Stortinget at kvinner kunne praktisere som sakførere og høyesterettsadvokater.
• I 1912 fikk kvinner adgang til statens embeter, og kunne for eksempel bli dommere, distriktsleger og professorer. Det var imidlertid viktige unntak fra loven. Kvinner kunne ikke bli statsråder eller ha geistlige, diplomatiske eller militære embeter.
• I 1922 ble adgang til statsrådsembetet vedtatt.
• I 1938 fikk kvinner rett til alle embeter, men når det gjaldt geistlige embeter, måtte de ha menighetens samtykke.
• I 1952 fikk kvinner full adgang til geistlige embeter.
• I 1961 ble den første kvinnen ordinert til prest i Den norske kirke.

• Kvinners rettigheter i Norge 1913–1940
• Kvinners rettigheter i Norge 1945-1990-årene
• Kvinners kamp for stemmerett i Norge
• Norsk kvinnesaksforening
• Kvinnebevegelsens historie

• Kvinnenes vei til stemmerett – Norgeshistorie.no
• Forretningskvinnene inntar næringslivet – Norgeshistorie.no
• Kvinneemansipasjon – Norgeshistorie.no

• Anna Caspari Agerholt (1937/1973): Den norske kvinnebevegelsens historie. Gyldendal, Oslo
• Ida Blom og Anna Tranberg (1985): Nordisk lovoversikt. Viktige lover for kvinner. Ca 1810-1980. Nordisk ministerråd, Oslo
• Ida Blom og Sølvi Sogner (red.) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Cappelen, Oslo
• Hilde Danielsen, Erinn Larsen og Ingeborg W. Owesen (2013): Norsk likestillingshistorie 1814–2013. Fagbokforlaget, Bergen
• Elisabeth Lønnå (1966): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo
• Kari Melby, Anu Pylkkänen, Bente Rosenbeck og Christina Carlsson Wetterberg (2006): Inte ett ord om kärlek. Äktenskap och politik i Norden ca. 1850–1930. Makadam förlag, Lund