Norsk kvinnesaksforening

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet av lærerinnen Gina Krog og venstremannen Hagbard E. Berner den 28. juni 1884. Stiftelsen ble bekjentgjort i de største avisene 12. november samme år.

Berner formulerte formålsparagraf og program og var leder det første året. I formålsparagrafen het det nokså nøytralt at foreningen skulle «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». Arbeidsprogrammet var forsiktig formulert. NKF skulle blant annet arbeide for «en bedre ordning av våre pikeskoler», skaffe kvinnen «bedre utbytte af hendes arbeide» og «værne om ægteskabets værdighed».

Krav om politisk likestilling var fremdeles for radikalt. Gina Krog, som ønsket lik stemmerett for kvinner og menn, dannet derfor i 1885 Kvinnestemmerettsforeningen, hvor hun var leder frem til 1897. NKF deltok ikke aktivt i stemmerettskampen før i 1905, da Randi Blehr som leder oppfordret medlemmene til å delta i stemmerettstoget 17. mai.

Norsk Kvinnesaksforening var lokalisert i Kristiania, men fikk i 1885 filialer i Bergen og Trondheim. Disse var ikke tilfredse med Kristiania-foreningens dominans, og fortsatte fra 1888 som selvstendige foreninger. Etter hvert ble flere foreninger stiftet, men først i 1947 ble Norsk Kvinnesaksforening et landsforbund med tilslutning fra lokale foreninger.

Alt året etter stiftelsen begynte en kraftig diskusjon om skolegang for jenter. Men i stedet for å holde seg til en forbedring av pikeskolene, som foreningens arbeidsprogram gikk inn for, ble det stilt spørsmål ved om man i det hele tatt skulle ha egne pikeskoler, eller om man skulle gå inn for felles undervisning og felles pensum. Foreningen kom ikke fram til noe vedtak i denne saken, men debatten var satt i gang.

I årene 1887–88 var foreningen under ledelse av Ragna Nielsen dypt involvert i den såkalte sedelighetsdebatten, en hissig debatt om seksualmoral som foregikk i hele Norden. Nielsen støttet Bjørnstjerne Bjørnsons «hanskemoral», som krevde lik moral for menn og kvinner. Det møtte motstand både i og utenfor foreningen. Sedelighetsdebatten førte til splittelse i NKF, og Ragna Nielsen gikk for en tid av som leder. Derimot var det enighet om at foreningen skulle stille krav om å avskaffe den offentlig kontrollerte prostitusjonen. I Oslo ble denne opphevet i 1887.

Da Anna Bugge (senere Bugge-Wicksell) tiltrådte som leder i 1888, begynte et aktivt arbeid for å bedre kvinners sosiale og økonomiske situasjon. Foreningen drev «Friundervisning for ubemidlede kvinder», arbeidet for å skaffe kvinner fagutdannelse og gikk inn for faglig organisering. I 1889 støttet den de kvinnelige fyrstikkarbeidernes streik. Samtidig agiterte NKF for høyere lønn og bedre arbeidsforhold for kvinner i middelklasseyrker, og for at kvinner skulle få adgang til statlige embeter. I 1912 ble loven endret, slik at kvinner fikk adgang til statens embeter, med unntak av embetet som statsråd og geistlige, diplomatiske og militære embeter.

En hard debatt i tiden etter 1900 gjaldt spørsmålet om særbeskyttelse for kvinner i industrien. NKF var motstander av et forbud mot nattarbeid og mot kortere arbeidstid for kvinner enn for menn, fordi den mente det ville svekke kvinner på arbeidsmarkedet. Her kom foreningen i motsetning til de fleste arbeiderkvinner. I 1912 vant kvinnesakskvinnene til slutt frem med sitt syn, men på bekostning av forholdet til arbeiderkvinnebevegelsen.

Fra midt på 1890-tallet fikk husmødrene og husmorarbeidet mer oppmerksomhet. I 1900 kunne Fredrikke Qvam åpne NKFs «Fagskole i huslig økonomi.» Den var tenkt som en skole for hushjelper og andre som hadde profesjonelt arbeid i huset, men ble snart en vanlig husmorskole. Den hadde kulturelle innslag, ble fort populær og hadde god søkning. Også andre kvinnesaksforeninger drev husmorskoler på denne tiden. Fagskolen var i drift til 1935.

I 1913 fikk kvinner alminnelig stemmerett. Etter dette sank interessen for kvinnesak, og medlemstallet dalte. I 1914 eksisterte 16 selvstendige kvinnesaksforeninger med til sammen ca. 2000 medlemmer. I 1926 var tallet nede på fem foreninger. Også NKF fikk store problemer med å holde aktiviteten i gang. I foreningslivet ellers var oppmerksomheten rettet mot hjemmenes og husmødrenes sak. Et vell av kvinneforeninger vokste fram, men likestilling og kvinners rettigheter i arbeidslivet hadde liten appell.

Tiden fra 1921 og fram til andre verdenskrig var en økonomisk krisetid, og det var stor arbeidsledighet. For å gi plass til mannlige forsørgere besluttet LO i 1925 å gå inn for å forhindre at gifte kvinner fikk lønnet arbeid. Arbeiderpartiet sluttet seg til dette, og i 1932 ble det en del av partiets krisepolitikk. NKF og andre kvinnesaksforeninger var sterkt imot, men hadde små ressurser og lite å stille opp med.

Fra 1933 ble den økonomiske krisen i Norge noe mindre tyngende, og de som forsvarte gifte kvinners rettigheter, var flere og bedre organisert. Stor innflytelse fikk Margarete Bonnevies bok Ekteskap og arbeide, som kom ut i 1932. Den var et forsvar for kvinners rettigheter og en oppfordring til nettopp å kombinere familieliv og arbeidsliv. Norsk Kvinnesaksforening fikk en ny start, og kastet seg inn i debatten på de gifte kvinnenes side. Nå vokste det også frem en opposisjon innenfor Arbeiderpartiet, og i løpet av 1936−1937 ble kampanjen mot de gifte kvinnene opphevet.

Margarete Bonnevie var en radikal feminist med likestillingsperspektiv og en skarp front mot nazismen. I løpet av 1934−35 meldte hun og en rekke likesinnede, yngre kvinnesakskvinner seg inn i NKF. I 1936 ble Bonnevie valgt til leder. Samtidig ble formålsparagrafen fra 1884 erstattet av en ny: «Foreningens formål er å virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund.» Ny aktivitet og langt mer aktiv deltakelse i offentligheten fulgte.

16. august 1940 gikk tysk sikkerhetspoliti til razzia mot Norges Kommunistiske parti. Samtidig tok de for seg NKF, Yrkeskvinners Klubb og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF). De tre foreningene delte kontorlokaler i Storgata 30 i Oslo. Disse ble stengt av Gestapo. Alt av verdi ble beslaglagt og fjernet, og fortsatt virksomhet ble forbudt. IKFF hadde allerede brent sitt arkiv, som inneholdt sensitive opplysninger. NKFs papirer lå på kontoret, og ble nå beslaglagt. Arkivet kom aldri til rette igjen. Viktige nedtegninger om foreningens historie var tapt for alltid.

Etter frigjøringen var det stor interesse for kvinnesak, og medlemstallet i NKF økte. I 1946 ble foreningen omgjort til et landsforbund med tilslutning fra syv lokale foreninger og rundt 1000 medlemmer. Landsforbundet var medlem i Norske Kvinners Nasjonalråd og i Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd. I Samarbeidsnemnda la NKFs leder Dakky Kiær frem forslag om en liberal abortlov. Nasjonalrådet stemte mot, og forslaget ble nedstemt. Styret i NKF ønsket nå å melde foreningen ut av NKN, men de lokale kvinnesaksforeningene satte seg imot dette. Et motvillig medlemskap fortsatte til 1972.

NKF hadde som hovedmål å frigjøre kvinnene gjennom deltakelse i arbeidslivet. Men i årene 1945−1965 var husmorideologien dominerende, og NKF fikk ikke støtte for dette synet. Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten fra 1945 til 1961, gikk også fullt og helt inn for det NKF kalte forsørgersystemet, det vil si at mannen var ute i arbeidslivet og tjente penger til familien, mens kvinnen stelte hjemme. NKFs syn fikk støtte fra Norske Yrkeskvinners Landsforbund og Open Door International, og delvis fra partiet Venstre.

Alle de norske kvinneorganisasjonene hadde som målsetting å få kvinner inn i politiske posisjoner. Dette kom de ingen vei med. I 1965 var andelen kvinner på Stortinget 8 prosent og i kommunestyrene 6,3 prosent. I regjeringen satt det én eller to kvinner helt fram til 1971, da tallet steg til tre. Uten tilgang til de avgjørende valgte organene satset NKF i stedet på offentlig diskusjon og lobbyvirksomhet. Medlemmene hadde god ekspertise på mange saksområder. Blant de viktigste sakene var arbeidet med samskatten og likestilling i skolen.

Samskatten var en skatteordning hvor ektefeller ble liknet sammen på en måte som gjorde at gifte kvinner kom meget dårlig ut av det økonomisk. Arbeiderpartiet ville beholde dette systemet, og fikk støtte fra Norges Husmorforbund, mens NKF ledet an som motdebattant. I 1959 fikk NKFs syn et gjennombrudd, da ektefeller som ikke arbeidet i samme bedrift fikk rett til å kreve separat likning. Ti år senere fikk alle ektefeller samme mulighet.

I 1952 holdt psykologen Åse Gruda Skard foredraget «Kvinnesak tredje akt» på et møte i NKF. Her foreslo hun en reorganisering av familien. Mens kvinner burde utdanne seg og skaffe seg arbeid utenfor hjemmet, skulle mannen komme inn og ta del i husarbeidet og ansvaret for barna. Foredraget ble mottatt med begeistring, og spredt til studiesirkler og foreninger over hele landet. I NKF førte det til at spørsmål om sosialisering, skole og utdanning fikk større plass enn før.

Mot slutten av 1950-årene ble den kritiske kjønnsrolleforskningen introdusert av professor Harriet Holter og andre. Denne ble umiddelbart tatt i bruk av NKF som en ny måte å reflektere rundt kjønn og likestilling på. NKFs leder Eva Kolstad og andre medlemmer i foreningen kunne med støtte fra forskningen hevde at kjønnsroller var innlært sosialt og skapt sosialt. Dette åpnet for forandring og frigjøring av personlige evner og anlegg, helt i tråd med foreningens mål.

Midt i 1960-årene hadde langt flere kvinner tatt utdanning og gått ut i arbeidslivet. Likestilling mellom kjønnene hadde nå støtte i store deler av befolkningen. Karakteristisk er det at Arbeiderpartiet i 1964 fikk laget en grundig utredning om likestilling, og året etter satte det likestilling på sitt partiprogram. Noen år senere fikk NKF sin første leder med bakgrunn i Arbeiderpartiet, litteraturkritikeren Kari Skjønsberg.

At det ble alminnelig aksept for likestilling, betydde ikke at flere ville arbeide aktivt for kvinnesaken. Mange syntes likestillingsnivået var greit nok. NKF slet igjen med synkende medlemstall og manglende interesse.

I 1970-årene oppsto en ny, stor kvinnebevegelse i Norge, med organisasjoner som Nyfeministene, Kvinnefronten, Brød og Roser og Lesbisk bevegelse. Når det passet, samarbeidet NKF med de nye organisasjonene. Foreningen gikk blant annet i 8. marstog og deltok i store demonstrasjoner for selvbestemt abort. Det var første gang siden stemmerettskampen at NKF tok slike metoder i bruk.

De viktigste kampsakene for 1970-årenes kvinnebevegelse var selvbestemt abort og utbygging av barnehager. NKF hadde gått inn for en ny, liberal abortlov fra 1930-årene av. Da Norske Kvinners Nasjonalråd ikke kunne gå inn for selvbestemt abort, meldte NKF seg ut. I stedet deltok foreningen i abortkampen sammen med de nye organisasjonene. Loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978.

Barnehageutbygging hadde NKF gått inn for fra 1930-årene. Med de nye kvinneorganisasjonene ble kampen for barnehager langt mer effektiv. I 1975 ble det innført en lov som påla kommunene å bygge barnehager, og arbeidet med dette ble satt i gang.

NKF skilte seg klart fra organisasjonene i den nye kvinnebevegelsen når det gjaldt organisering, politikk og synet på likestilling. Gjennom hele 1970-tallet holdt foreningen fast ved sin tradisjonelle organisasjonsstruktur, sitt liberale samfunnssyn og sin likestillingspolitikk. Dette kom særlig klart fram under behandlingen av den nye likestillingsloven, som ble vedtatt i 1978.

Arbeiderpartiet la fram et forslag til en lov om likestilling i 1974. Den nye kvinnebevegelsen ønsket ikke en likestillingslov, men en lov mot diskriminering av kvinner, som kunne ta i bruk forskjellsbehandling for å fremme kvinners posisjon. Kvinnesaksforeningen var klart uenig i dette. Foreningen ønsket lik behandling av kvinner og menn, ikke særbehandling av kvinner. Det endelige vedtaket på Stortinget ble et kompromiss: en lov om likestilling hvor det var adgang til forskjellsbehandling når det var nødvendig for å fremme likestilling.

I siste del av 1970-årene ble aktiviteten i de nye kvinneorganisasjonene redusert. Foreningene var splittet og mistet medlemmer, eller de ble nedlagt. Mange medlemmer, særlig fra Nyfeministene, meldte seg da inn i NKF, og i 1980 hadde foreningen nærmere 1200 medlemmer, atskillig flere enn i 1970-årene.

Oppgangen varte til slutten av 1980-tallet, da antallet medlemmer igjen gikk ned. En omfattende profesjonalisering og institusjonalisering av likestillingspolitikken hadde ført til at kvinnebevegelsen ikke var like sentral som før. Dette var tiåret da kvinner for alvor begynte å gjøre seg gjeldende på Stortinget, i kommunestyrene og i regjeringen, hvor Gro Harlem Brundtland oppnevnte sin «kvinneregjering» i 1986.

I løpet av 1980-årene gikk NKF over fra en prinsippfast likestillingslinje til en mer «kvinnerettet» politikk. Kjønnsforskjeller fikk større oppmerksomhet, og det ble lagt mer vekt på kvinners erfaringer og verdier. De store sakene i 1980- og 90-årene var kamp mot pornografi, prostitusjon og vold mot kvinner. NKFs linje hadde vært at seksualitet var en privatsak. Dette endret seg, og i 1983 meldte foreningen seg inn i organisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi. Lokale foreninger engasjerte seg sterkt i støtte til krisesentrene. Senere har foreningen gått aktivt inn for forbud mot kjøp av sex, og forsvarer nå loven mot sexkjøp.

Etter årtusenskiftet har den tradisjonelle kvinnebevegelsen hatt små ressurser. Den har mindre støtte fra myndighetene, samtidig som den offentlige politikken på området har endret seg. I 2006 ble Likestillingsombudet slått sammen med Diskrimineringsombudet til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Her skal blant annet etnisitet, religion og seksuell legning også tas hensyn til. NKF har protestert på omleggingen med argumentasjon om at kjønnslikestilling kommer mindre i fokus.

På den politiske agendaen står fremdeles arbeid for likestilling i arbeidslivet, kamp mot vold og trakassering av kvinner og saker som gjelder familieliv, barn og enslige mødres rettigheter. I tillegg vil foreningen motarbeide skjerpede regler for familiegjenforening for flyktninger og asylsøkere.

• Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913
• Kvinners rettigheter i Norge fra 1913 til 1940
• Kvinnebevegelsens historie
• Stemmerett for kvinner i Norge

• Norsk Kvinnesaksforening

• Blom, Ida og Sølvli Sogner (red.): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. 1999, isbn 82-465-0579-4
• Danielsen, Hilde, Eirin Larsen og Ingeborg Owesen: Norsk likestillingshistorie 1814−2013, 2013, isbn 978-82-450-1452-5
• Lønnå, Elisabeth: Stolthet og kvinnekamp Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, 1996, isbn 82-05-24495-2
• Moksnes, Aslaug: Likestilling eller særstilling? : Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, 1984, isbn 82-05-15356-6